1984

1984 var først og fremst et viktig formativt år for generasjon X. De eldste fra denne generasjonen var i slutten av tenårene, de yngste i barnehagealder – hvor de overlappet med generasjon Y - millenniumgenerasjonen. 

Jeg gikk selv på barneskolen i 1984, og fikk nå med meg noe av det som skjedde dette året. Noe av det jeg husker best er at det var mye snakk om George Orwells dystopiske fremtidsroman 1984 på starten av året (jeg har fortsatt ikke lest den). Det kom vel en film basert på boken også i løpet av året. Det var også helt umulig å gå glipp av at Arne Treholt ble arrestert. Bruce Springsteen fikk enormt mye oppmerksomhet dette året. Og det er egentlig det jeg husker, men bli med meg på et tilbakeblikk:

Hva skjedde i verden i 1984?

Januar dette året begynte en 12 måneder lang streik i den britiske kullindustrien. Margaret Thatcher – selveste «jernkvinnen» - styrte Storbritannia med en nyliberalistisk jernhånd, og var en katastrofe for de tradisjonelt hardtarbeidende og lavtlønnede yrkene. Ronald Reagan gjorde for øvrig mye av det samme i USA, og var soulmaten til Thatcher. Den helt vidunderlig nydelige filmen Billy Elliot fra 2000 har lagt handlingen sin til nordøst-England i dette året – med nettopp gruvestreiken som bakteppe.

Men her på berget var det Arne Treholt (1942-2023) som dominerte nyhetene på starten av året. Diplomaten og politikeren Treholt ble arrestert den 20. januar og ble siktet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Dette fikk en enorm medieoppmerksomhet. Den kalde krigen var fortsatt iskald i 1984, og frykten for atomkrig var sterk. Og Norge mistet nok litt av sin uskyld. Året etterpå ble Treholt dømt til 20 års fengsel – en svimlende streng straff som vanligvis var forbeholdt kaldblodige mordere. Og han virket snill, uskyldig, vimsete og naiv. Litt som pappaen til noen venner av deg, eller en litt distré onkel. Det føltes rart og vondt. Jeg husker at jeg syntes skikkelig synd på han!

Treholt ble benådet av helseårsaker i 1992, etter at Sovjetunionen var (foreløpig?) historie, og han fortsatte med å bedyre og kjempe for sin uskyld helt til han gikk bort i fjor.

Steve Jobs slapp sin Macintosh på markedet dette året, hvor hjemme-PC i Norge betydde en Commodore 64 i noen utvalgte hjem - Pc-er med litt mer prosessorkraft enn en kalkulator.

Etiopia var midt i en grusom sultkatastrofe. Hjerteskjærende bilder av sultende og døende barn skrek ut fra aviser eller rullet over TV-skjermer. Julen 84 slapp Band Aid, med Bob Geldof i spissen, singelen «Do They Know It’s Christmas?” til inntekt for de sultrammede i Etiopia. Noe som ledet til den verdensomspennende Live Aid-konserten året etterpå.

Sør-Afrika ble fortsatt styrt av et strengt apartheidregime, og Nelson Mandela satt fortsatt i fengsel – noe han gjorde resten av tiåret, før han ble løslatt 11. februar 1990 og ble valgt som president i 1994, klar for tilgivelse og forsoning med de som hadde slengt han i fengsel. Fredsprisen i 1984 gikk for øvrigtil den sørafrikanske kirkelederen og aktivisten Desmond Tutu.

Israelere og palestinere var slettes ikke perlevenner i 1984 heller, og Hezbollah i Libanon prøvde også å være med på festen – noe som førte til en kontingent FN-soldater, hvorav flere nordmenn, som ofte har vært traumatiserte i etterkant. Iran og Irak var heller ikke spesielt glade i hverandre - Iran beskyldte Irak for å bruke kjemiske våpen i 1984.

Det pastellfargede 80-tallet hadde nok ikke kommet helt til Norge enda. 70-tallet (og 50-tallet, og kanskje til og med middelalderen noen steder?) hadde fortsatt Norge i et jerngrep. Men det begynte nå å komme noen små, pastellfargede drypp som stinket hårspray. a-ha var fortsatt et ukjent band som prøvde lykken i London. Innen populærmusikk var Norge slettes ikke et land med artister kjent utover landegrensene. Vi gikk helt av skaftet da a-ha toppet hitlistene verden over året etterpå med "Take on Me".

