Hva leter du etter?
Fra boka How to be good av Nick Hornby

Den (nesten) komplette guiden til Nick Hornbys bøker

Hva finner du ut hvis du leser alle Nick Hornbys bøker i kronologisk rekkefølge? Følg med.

Nick Hornby er en av vår tids mest undervurderte forfattere. Han har skrevet selvbiografiske bøker, romantiske komedier, sakprosabøker om litteratur og han har blitt nominert til Oscar for beste adapterte filmmanus (altså manus basert på andres tekster) TO ganger. Hvor mange kan måle seg med den merittlista? Og det meste av dette skjedde lenge etter at han skrev om fotball og musikkbutikkeiere, som mange fortsatt forbinder ham med.

Det viste seg å være vanskelig å lese alt av Nick Hornby. Forfattere legger fra seg tekster overalt, og noen av Hornbys titler var vanskelige å få tak i. Han har også bidratt i ulike essaysamlinger som jeg ikke har orket å spore opp. Men jeg tviler på om de tekstene skiller seg så mye fra det han skriver om i bøkene jeg har lest.

En guide til Nick Hornbys forfatterskap, i kronologisk rekkefølge:

Contemporary American fiction

  • Utgitt: 1991
  • Lengde: 168 sider
  • Sjanger: Sakprosa
  • Kort fortalt: Presentasjon av amerikanske forfattere fra 1980-tallet, som Raymond Carver, Anne Tyler, Bobbie Ann Mason, Richard Ford, Jayne Anne Phillips, Joy Williams, Tobias Wolf og Andre Dubus.

Denne hadde du ikke hørt om, nei? Nick Hornbys første bok er en tynn (160 sider) essaysamling om en håndfull amerikanske samtidsforfattere som han mente verden burde vite mer om.

Det er ingenting her som gir hint om det som skal komme senere i Hornbys forfatterskap; ingenting av den personlige tonen, skarpheten og de lavmælte, treffende setningene.

Nick Hornby var på denne tida litteraturkritiker i en rekke aviser, men essayene i denne boka virker å være skrevet utenom, og de hadde ikke fungert som aviskritikker. Stilen er saklig og respektfull (to finere ord for kjedelig), med fotnoter. Boka faller mellom to stoler: Litt lett som litterær analyse, og med for lite klo til å gripe tak i leseren. Passende nok heter hvert kapittel det samme som den omtalte forfatteren - ingen vinkling, bare en fin rusletur gjennom folk som Richard Ford, Anne Tyler og Richard Carvers forfatterskap.

Jeg fikk i det minste lyst å lese mer av forfatterne som er nevnt i forrige setning, selv om Nick Hornby ikke akkurat formidler dem med fyr og flamme.

Denne boka er vanskelig å få tak i, men biblioteket ditt kan fikse det for deg.

Contemporary American fiction av Nick Hornby


Fever pitch (Tribunefeber)

  • Utgitt: 1992
  • Lengde: 247 sider
  • Sjanger: Selvbiografi/sport
  • Kort fortalt: Nick Hornbys fotball-selvbiografi, fortalt gjennom en rekke fotballkamper han har sett fra 1968 til 1992, og da stort sett kamper med favorittlaget Arsenal.


“Normaltilstanden for en fotballtilhenger er bitter skuffelse, uansett hva stillingen er.”

Fotball-offentligheten var mindre i 1992. Det var ikke døgnkontinuerlig fotballdekning overalt, og sporten var mindre preget av penger og mer av arbeiderklasse. Det var neppe tenkt sånn, men boka er et farvel til den engelske fotballkulturen slik den var, men sine ståplasser og sin tribunevold. I 1992 begynte Premier League, og TV-inntektene gjorde den til verdens mest pengesterke liga.

Nick Hornby slo gjennom samtidig med “laddism”-bølgen i Storbritannia på 90-tallet, men Tribunefeber har få kjekkas-takter over seg. Dette er en lavmælt beskrivelse av det å være fotballsupporter, og jeg synes den har tålt årene godt.

Hornby skrev også manus til filmen (første og eneste gang han har skrevet filmmanus basert på egen bok). Den gjorde et visst inntrykk da jeg så den som 21-åring: Hovedpersonen Paul levde i en lurvete leilighet hvor han så på fotball, han gikk med løse klær (skinnjakke!) og fikk en kjæreste som aksepterte alt hans stae nerderi. En soleklar rollemodell, med andre ord. Det eneste av dette som materialiserte seg for meg de påfølgende årene, var løse klær og mye fotball på tv.

