Bøker og filmer om The Beatles

Mer enn 50 år etter at bandet ble oppløst kommer det stadig nye utgivelser om dem, men høstens dokumentar fra Let it be-innspillingen i 1969 var likevel noe utenom det vanlige. Peter Jackson (Ringenes herre) har gått gjennom 160 timer med film som har ligget nedlåst i 50 år, og resultatet ble serien Get back.

Det var på tide å kontakte distriktets Beatles-fans for å få tips til videre fordypning og selvstudium. Her er oversikten over alle Beatles-filmer og -serier du kan låne på Sølvberget.

Hva synes du om Peter Jacksons Get back-film?

TORMOD EIKILL (MUSIKER): Jeg har alltid betraktet Beatles som noe overjordisk og mytisk, og var redd at en sånn dokumentere ville rive det bildet i stykker. Men (nå har jeg sett den opprinnelige filmen også, av Lindsay-Hogg [som laget en kortere film av de samme opptakene i 1970]) det skjedde ikke. Det ble mange gyser-øyeblikk, og for en som selv er innom opptaksstudioer rett som det er, er det ekstra interessant å se hvordan de jobber.

ISELIN HØYVIK (DJ): Jeg likte den godt! Den er et godt "bilde" på en prosess. Litt langdryg i begynnelsen, men så skjer det mye og fort, og så lages det musikk i alle former og farger mot slutten! Høydepunkt er allikevel de gangene bandmedlemmene er drittleie og bare kødder med teksten og låtene.

Hvilke nye innsikter om The Beatles fikk du av å se Get back?

TORMOD EIKILL: Mange. For det første er det rart og trist å se hvor ustrukturerte de er når de nå og da diskuterer forretninger og avtaler. Her har de ingen leder. Og manager Brian Epstein døde jo halvannet år tidligere.

Så oppdager vi at Yoko ikke ser ut til å ødelegge verken musikken eller stemningen i studio, vi har jo alltid hørt at det var henne. Men Paul og John leker og koser seg sammen som før.

Det er også morsomt å se at de spiller hele tiden, både standardlåter og sine egne sanger når de har et ledig øyeblikk. Og Paul slår over strengene på bassen som var den en vanlig gitar.

Ellers virker det som om alle sanger må gjennom et Paul-filter. Det er han som har ideen med Twickenham og alt det der, og det er nok frustrerende for ham å erkjenne at ting ikke går som han har tenkt seg dem. De andre tar med seg sanger hjemmefra, mens han kan sitte og jamme fram Get back der og da. Det er også artig å se hvordan de lager tekstene. Ordene må fungere musikalsk, de må klinge, det er vel viktigere enn innholdet i disse tekstene. Kanskje bortsett fra Let it be, som du merker på lang vei at John ikke liker noe særlig.

Det store mysteriet er George, som ser ut som om han sitter på tegnestifter hele tiden. Kanskje er det fordi han vet at de sangene han nå bringer til torgs, er dårligere enn for eksempel While my guitar gently weeps og Long, long, long" og de han laget for Yellow submarine, som kommer ut mens de er i studio. Og så er det ikke lett å bli klok på hva de andre synes om sangene hans, heller, det går vel i kroppsspråk og vittigheter.

Når han kommer inn med Billy Preston, er det som om alt ordner seg. Bandet låter bedre, og de er mer hyggelige med hverandre.

ØYVIND BEREKVAM (MUSIKER): Jeg visste jo allerede at McCartney er tidenes popgeni. Men Get back får jo virkelig vist fram dette til nye generasjoner. Å se hvordan han trekker sanger ut fra løse luften er aldeles praktfullt. Samtidig var det litt trist å se hvor nedkjørt og heroin-skadet Lennon var i den perioden. Og han regissøren som gnåler om amfiteater i Afrika var en plage. Ellers er det jo typisk Peter Jackson: Han bruker ni timer på å fortelle noe som kunne vært fortalt veldig mye bedre på tre.

ISELIN HØYVIK: Etter å ha sett Get back-dokumentaren er det særlig to ting jeg har tenkt på som kanskje ikke var helt ny informasjon for meg, men som jeg likevel bet meg ekstra merke i.