Har du sett den vidunderlige serien Stranger Things? Andre sesong foregår i 1984 (første sesong i 1983). Tidskoloritten i serien er veldig autentisk, uten å være for påtrengende. De fleste voksne røykte. Lærerne hadde røykerom på skolene hvor de dampet i vei, og askebegre på salongbordet hjemme var helt vanlig. Barn og unge lekte analogt, spilte fysiske spill og var lenge ute på sykkelen uten verken GPS eller mobiltelefon.

Men la oss se litt på noen utvalgte bøker, filmer og plater som kom ut dette året:

Bøker utgitt i 1984

Beatles – Lars Saabye Christensen

Dette var boken «alle» leste i 1984. Jeg husker alle snakket om den – foreldrene mine, venner av foreldrene mine – alle! Jeg leste den selv flere år senere da jeg gikk på videregående, og jeg ble bergtatt. Bokens handling skjer i Oslo på 60-tallet og har the Beatles som bakteppe. Alle visste selvsagt hvem The Beatles var i 1984, til og med de som var født godt etter 60-tallet – få, om noen band har satt sitt preg på musikkhistorien på samme måte. 

Handlingen er lagt til Skillebekk, med 4 gutter – Kim (jeg-personen), Ola, Sebastian og Gunnar, alle født i 1951, som identifiserer seg med hvert sitt Beatles-medlem fra starten av boken.

Romanen starter i 1965 og avsluttes da de fire vennene går ut av videregående og går hver til sitt. Det er en særdeles velskreven og bittersøt oppvekstroman, som vant flere priser og har blitt oversatt til flere språk. Den er full av samtidsreferanser og nostalgi langt utover The Beatles – men det er først og fremst en bok om den lange ferden mellom starten av tenårene og begynnelsen av tyveårene, og hvor ekstremt mye som skjer med en i disse årene, og hvor vanskelig det kan være å takle det uten noen erfaring å lene seg på. Dette er muligens en av de aller beste bøkene som er skrevet om akkurat dette.

Homo Falsus – Jan Kjærstad

Denne boken er (eller var…) ikke en nostalgitripp tilbake til fordums tiår, denne handler om 80-tallet. Det er også alt annet enn en oppvekstroman – den er faktisk litt vanskelig å oppsummere, og den er i tillegg litt mørk, men absolutt verdt å lese!

Kjærstad vant, vel fortjent, Kritikerprisen for denne boken. Les den, så skjønner du hvorfor! Har egentlig ikke så mye mer å si, denne boken må oppleves, ikke forklares.

Elskeren (L’amant) – Marguerite Duras

Denne delvis selvbiografiske (og erotiske) romanen ble til en like erotisk film 8 år senere. Bokens jeg-person tenker tilbake til oppveksten i Fransk Indokina, hvor Duras også vokste opp. Jeg-personen innleder et forhold med en styrtrik kineser fra hun bare var 15. Til tross for skam og rykter fortsetter de forholdet. En velskrevet, eksotisk og relativt kort roman som vant flere priser. Den kom ut på norsk i 1985.

Jakten på Rød Oktober (The Hunt for Red October) – Tom Clancy

En politisk thriller fra midt i den kalde krigen! Hva kan være bedre enn det? Sikkert mye tenker du, men denne romanen er faktisk verdt en titt!

Jeg var selv fullt klar over spenningen mellom Sovjetunionen og «Vesten» i 1984, det var alle barn. Det hang en slags resignert trussel over alle – det var en fiende der øst for oss, hvor folk var ulykkelige og levde i ufrihet, og hvor de hadde atomvåpen rettet mot oss. En vag men reell trussel, som en tikkende bombe. Alle visste hvor nærmeste bomberom var. Mange barn hadde mareritt om dette. Føles vondt at dette begynner å bli virkeligheten igjen, etter optimismen som kom da Berlinmuren falt.

Jeg leste selvsagt ikke boken på barneskolen. Derimot så jeg filmen fra 1990 på kino – med Sean Connery i hovedrollen som sovjetisk ubåtkaptein (med en kledelig og autentisk skotsk aksent). Filmen kom helt mot slutten av den kalde krigen, Sovjetunionen var, under Gorbatsjovs ledelse, allerede blitt mye mindre skummel enn det hadde vært få år før filmen kom ut. Og vi lærte i filmen (og boken) at Sovjetunionen faktisk bestod av flere forskjellige land; land som slettes ikke nødvendigvis var vennligstilte mot Russland, som var Sovjetunionens primus motor. Noe «alle» vet nå, men som ikke nødvendigvis var gjengs kunnskap i «Vesten» da boken ble skrevet.