23 år senere så jeg filmen igjen. Colin Firth er kanskje ikke helt riktig casting som læreren Paul. Firth er bare for stilig og kul til rollen som ensporet Arsenal-fan, samme hvor stygge klær han har på seg. Men samspillet med Ruth Gemmell funker bra.

Filmen i seg selv er ikke all verden - to ulikheter tiltrekkes av hverandre, samtidig som et større drama pågår (kampen for Arsenals seriemesterskap i 1989). Filmen heter det samme som Hornbys bok, og selv om noen av formuleringene fra boka finnes i filmen, har de ikke mye felles. Boka var en selvbiografi/essay, filmen er en fortelling. Imponerende skrudd sammen, med tanke på at Hornby var ganske fersk i filmmanus-gamet.

Jeg kjøpte til og med filmmusikken, men tror jeg har kvittet meg med den. I coveret advarer Nick Hornby alle mot å legge en film til året 1989, siden det var en forferdelig år for popmusikk! (Selv hadde han ikke noe valg, siden filmen følger Arsenals 1988/89-sesong.) Hornby har et godt grep om musikk, men å bruke Van Morrison som lydbilde når Arsenal-fansen feirer i gatene, ser ganske teit ut. (Og sangen er ikke en gang fra 1989!)

Fever pitch av Nick Hornby forside


High fidelity

  • Utgitt: 1995
  • Lengde: 340 sider
  • Sjanger: Roman
  • Kort fortalt: Platebutikk-eieren Rob ser tilbake på livet samtidig som han prøver å vinne tilbake eks-kjæresten Laura.


“It's no wonder we're all such a mess, is it? We're like Tom Hanks in Big. Little boys and girls trapped in adult bodies and forced to get on with it.”

Jeg har lest High fidelity 3-4 ganger de siste 25 årene. Den første gangen, da jeg var 19, framsto platebutikk-eieren Robs liv som noe av en drømmesituasjon. Han har masse kjærester bak seg, utsikter til flere, selger plater og slipper unna med å være en ganske kjip fyr.

Nå er jeg ni år eldre (45) enn Rob (36) er i boka, og da jeg leste boka igjen i anledning min gjennomgang av hele Nick Hornbys forfatterskap, skjedde det samme som sist jeg leste den. Jeg plukket boka litt motvillig ned fra hylla, og hadde anklagene klare: Ja vel, 90-tallet, så var det oss igjen. Denne boka om en fyr som ikke vil bli voksen. Jeg er på et annet sted enn dette nå.

Den lange innledningen av romanen, med gjennomgangen av alle Robs eks-kjærester, er en av de svakere delene av High fidelity. Det er en seig start. Hele boka er seig, men den er samtidig oppslukende. Mange snakker om hvor morsom High fidelity er. Den er det, men mindre og mindre for hver gang jeg leser den. Forfatteren utleverer aldri Rob til leserens latter. Han blir aldri karikert. Og Hornby er en listig forfatter. Boka kan på overflaten virke vimsete, men har underliggende tråder og dramaturgi som selvsagt ikke er tilfeldige.

High fidelity er en dypt alvorlig bok om livets tyngde, og har ingenting med 90-tallets ironi-stempel å gjøre. Du har selvsagt lest den før, les den igjen. Filmen trenger du ikke se (og sannsynligvis ikke tv-serien heller).

High fidelity av Nick Hornby


About a boy (Gutter er gutter)

  • Utgitt: 1998
  • Lengde: 307 sider
  • Sjanger: Roman
  • Kort fortalt: Ungkaren Will krysser veier med den ensomme gutten Marcus, og begge får livene sine forandret av det.


“Loving people, and allowing yourself to be loved, was only worth the risk if the odds were in your favor, but they quite clearly weren't. There were about seventy-nine squillion people in the world, and if you were very lucky, you would end up being loved by fifteen or twenty of them. So how smart did you have to be to work out that it just wasn't worth the risk?”

