BBC Radiophonic Workshop

Lyden av skinkeost på tube

Det er lett å glemme at noen faktisk lager reklamemusikk. Såkalte jingles. Eller at noen har lagd Windows-lydene og vignetten til Dagsrevyen. Microsoft Windows Theme (fra 1995) ble faktisk komponert av Brian Eno(!), som trolig tok seg godt betalt for oppdraget. Men ellers lever slike musikere i skyggen av musikken, som igjen lever i skyggen av det de er komponert for (som kan være alt fra knekkebrød, den nyeste modellen av Toyota Prius, eller en radiodokumentar om Knut Hamsun).

I tråd med dette forsøker musikken sjelden å flippe ut, men marsjerer i takt med oppdraget. Og naturligvis vil de færreste finne det særlig meningsfylt å lage musikk til skinkeost på tube. Men som i alle sjangre er det alltid noen som skiller seg ut - noen som har en overflod av kreativitet som de ikke får utløp for andre steder, og som da, komisk nok, kan bli det fantastiske lydbildet til låsolje, frokostblanding eller Baltimore Gas & Electric Company:

Lydklippet ovenfor er av Raymond Scott, og tilhører altså en reklame for Baltimore Gas & Electric Company, fra 1962. I tillegg til Raymond Scott er det særlig BBCs Radiophonic Workshop som skiller seg ut. Både Scott og musikerne i Workshop var langt forut for sin tid. Og selv om de sjelden blir kreditert for sin innsats var de sentrale i utviklingen av elektronisk musikk, noe f.eks. Philip Glass, Brian Eno, Kraftwerk og Pink Floyd (både med og uten Syd Barrett) kunne skrevet under på.

BBC Radiophonic Workshop

BBCs Radiophonic Workshop var altså et av BBCs etter hvert legendariske lydlaboratorium. Fra 1958 til 1998 lagde de lydeffekter og musikk til radio og tv. Workshopen har i løpet av de siste par tiårene fått en liten renessanse med spilletid på BBC6 Music (for øvrig en veldig god radiokanal), og utgivelser på de nerdete Trunk Records og Finders Keepers. I tillegg har de stadig oftere blitt fremhevet som viktige inspirasjonskilder, f.eks. av elektropopere som Broadcast, Stereolab og Portishead.

Delia Derbyshire

Delia Derbyshire er i mine ører en av workshopens mest kreative. Samtidig har hun en underlig og herlig teft for melodier.

Den i sin tid banebrytende kombinasjonen av kommersielle melodilinjer og elektroniske lydeffekter kommer kanskje tydeligst til uttrykk i den fantastiske, og da mener jeg virkelig FANTASTISKE, Ziwzih Ziwzih OO-OO-OO (fra 1968). På en forskrudd måte er den fremdeles så forut for sin tid at jeg får frysninger hver gang jeg hører den. På samme måte som Kraftwerk kunne vært musikk for og av roboter, kunne Ziwzih vært lagd på en annen planet, av en menneskelignende rase med en litt, men bare litt, annerledes utviklingshistorie.

Andre Derbyshire-favoritter er albumet An Electric Storm (et samarbeidsprosjekt med gruppen White Noise, fra 1968), som tilørelatende kunne vært lagd av et elektropopband fra 00-tallet. Og Moogies Bloogies, som låter som om Syd Barrett har forvillet seg inn i feil studio, kneppet opp skjorten, strammet slipset og etterlatt seg en liten melodisk signatur / hyllest til lydteknikerne i BBC.

Ellers er Derbyshire kanskje mest kjent for kjenningsmelodien til tv-serien Doctor Who:

Da Derbyshire døde i 2003, ulykkelig og alkoholisert, ble det funnet 267 reel-to-reels på loftet hennes. For det meste upublisert materiale. Disse blir langsomt men sikkert restaurert, og gitt ut i små, men fantastiske drypp.

Roll over Vivaldi, dig these...

The Seasons var et samarbeidsprosjekt mellom poetene Ronald Duncan, Derek Bowskill og David Cain (en av musikerne i Radiophonic Workshop). Albumet har 17 spor - ett for hver måned, ett for hver årstid, og ett for hele året - hvor noe som ligner dikt akkompagneres av lydeffekter/melodier som lager et lydbilde til den enkelte måned eller årstid.

En av mine favoritter er February - et lite mesterverk. Sært. Veldig sært. Men uforglemmelig om du virkelig våger å lytte. Og glem soundtracket til Haisommer og Psycho. Denne lyriske fremstilling av vinteren er det skumleste jeg har hørt! Sangen stenger deg likesom inne i vinteren som inni en av disse små kulene man kan riste slik at snølignende flak virvles opp. Som om du plutselig er en miniatyrisk Caprinodukke i en Kafkaesk barnefilm hvor det snør og snør.

Utrolig nok skulle prosjektet være et kunstpedagogisk prosjekt rettet mot barn. Men de kunne like gjerne vært i en art brut-antologi. Og da som terapeutiske verk av tvangsinnlagte.