Tom Clancy har skrevet flere spennende og smarte politiske thrillere. Om Sovjetunionen/ Russland, IRA, Midtøsten, Latin-Amerika…De egner seg ofte veldig godt på kinolerretet – og der har de havnet flere ganger, spesielt med gjennomgangsfiguren Jack Ryan – som i tillegg til å bli portrettert av Alec Baldwin i akkurat denne filmen, også har blitt spilt av Harrisson Ford, Ben Affleck, Chris Pine og John Krasinski. Men bøkene som alle filmene er baserte på er velskrevne, velinformerte og lesbare dersom du liker politiske thrillere – og hvis du ikke kjenner til sjangeren så er denne boken et godt sted å starte.

Musikk utgitt i 1984

Born in the USA – Bruce Springsteen

Springsteen fikk sitt store, verdensomspennende gjennombrudd dette året med denne giganten av en plate!

Springsteen fikset noe av det samme som Peter Gabriel mestrer til fingerspissene – å skrive politisk ladede sanger litt skjult bak vag poesi, som dermed egentlig ikke kan henges på en politisk knagg. Gabriel har eksempelvis låten "Don’t Give Up" med Kate Bush, som høres ut som en kjærlighetssang mellom en arbeidsledig fyr og hans støttende kone, men som egentlig handler om de mange arbeidsledige engelske fagarbeiderne som ble kastet under bussen under Thatcher sin nådeløse politikk på 80-tallet.

Springsteen hadde allerede skrevet "The River" om samme tema sett med amerikanske øyne – og tittellåten "Born in the USA" var egentlig en litt mer aggressiv videreføring av den låten. Småbyamerikaneren som ble født i fattigdom, sendt til Vietnam, og kom hjem til et liv i arbeidsledighet etter å ha kjempet mot uskyldige mennesker for en vag «frihet» som han ikke ble tilgodesett selv.

Om Ronald Reagan egentlig skjønte hva låten handlet om vet jeg ikke – men han uttalte nå i kjølvannet av albumets suksess at Bruce Springsteen gav håp til alle fattige amerikaneres og deres drømmer, uten å ta med at han selv var i full gang med å ta disse drømmene vekk.

Albumcoveret, med Springsteens rompe bak et par Levi’s 501-jeans, ble ikonisk. En av de store hitene fra dette albumet var "Dancing in the Dark", hvor selveste Courteney Cox – Monica i Friends ti år senere – har en sentral rolle i musikkvideoen. Moren min kjøpte dette albumet, og jeg hørte en god del på det, og er glad i det fortsatt! Steven Van Zandt – Little Steven, kjent fra Sopranos og Lilyhammer, som var den faste gitaristen til Bruce Springsteen og som spilte på Born in the USA – ga ut et fantastisk soloalbum senere samme år, Voice of America, som var langt mer politisk ladet. Han var og en av initiativtakerne bak Artists United Against Apartheid som kom året etterpå – hvor Springsteen var en av flere artister som bidro.

Bon Jovi – Bon Jovi

Springsteen’s sambygdinger Bon Jovi fikk IKKE sitt gjennombrudd med den selvtitulerte debutplaten deres (selv om singelen "Runaway" fikk litt oppmerksomhet). Heller ikke med den neste platen. De slo ikke gjennom før i 1986, med tredjealbumet Slippery When Wet – men herregud som de slo gjennom! Men hvorfor tar jeg med det bortimot ukjente debutalbumet deres?

Jeg var selv aldri noen Bon Jovi-fan, og ante selvsagt overhodet ikke hvem de var en gang i 1984 – jeg hadde egentlig nettopp gått fra Trond Viggo Torgersen til pop og rock, og lette ikke akkurat aktivt etter ukjente hardrockband fra New Jersey. Noen år senere hørte jeg noen ganger på SWW, og likte godt noen av låtene deres, men ikke så mye mer enn det. Hadde ingenting imot dem, men fikk ikke akkurat gåsehud av dem heller.

Men jeg så nettopp den overraskende nakne og ærlige Bon Jovi-dokumentaren på Disney +. Og da slo det meg: De har faktisk ligget på topp hele veien! I mesteparten av de 40 årene bandet har eksistert, har de fylt stadioner og ligget på toppen av alle lister!

Samme kan ikke sies om andre band i samme sjanger. Bon Jovi slo igjennom i hårrockens glanstid, de ble kjent samtidig med Europes The Final Countdown, Whitesnakes 1987 og Def Leppards Hysteria – og havnet i den samme båsen. I Norge hadde vi TNT, Stage Dolls og Da Vinci. Velfriserte hardrockere med teft for poppete, allsangvennlige refreng. En fin bås å havne i på andre halvdel av 80-tallet hvis du ville selge plater. Det var det som var hipt da. Og for all del –alle de nevnte bandene var bra på sitt vis.