I denne boka utvider Nick Hornby radiusen bittelitt. Det handler fortsatt om en mann midt i 30-årene i London, med en viss avstand til tilværelsen. I motsetning til Tribunefeber (fotball) og High fidelity (musikk), har ikke hovedpersonen i Gutter er gutter ett prisme mot livet, men har en allround armlengdes avstand til alt. Han er en mann som vil være fri. (I tilfelle vi ikke skjønner det, selv om hver side av boka handler om dette, heter han Will Freeman. We get it, Nick!)

Fra første scene med Will skjønner vi at han kommer til å forandre seg til det triveligere og mer sosiale i løpet av boka. Og fra første scene med det 12-årige mobbeofferet Marcus, skjønner vi at han kommer til å få det bedre i løpet av boka.

Gutter er gutter er ikke banebrytende på noe vis, men en trivelig historie om relasjoner. Du får rett og slett lyst å skaffe deg flere venner når du leser denne, og sånn sett er det en bruksbok med vel så mye mat som en hvilken som helst selvhjelpsbok. Et lite minus: Hornby går litt tom for energi de siste 50 sidene. Filmen, med stjernelaget Hugh Grant, Nicholas Hoult, Toni Collette og Rachel Weisz, er faktisk bedre (med en mer spenstig slutt).

Bandet Nirvana spiller en rolle i handlingen, som er lagt til midten av 1990-tallet. Boka kunne kanskje fått beholde originaltittelen About a boy på norsk også, siden det er et ordspill på Nirvana-sangen "About a girl"?

Og til dere som skal lese denne, hvem er gutten i tittelen? Er det barnet Marcus, eller mannebarnet Will? Eller begge?

Gutter er gutter av Nick Hornby

How to be good (Et godt menneske)

  • Utgitt: 2001
  • Lengde: 250 sider
  • Sjanger: Roman
  • Kort fortalt: Katie Carr bor sammen med David, som er verdens sinteste mann. Hun er på vei ut av ekteskapet da han plutselig blir snill mot alt og alle.

“Det er urettferdig. Kjærligheten, viser det seg, er like udemokratisk som rikdommen, den hoper seg opp hos folk som har mer enn nok fra før - de mentalt friske, de fysisk sunne, de sjarmerende.”

Farvel ironiske 90-tall, hallo inderlige 2000-tall!

Hornbys to forrige romaner kan med litt velvilje kalles humanistiske manifester:

  • Rob i High fidelity bruker boka på å finne ut at han trenger kjæresten Laura.
  • Will i Gutter er gutter finner ut at han trenger … folk generelt.

Men ligavel, denne boka går mye lenger: Frelse! Medmenneskelighet! Synd! Kristendom! Idealisme! Et godt menneske handler om alt dette, uten blunkesmilefjes. For å sitere Eva i Skam: “Køddar du med meg!?”.

Men Hornby gjør ikke det. Denne boka må ha vært noe av en fremmed fugl da den kom ut 31. mai 2001, hvor 90-tallets letthet satt i kroppen på oss alle. Fire måneder senere raste tvillingtårnene, og 90-tallet var definitivt over.

Hva som skjer i denne boka? Jo. Det begynner som en klassisk ekteskapsroman i Nina Lykke-terreng, med litt utroskap og bitre følelser, men handlingen gjør en sving ganske tidlig, og glir inn på helt andre spor. Jeg sier ikke mer. Dette er boka som lesesirkelen din skal lese, og min favorittbok av Hornby.

Et godt menneske av Nick Hornby


31 songs (31 sanger)

  • Utgitt: 2003
  • Lengde: 256 sider
  • Sjanger: Sakprosa/selvbiografi
  • Kort fortalt: 31 korte tekster om forskjellige sanger som har betydd mye for Nick Hornby opp gjennom livet. På den måten blir det også en selvbiografi.

Et lite hvileskjær fra Hornby etter Et godt menneske. Fort lest, lett å like og fort glemt. Sangene kan du høre på Spotify, lista ligger der.


A long way down (Fritt fall)

  • Utgitt: 2005
  • Lengde: 299 sider
  • Sjanger: Roman
  • Kort fortalt: Fire mennesker, Martin, JJ, Jess, and Maureen, som har tenkt å ta livet sitt på nyttårsaften ved å kaste seg ut fra et høyhus i London, gjør ikke det. De begynner i stedet å omgås de neste ukene.


“The truth will set you free. Either that or it'll get you a punch in the nose. ”

Hornbys klart svakeste bok til da i forfatterskapet.

