A farewell to kings? En guide til Rush' album

Selv var jeg sent ute. Jeg oppdaget dem ikke før i 1983, og da hadde de allerede gitt ut ni studioalbum og to livealbum siden debuten i 1974. Deres siste studioalbum kom i 2012, og bandet ble offisielt oppløst januar 2018.

Kanskje er de mest kjent som et prog-band, men de har likevel klart det kunststykket å ikke forbli i denne ene musikalske sjangeren.

Denne artikkelen er ment som en kort introduksjon til et av mine favorittband og kanskje, muligens, overbevise fler til å gi disse tre kanadiske virtousene en sjanse. Så la oss da ta fatt på diskografien til dette bandet vi alle burde elske:

Rush (1974)

En debutplate tydelig inspirert av Led Zeppelin og samtidens bluesinfiserte tungrockband. Etter dette albumet ble trommeslageren byttet ut med Neil Peart, og treenigheten var komplett. Som debutalbum er dette ikke særlig oppsiktsvekkende, men en kunne selvsagt ane et potensial. Høydepunkt: "Working man" og "What you`re doing".

Fly by night (1975)

Her har Peart overtatt ansvaret for tekstene, og prog-elementet blir mer fremtredende. Sangene blir lengre, og de er i ferd med å finne frem til sin distinkte egenart. Høydepunkt: "By-Tor & the Snow Dog" og "Fly by night".

Caress of steel (1975)

Dette, årets andre studioalbum, blir mer som en parentes å regne. Det mest nyskapende her er at en sang fyller hele b-siden på LP-platen. Høydepunkt: "Bastille Day" og "The Necromancer".

2112 (1976)

Bandets definitive gjennombrudd. A-siden på albumet er tittelsangen og viser til fulle hvor eminente disse tre har blitt som låtskrivere og musikere. Og b-siden inneholder ikke én middelmådig sang den heller. Høydepunkt: "2112" og "Passage to Bangkok".

A farewell to kings (1977)

En skulle tro at det skulle være vanskelig å følge opp 2112, men dette er et minst like bra album. Og det er vel bare Iron Maiden som i like stor grad har latt seg inspirere av Samuel Coleridges poesi. Høydepunkt: "Xanadu" og "Closer to the heart".

Hemispheres (1978)

Så kommer det en liten nedtur. Albumet starter med "Cygnus X-1 Book II: Hemispheres", og denne varer i 18 minutter og kunne vel vært redigert kraftig ned. Det vil vel sies å være urettferdig å sammenligne dette albumet med de to foregående, men en blir gjerne litt skuffet når en hører det. Høydepunkt: "Trees" og "La Villa Strangiato (An Excercise in Self-Indulgency)".

Permanent Waves (1980)

Så skjer det noe nytt! Prog-elementene blir tonet ned, og sangene blir kortere. Synthesizere blir tydeligere en del av lydbildet og den kreative nålen peker igjen oppover. Høydepunkt: "Freewill" og "Spirit of Radio".

Moving pictures (1981)

Den positive trenden fortsetter, og dette er et enda bedre album enn det foregående og inneholder to av bandets mest kjente sanger. Høydepunkt: "Tom Sawyer" og "Red Barchetta".

Signals (1982)

Her har bandet gjort to viktige endringer. Prog-elementet synes å være vasket bort, og syntheziere er blitt en integrert del av lydbildet. Den første tegneserien jeg leste basert på en av Pearts tekster var fra dette albumet. Noen fans falt fra her, men nye stod i kø for å oppdage dem. Høydepunkt: "Subdivisions" og "The Analog Kid".

Grace under pressure (1984)

Her har de de dumpet produsenten Terry Brown, som de hadde samarbeidet med siden 1975. Bandet har funnet frem til sitt nye musikalske uttrykk. Høydepunkt: "Distant Early Warning" og "Red Sector A".

Power Windows (1985)

En fortsetter trøstig videre i samme spor og nå spiller Peart elektroniske trommer. Et bedre album enn forgjengeren, men ikke helt slik en så for seg at Rush ville ende opp. Høydepunkt: "Mystic Rhythms" og "Manhattan Project".

Hold your fire (1987)

Så ble det hele litt mer uinteressant. Dette er ikke et dårlig album, men heller ikke et veldig bra heller. Selv vil jeg si at jeg gikk i metning av denne siden av Rush. Høydepunkt: "Force Ten" og "Time Stand Still".

Presto (1989)

Så var det som om en hadde blitt bønnhørt! Rush er blitt et tilnærmet popband og et glimrende sådan. Et fantastisk album hvor bandet igjen beviser at det er ingen ulempe å være best. Høydepunkt: Show Don`t Tell og Superconductor.

Roll the bones (1991)

En mørkere og mer politisk oppfølger til Presto og minst like bra! Et av mine favorittalbum fra denne trioen. Et album å bli imponert av! Høydepunkt: "Heresy" og "Neurotica".

Counterparts (1993)

Nok et stilskifte. De gikk nå fra et poppete uttrykk til å bli mer tungrock med islett av heavy. Musikken blir altså tyngre og raskere. For min egen del var det ikke bare til det bedre. Høydepunkt: "Nobody`s Hero" og "Leave That Thing Alone".

Test for echo (1996)

Dette kunne gjerne blitt bandets siste album. Da de turnerte med dette albumet i 1997, døde Neil Pearts datter i en bilulykke, og ti måneder går hans kone bort på grunn av kreft. Albumet i seg selv er det ikke mye å si om. Igjen en fortsettelse av Counterparts, og en begynner å lure på om en savnet-melding for gode melodier er på sin plass. Høydepunkt: "Test for Echo" og "Virtuality".

Vapor Trails (2002)

Det tok altså seks år før bandet igjen ble samlet i studio. Musikken har blitt enda hardere, og det er kun plass til trommer, bass og gitar i gruppens lydbilde. Høydepunkt: "One Little Victory" og "Ceiling Unlimited" (en av bandets beste sanger noensinne).

Feedback (2004)

Så et klart skritt til siden. En EP hvor bandet covrer sanger av artistene som inspirerte dem til å begynne med musikk. Høydepunkt: "Heartful of Soul" og "The Seeker".

Snakes & Arrows (2007)

Har ikke klart å få noe forhold til dette albumet. Lyttet til det flere ganger, og det har aldri riktig festet seg i mine øreganger. Albumet er kanskje litt mer avdempet enn de to-tre tidligere, men kan sies å mangle litt særpreg. Høydepunkt: "The Main Monkey Business" og "Working Them Angels".

Clockwork angels (2012)

Så ble dette deres siste studioalbum. Et konseptalbum hvor Peart får fortalt en historie mer omfattende enn noen gang tidligere. Peart sammen med Kevin J. Anderson og Nick Robles ble den også adaptert til tegneserie. Og med dette var studioalbum-diskografien til endes. Høydepunkt: "Caravan" og "The Anarchist".

Alex Lifeson (Alexandar Zivojinovich) på gitar og Geddy Lee på bass og vokal startet dette bandet, etter litt om og men, i 1968 i Willowdale, Toronto. Og i 2018 tok det hele slutt. Foruten disse 19 albumene og ene EP`en har de utgitt 11 livealbum, 11 samlinger og 9 box sets. Begge to har også utgitt soloalbum, men de får bli omtalt et annet sted.