Men da grungen drepte hårrocken rundt ti år etter debuten til Bon Jovi ble all slik musikk fullstendig haram! Jeg tror mange heller ville møtt opp kliss nakne på skolen enn med en Europe-T-skjorte - DET ville vært sosialt selvmord i 1994 - men Bon Jovi klarte faktisk å holde koken! De solgte fortsatt plater, og fylte fortsatt stadioner. De hadde alltid noe litt mer jordnært, Bruce Springsteen-aktig med seg enn mange av de andre hårrockbandene. De hadde ofte litt mer troverdige tekster om arbeiderklassen allerede på 80-tallet, så de klarte nok lettere å tilpasse seg 90-tallets zeitgeist – men jeg må innrømme at jeg fikk langt mer respekt for dem da det gikk opp for meg hvordan de har holdt koken og populariteten!

DERFOR tar jeg med debutalbumet deres, selv om det gikk under radaren for de fleste da det kom ut.

1984 – Van Halen

Van Halen, som appellerte til akkurat de samme som Bon Jovi prøvde å appellere til, var allerede vel etablerte i 1984. Mye takket være gitarguden Eddie Van Halen, som etter Jimi Hendrix uten tvil er den mest innflytelsesrike gitaristen i historien, en kreativ og leken virtuos som fikk notene til å sprute ut av gitaren, og helt egenhendig formet 80-tallets gitartrender. Men vel så mye fordi de faktisk var et vidunderlig og helstøpt live-band, med en energisk og karismatisk vokalist og frontmann i David Lee Roth - og ikke minst fordi de hadde masse kule låter som passet rett inn i 80-tallets zeitgeist.

Van Halen var alltid størst i USA, hvor publikummere gikk av skaftet når de så dem live. Men de var slettes ikke ukjente på denne siden av dammen heller. Og dette albumet fikk MASSE oppmerksomhet! Eddie Van Halen spilte mye mer keyboard på denne platen enn tidligere (han var en dyktig keyboardist også – fyren VAR musikk!), noe som høres i tittelsporet, og ikke minst på megahiten "Jump"! Andre kjente låter fra dette albumet var den kjappe hardrockeren "Hot For Teacher".

Som mange hardrockband (og andre band) på denne tiden var sex et gjennomgående tema i flere (men langt fra alle) låtene deres. Men Van Halen, i motsetning til eksempelvis Mötley Crüe, klarte å unngå å gjøre dette altfor kvinnediskriminerende i dette tiåret som var en helt annen tid når det gjaldt slikt. I likhet med Prince bød vokalist David Lee Roth ofte heller på seg selv enn å lene seg på lettkledde kvinner (selv om han gjorde det også).

Hvis du klikker her og spoler til rundt 10:45 kan du se artikkelforfatteren sin tribute til Eddie Van Halen på Norge i dag. Fnis!

Tina Turner – Private Dancer

Ike & Tina Turner var kongen og dronningen av blues og soul på 60-tallet! Tina Turner hadde en stemme flere hadde drept for. Men Ike Turner var en konemishandler og drittsekk. Keith Richards uttalte en gang at «Ike Turner oppførte seg som en j**la hallik!» etter at the Rolling Stones hadde turnert med dem. Ike Turner mishandlet Tina Turner på det groveste.

Tina Turner kom seg etter hvert ut fra ekteskapet. Hun sverget at hun aldri ville synge blues igjen – noe som var tragisk på mange måter, for hun var virkelig en helt forheksende dyktig bluessangerinne. Men hun klarte seg nå VELDIG bra med mer kommersiell poprock!

Tina Turner ble født som Annie Mae Bullock i Tennessee i 1939. Faren var afroamerikaner, moren var halvt cherokee. Hun traff, begynte å synge for, og giftet seg med Ike Turner og skiftet navn til Tina Turner på starten av 60-tallet – et navn hun ville beholde etter at hun hadde sluppet ut fra ekteskapet, fordi hun mente at hun virkelig hadde fortjent navnet etter (bokstavelig talt) to tiår med blod, svette og tårer. 

Private Dancer ble gjennombruddsalbumet hennes som soloartist. Jeg husker at det var mye snakk om henne da albumet kom ut. Hun var 44 og bestemor, noe som fikk veldig mye oppmerksomhet. Det er det jeg husker! Jeg tenkte «herregud, hun er jo eldre enn foreldrene mine!».