Livet er verdt å leve, selv om det kan være drit store deler av tiden. Det er dette Nick Hornby bruker 300 sider å fortelle med denne romanen. Historien fortelles fra hver av de fire hovedpersonene. Ingen av dem er særlig likandes, og det er noe med tonen i denne boka som jeg ikke ble klok på.

Åpningsscenen, hvor fire personer møtes på toppen av et hus som hver av dem har tenkt å kaste seg utfor, må ha vært et kick å komme på for forfatteren. Men etter det mangler det en engasjerende historie her.

High fidelity, Gutter er gutter, Et godt menneske og denne boka sier alle at selv om vi sliter, så hjelper det å ha folk rundt seg. I denne boka blir det overtydelig, og historien er for dårlig skrudd sammen.


The complete polysyllabic spree

  • Utgitt: 2005
  • Lengde: 278 sider
  • Sjanger: Artikler om litteratur
  • Kort fortalt: Nick Hornby skriver om bøker han har kjøpt, lest eller har tenkt å lese.


Etter 11 sider sa jeg høyt ut i rommet: DETTE er hvordan litteraturstoffet i avisene burde vært!

I 2003 fikk Hornby en spalte i magasinet Believer, kalt "Stuff I’ve been reading". Ubundet av hva som måtte være nytt og hott skriver Hornby engasjert og morsomt om bøker han har lest, kjøpt for å lese (men kanskje aldri kommer til å lese), bøker han har avbrutt og om lesing generelt.

Jeg fikk tak i en samling kalt The complete polysyllabic spree, en for hver dag mer og mer upresis tittel, for Hornby skriver FORTSATT spalten i magasinet. Dette gjør han altså i tillegg til å skrive Oscar-nominerte filmmanus og romaner, og fortsatt har han tid til å gå på Premier League-kamper hver uke. Bastard! Jeg må bare huske å skrive ned alle lesetipsene før jeg leverer boka tilbake.

Hvis biblioteket ditt ikke har denne boka, kan du be dem om å bestille den som fjernlån, som betyr at den lånes inn fra et annet bibliotek. Eller du kan kjøpe den, eller begynne å abonnere på magasinet Believer på nett.


Slam

  • Utgitt: 2007
  • Lengde: 309 sider
  • Sjanger: Roman
  • Kort fortalt: Et kjærestepar i tenårene oppdager at hun er gravid.


“I couldn’t bear to think about the proper future, so I just tried to make things better for the next twenty minutes or so, over and over again.”

Kan noen be Nick Hornby stramme inn romanene han skriver? Please? Denne romanen har ikke verdens mest originale plott (tenåringsgraviditet), men jeg var velvillig innstilt ganske lenge. "Slam" er forresten skateboardsk for et hardt fall.

Jeg er usikker på hvem denne boka er skrevet for. Den handler om ungdommer, men er det en ungdomsbok? Kanskje ikke. Det er lett å høre Hornbys stemme i denne historien. Den 18 år gamle hovedpersonen Sam høres NØYAKTIG ut som den 36 år gamle hovedpersonen i High fidelity, en ordrik og passelig reflektert fyr som havner i en knipe. Men jeg godtok en stund at hovedpersonen var både en sånn smarting og samtidig hadde samtaler med en plakat (!) av skateren Tony Hawk.

Midtveis kommer et par fantasy-sekvenser hvis fremste hensikt virker å være å øke antall sider, uten at jeg skjønner poenget med det. Denne historien kunne fått plass på 150 sider, det er ingen grunn til at den skal vare i 270.

Hovedpersonen Sam er en merkelig fyr å sette i sentrum for en roman, for han er ikke engasjerende på noe plan. Historien om to tenåringer som blir foreldre burde rørt ved noen følelser, men gjør ikke det. Det er også et klasseperspektiv her som ikke får skikkelig luft under vingene.

Som med Gutter og gutter og Fritt fall mister denne romanen all fremdrift omtrent halvveis, og det var en glede å bli ferdig med den. Filmatisert i Italia for Netflix!


Juliet, naked

  • Utgitt: 2009
  • Lengde: 406 sider
  • Sjanger: Roman
  • Kort fortalt: Mystisk musiker lokkes ut av skyggene takket være nettartikkel av kvinne som ikke liker musikken hans.


