Årets beste filmer 2019 - del 1

Annihilation (2018)
Regissør Alex Garland klarer ikke helt å følge opp sin forrige film, den enestående Ex Machina, men Annihilation gir like fullt en kraftig filmatisk sci-fi-horror-opplevelse i katastrofeområdet The Shimmer.

Blindsone (2018)
Entagningsfilmen er plutselig ikke så uvanlig lenger, men heldigvis så føles dette grepet som helt nødvendig i Tuva Novotnys regidebut. Intensiteten og følelsen av tid i en krisesituasjon er nærmest lammende å bivåne i denne emosjonelt blytunge filmen med Pia Tjelta i hovedrollen.

Climax (2018)
Ny Gaspar Noé-film - det grugledes. En hallusinerende febervåt fest av en film. Forventningene med grugleding var berettiget.

Cold War (2018)
Pawel Pawlikowski følger opp den særs vellykkede Ida med nok en lekkert fotografert film i sort-hvitt. En kjærlighetshistorie satt til etterkrigstidens Europa og den kalde krigen.

The Favourite (2018)
En ny film av Yorgos Lanthimos gir alltid forventninger selv om hans spesielle stil og deadpan-absurde dramaer ikke er alles kopp med te. Denne må vel sies å være hans mest tilgjengelige film, og på papiret er jo dette et historisk kostymedrama. Heldigvis bryter Lanthimos med de klisjefylte konvensjoner og skildrer det engelske aristokratiet med fornøyelig vulgaritet.

Grensen (2018)
Svenske Ali Abbasi treffer blink etter sin regidebut Shelley, en skivebom med Ellen Dorrit Pedersen i hovedrollen. Grensen er basert på en novelle av John Ajvide Lindquist (bla. La den rette komme inn) og omhandler en trollaktig toller med unike sanser. En forbløffende mikstur, og et av årets mest uunnværlige originale verk.

Leave No Trace (2018)
Debra Granik følge opp det harde dramaet Winter's Bone med en far-datter-historie som gir grobunn for ettertanke på forskjellige plan. Granik adresserer konflikter på mikronivå til større samfunnsstrukturelle problemer uten at det går i veien for et engasjerende drama. Godt spilt av Thomasin McKenzie og Ben Foster.

Matangi/Maya/M.I.A. (2018)
M.I.A. er til tider en forbløffende popartist, men har en minst like forbløffende historie å fortelle. Hennes bakgrunn fra Sri-Lanka (faren grunnla de tamilske tigre), sammen med hennes usannsynlige reise til å bli superstjerne, gir filmen en kraftig miks av musikk og politikk.

Maya og hekseblomsten (2017)
Japansk animasjon i samme stil som Studio Ghibli-filmer som Chihiro og heksene. Filmen er en av de første til Studio Ponoc som ble grunnlagt av tidligere Ghibli-folk. Nydelig fargerikt eventyr basert på boken The Little Broomstick av Mary Stewart.

Minding the Gap (2018)
Bing Lius oscarnominerte oppvekstdokumentar om tre unge skatere sin overgang fra barndom til manndom gir emosjonelle slag og klump i magen. Rører ved mye av det samme som den fantastiske spillefilmen Mid90s, som nylig gikk på kino.

Prospect (2018)
Sci-fi på lavbudsjett om en far og tenåringsdatter på jakt etter dyrebare perler på en fjerntliggende måne. Det giftige støvet som hele tiden ligger i luften på månen gir i tillegg Prospect et vidunderlig uhyggelig psykedelisk preg.

Psychobitch
Norsk ungdomsdrama er i vinden. Tematisk tar Martin Lund oss inn i klassisk ungdomsproblematikk med mobbing, gruppepress, og utenforskap. En viktig fortelling gir nødvendigvis ikke en god film, men Psychobitch er gjennomført frisk i tone, og velspilt av den yngre garden.

Sisters Brothers, The (2018)
Noe overraskende må det vel sies å være at franske Jacques Audiard klemmer til med en amerikansk western etter filmer som Dheepan, Rust og bein og Profeten. Brødrene Sisters er glitrende spilt av John C. Reilly og Joaquin Phoenix som begge formidler denne litt atypiske westernhistorien med stor komikk, brutalitet og glimtvis hjertevarme.

Sorry To Bother You (2018)
Absurd sosial satire av regidebutant Boots Riley. Uggenmorsom stemning er gjennomgående når den svarte hovedkarakteren Cassius må gå på akkord med seg selv for å lykkes som telefonselger.

Suntan (2016)
Presentert som en «coming of middle age»-fortelling, som jo er et treffende begrep siden den ensomme legen i 40-årene på mange måter gjennomgår hardkjøpte erfaringer om å vokse opp. Man lærer så lenge man lever. Dette greske tragikomiske dramaet er smertefullt og pinlig bra.

Suspiria 
Hvilken sprø idé av Luca Guadagnino å gjøre en fortolkning av den italienske gialloklassikeren til Argento etter det gnistrende dramaet Call Me By Your Name. Skallet er det samme: hekseri på en danseskole, men stilistisk skiller den seg mye fra originalen både i koloritt, musikk (som for meg ofte er det som sitter igjen fra Argentoversjonen). Denne lunter tidvis litt utenfor i noen mindre nødvendige subplots, men hovedessensen sparker. Dakota Johnson er overraskende bra og Tilda Swinton forutsigbart strålende som heksedanseinstruktør. Se filmen og øv på «volk».

Upgrade (2018)
Fiffig miks av sci-fi og hevnthriller. Aldri et mesterverk, aldri spesielt nyttig innblikk i kunstig intelligens, men som regel fengende tvers igjennom.