Tittellåten ble skrevet av Mark Knopfler, som selv virkelig slo igjennom det påfølgende året med Dire Straits og Brothers in Arms - men megahiten fra dette albumet var "What’s Love Got to Do with It" – som også ble tittelen på den biografiske filmen om henne som kom ut ti år senere, i 1994. Den må du se! Tina Turner var virkelig noe HELT for seg selv!

Filmer utgitt i 1984

1984 var et godt filmår! Det kom en lang rekke kjekke filmer, hvorav flere som har tålt tidens tann. Det bør nevnes at for nordmenn flest ble ikke de fleste av disse filmene sett før året etter – filmer kom sent på kino i Norge. La oss se på noen av de som kom ut dette året, med vekt på de som vant Oscar det påfølgende året:

Amadeus

Mozart ble hipp i 1984! Denne filmen bygger på en konspirasjonsteori om at Mozart ble indirekte myrdet av komponisten Salieri, noe som har blitt tilbakevist flere ganger. Men det er en underholdende film som viser hva slags sprøtt geni Mozart faktisk var. Tom Hulce gjorde en fantastisk prestasjon i tittelrollen!

Denne filmen hadde faktisk premiere i 1984 i Norge, ikke lenge etter verdenspremieren – noe som var uvanlig!

Dødsmarkene (The Killing Fields)

En langt mer alvorlig film, om Røde Khmer sin maktovertakelse i Kambodsja på 70-tallet. En sterk film med sterke skuespillerprestasjoner om et tema som har blitt snakket relativt lite om her i “Vesten”. Denne filmen tåler man veldig godt å se nå, 40 år etter at den ble laget.

Denne hadde premiere året etterpå i Norge.

Ghostbusters

Who ya gonna call? Denne filmen ble en svær suksess. Spesialeffektene var banebrytende for den tiden, selv om de ofte får folk til å trekke på smilebåndet i dag - men hele filmen hadde et digert glimt i øyet, og masse morsomme scener og replikker. Slettes ikke rart at den ble en franchise hvor det fortsatt spys ut filmer den dag i dag. Dette var 80-tallet på sitt beste (eller verste for noen)!

Ray Parker Jr. fikk en svær hit med tittellåten. Da jeg begynte å ta gitartimer året etterpå lærte jeg faktisk riffet til låten.

The Karate Kid

Da vi gikk inn i 1984 fantes det allerede et lass av filmer om kampsport. Kung fu, boksing, karate, you name it. Det som var spesielt med denne filmen var at hovedpersonen Daniel Larusso (spilt av Ralph Macchio) slettes ikke var en «helt». Han var en klønete og umoden type – en anti-helt som slettes ikke alltid var like lett å like – og det var faktisk en original twist da filmen kom ut!

En annen original twist var at selv om filmen har en god del kampsportscener, så hadde den et tydelig ikke-voldelig budskap i bunn. Filmens «sensei», Mr. Myagi fra Okinawa, bruker like mye tid på å overtale Daniel-san til å blåse i stolthet og ego, å heller bare holde seg vekke fra kamper, og å lære å elske seg selv, som han bruker på å lære ham karate.

Det er, på mange måter, en nydelig coming-of-age – film om en litt lost, eplekjekk guttunge som prøver å finne sin plass og som desperat trenger en farsfigur, langt mer enn det er en kampsport-film. Den kom selvsagt først på kino i Norge i 1985, som ikke var uvanlig på den tiden.

Filmen fikk tre oppfølgere, og den andre er absolutt severdig. De øvrige ser du på eget ansvar.

Cobra Kai, som kan ses på Netflix, er en direkte videreføring av Karate Kid-franchisen, en generasjon senere. Ralph Macchio spiller fortsatt Daniel Larusso, i tillegg spiller William Zabka akkurat den samme «bad guy»-rollen som han hadde i den første filmen – Johnny Lawrence - men her får han virkelig skinne!

Denne serien inneholder mange flere og langt mer intense kampsportscener enn originalen. Men den er også helt fantastisk laget når det gjelder utvikling og nyansering av de forskjellige karakterene! Manuset er helt fullstendig uforutsigbart, og det er også en god rekke talentfulle unge skuespillere med. Helt perfekt å se på for de som så de originale Karate Kid-filmene sammen med barna deres – og her snakker jeg av erfaring!

I listen under her finner du bøker, musikk og filmer fra eller relatert til 1984!