“Folk undervurderte tankens hastighet. Det var mulig å dekke omtrent hver eneste større hendelse gjennom et helt liv i løpet av en opptreden fra et gjennomsnittlig barband.”

Underholdningslitteratur blir ikke bedre enn dette!

Med denne boka vendte Nick Hornby tilbake til terrenget fra High fidelity: Kjærlighetens kår blant ca. 40 år gamle musikknerder. Hovedpersonen Annie bor sammen med Duncan i et urkjedelig samliv, hvor mye av tiden går med til å pleie hans sterke interesse for en obskur rockmusiker som har gått under jorden. Dette skjer i en stillestående engelsk kystby, hvor hun jobber på museum.

Historien føles som et filmmanus (og boka har blitt filmatisert), og veldig strenge lesere vil sikkert rynke på nesa over vendingene den tar.

Men blås i det. Hornby lodder ikke så veldig dypt, men har fine persontegninger og gode grublerier, og romanen understreker noen evige sannheter som kynikere kaller klisjeer: Følg hjertet! Lytt til din indre stemme! Grip dagen!

Gjør alle de tre tingene, folkens, og les denne boka i tillegg.

(At tittelen ikke er oversatt til norsk, forstår du når du leser boka.)


Funny girl (Miss Blackpool)

  • Utgitt: 2014
  • Lengde: 352 sider
  • Sjanger: Roman
  • Kort sagt: Barbara fra Blackpool drar til London på 1960-tallet med ønske om å bli TV-stjerne.

“Writers never felt they belonged anywhere. That was one of the reasons they became writers.”

I etterordet takker Nick Hornby mange personer for hjelp med boka. Han burde involvert noen med en kritisk sans også. Funny Girl (Miss Blackpool på norsk) er Nick Hornbys absolutt svakeste bok.

Dette er en altfor lang historie uten en eneste interessant person. Den bruker 400 sider på å fortelle ingenting nytt, og jeg lo ikke én gang.

Hovedpersonen er Barbara fra Blackpool, som i 1964 vinner en missekonkurranse i hjembyen. Hun vil heller bli komiker, så hun flytter til London. Det grunnleggende plottet vi som lesere skal engasjere oss i, er altså en hovedperson som har lyst å bli kjendis. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere. Hornby har skrevet gode bøker med kvinnelige hovedpersoner før, men Barbara er like flat fra start til mål (og ikke er hun morsom, heller).

Rundt Barbara finnes det manusforfattere, produsenter og kjendiser, for Barbara blir raskt tv-stjerne. Hoveddelen av boka er en beskrivelse av det indre livet i en fiktiv britisk tv-komedie midt på 1960-tallet. Det var så komplett uinteressant at jeg fikk lyst å slenge boka i veggen.

Det var vanskelig å være homofil på 1960-tallet. Det britiske samfunnet var stivere før. Disse to tingene virker å være forfatterens hovedpoeng, og åpnere dører enn dette er det vanskelig å slå inn.

Det oppsiktsvekkende er at Hornby har klart å skrive en så livløs historie om en epoke og et tema som inviterer til det motsatte. "Swinging London" (London på 1960-tallets kallenavn) er ikke swinging i det hele tatt i denne boka, men en lang rekke seige samtaler mellom folk som aldri vekker en eneste følelse.


State of the union

  • Utgitt: 2019
  • Lengde: 132 sider
  • Sjanger: Roman
  • Kort sagt: Et par møtes på pub før de skal til samtaleterapi. Det gjør de ti uker på rad.


“When you think about it it's like Brexit. There are going to be two years of talks before we even agree on what the issues are.”

Unionen det er snakk om her er ekteskapet mellom Tom og Louise, et par i begynnelsen av 40-årene. Hun har vært utro, og de oppsøker parterapi for å se om de har en framtid.

Dette er Nick Hornbys dogme-roman: Boka er inndelt i ti kapitler, fordelt på ti uker. Hvert kapittel er like langt. I TV-versjonen varer hver episode i ti minutter. Hvert kapittel foregår på samme sted: Puben utenfor parterapeutens kontor, hvor de tar seg et glass før de skal inn til samtale.

Jeg tviler på om stemningen i denne boka er særlig gjenkjennelig for folk som går i parterapi. Nick Hornbys karakterer er alltid velformulerte, selvironiske og lyttende, uansett hvilken livssituasjon de befinner seg i. Også når de står i en livskrise som denne. Det ligger noe trøstende i det at språket er en lekekamerat man kan invitere med seg også inn for å finne på noe gøy også i livets mørke kroker.

Det er nærliggende å tro at Hornby skrev denne boka med TV i bakhodet. Det meste er dialog, resten kan klippes rett over til TV-manuset som sceneanvisninger.


Just like you

  • Utgitt: 2020
  • Lengde: 368 sider
  • Sjanger: Roman
  • Kort fortalt: Romantikk på tvers av alder, kjønn, politikk og rase i London.

“She was happy, in a bubble, and the only reason to pop it was on the grounds that bubbles were not real life. But bubbles made life tolerable, and the trick was to blow as many as possible. There were new-baby bubbles, and honeymoon bubbles, and success-at-work bubbles, and new-friends bubbles, and great-holiday bubbles, and even tiny T.V.-series bubbles, dinner bubbles, party bubbles. They all burst without intervention, and then it was a matter of getting through to the next one.”

Husker du innledningen av Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg? Den begynner med å slå fast at 1990 er fortid (boka kom i 2003), i en lang og berømt innledning. Nick Hornby skriver ikke en slik åpning i denne boka, men jeg kom likevel til å tenke på Renbergs bok. Som Renberg skriver Hornby om en fortid som er nær, men definerer likevel at det er FORTID, ikke nåtid.

Nick Hornby prøver å gape over mye, uten at jeg som leser synes at jeg sitter og ser på en mann som holder på å få kjeven ut av ledd. Det er godt gjort, for her handler det om klasse, rase, Brexit, Trump, London, generasjoner og utenforskap. Dårligere forfattere ville ha mislyktes. Skal jeg kalle det et portrett av en nasjons skjebne-år (Brexit-året 2016), for å være litt pompøs? Noe sånt.

Denne romanen minner meg litt om Sally Rooneys Samtaler med venner. Også der handler det om kjærlighet på tvers av generasjoner (og i begge bøkene drar hovedpersonene på et tidspunkt på ferie til et sommerhus med svømmebasseng). Joseph (22) og Lucy (42) forelsker seg og innleder et forhold. Han jobber i slakterbutikk og hun er engelsklærer med to barn.

Det meste av boka handler om samtalene mellom dem, og hvordan omgivelsene reagerer på forholdet. Jeg synes Nick Hornbys bipersoner til tider kan mangle litt kanter, at de blir litt rekvisitter som skal målbære et synspunkt mer enn at de føles som mennesker av kjøtt og blod. Men hovedpersonene Lucy og Joseph er til gjengjeld nydelige. Som leser skjønner jeg ikke helt tiltrekningen mellom dem, men akkurat nok til at jeg tror på den.


Dickens and Prince - a particular kind of genius

  • Utgitt: 2022
  • Sjanger: Biografi/essay
  • Lengde:
  • Kort fortalt: Parallelle trekk mellom Charles Dickens' og Prince sine liv og karrierer.

"Every time someone tells us that creativity is hard, rare, precious, inaccessible, or needs treating with suspicion, just remember the twenty five year old [Dickens] who could write two massive, brilliant novels at once."

Jeg liker Nick Hornbys slentrende og subjektive stil. Det er arbeidsnarkomanien og det enorme volumet de har etterlatt seg som binder sammen Dickens og Prince. Hornby viser parallellene mellom karrierene, og hvordan penger, kvinner, business og til slutt døden artet seg for de to mennene - likhetstrekkene er mange.

Dette er også en liten selvbiografi om Nick Hornbys metoder og hvilket forhold han har til sitt eget livsverk.

Dickens and Prince - a particular kind of genius av Nick Hornby

11 bøker av Nick Hornby du bør lese (i kronologisk rekkefølge):

  1. Contemporay American fiction

  2. Fever pitch (Tribunefeber)

  3. High fidelity

  4. About a boy (Gutter er gutter)

  5. How to be good (Et godt menneske)

  6. 31 songs (31 sanger)

  7. The complete polysyllabic spree (og alle andre artikler om litteratur)

  8. Juliet, naked

  9. State of the union

  10. Just like you

  11. Dickens and Prince....

3 bøker av Nick Hornby du kan droppe:

  1. A long way down (Fritt fall)

  2. Slam

  3. Funny girl (Miss Blackpool)


Aktuelle podcaster

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