Den ene tingen er hvor mye humor bandet hadde, og hvordan flere av tekstene/musikken nærmest ble tulla fram, eksperimentert med og ledd av/med. Å se Lennon og McCartney le seg gjennom og fremføre Two of us med ulike dialekter og sammenbitte tenner, for eksempel, var herlig, synes jeg. Sånne scener minner meg om at musikk er og skal være tilgjengelig og formbart liksom, og ikke så “låst” som vi kanskje tenker i etterkant, vi som ikke var født engang da dette albumet ble spilt inn.

Det andre jeg synes kommer godt fram i dokumentaren, er George Harrison som et kunstnerisk og kreativt medlem av bandet, men som kanskje ikke alltid ble lyttet til av de andre medlemmene. Spesielt utgangspunktet for I Me Mine var interessant å få innsikt i, samt hvordan datidens popmusikk (for eksempel Reach out (I'll be there) også inspirerte Harrisons gitar på Get back. George Harrison ga ut albumet All things must pass noen måneder etter at The Beatles slapp Let it be-albumet, og for de som ikke kjenner til dette albumet, kan det være interessant å sjekke ut.

I denne sammenheng kan det også nevnes at Billy Preston, som er med på Let it be og i dokumentaren, ga ut tittelsporet (All things must pass) tidligere samme år, etter at låten ikke kom med på Let it be-albumet.

Hvilke bøker/filmer/serier om Beatles bør folk gå videre med når de har sett ferdig Get back?

TORMOD EIKILL: The Beatles Anthology (tv-serie) er vel et must. Så liker jeg godt Martin Scorseses George-film Living In The Material World. Ron Howards Eight Days A Week - The Touring Years er også god med sitt amerikanske perspektiv.

Bøker: Antologien er også i bokform (norsk). Og hvis du er nerd som meg, kommer vi ikke forbi 50-årsutgaven av det hvite albumet, som er vel så mye en bok om innspillingene som plater. Ellers har Daily Mails The Beatles - en biografi i bilder også kommet ut på norsk og er ganske bra.

ØYVIND BEREKVAM: Bård Ose – Beatles hele livet: Jeg har en bråte Beatles-bøker hjemme i bokhylla, men Oses bok er faktisk den jeg titter i oftest. Den er perfekt til å avgjøre Beatles-diskusjoner i sene kveldstimer og er et strålende oppslagsverk til alt tidenes beste band gjorde i studio.

Ray Coleman – Lennon: The definitive biography: En ekte murstein. Utmattende sånn rent lengdemessig, men det mest komplette som er skrevet om Lennon. Kanskje i overkant beundrende i stilen, men Coleman tråkker aldri over grensen.

Philip Norman – Shout! The true story of the Beatles: Joda. Enda en murstein. Men den er grundig og god.

Barry Miles – Paul McCartney: Many Years from now: Den definitive McCartney-boken. 619 sider. Boken der Macca endelig tok til motmæle mot all historieomskrivningen som har foregått etter John Lennons død. Det må ha smertet McCartney mer enn noen aner å se at kameratens musikalske arv ble helliggjort mens mye av det han selv gjorde ble avfeid som lettvint og innholdsløst. Men det er som kjent vanskelig å argumentere mot døde rockestjerner. Som det så treffende ble beskrevet i denne omfattende og svært gode biografien: «any attempt at an objective assessment of John Lennon’s role in The Beatles inevitably becomes iconoclastic. He has become St John, a role which would both amuse him and horrify him.»

Og den SVÆRE Harrison-boka som kom ut i forbindelse med dokumentaren om ham var også bra. 

Anthology-dokumentaren synes jeg egentlig var ganske kjedelig.

ISELIN HØYVIK: For meg, som er barn av 80-tallet, satte jeg pris på I am Sam-soundtracket (2001) som inneholder Beatles-coverlåter av blant annet Aimee Mann, Eddie Vedder og Nick Cave, men det er mange år siden jeg hørte det og jeg er vel heller usikker på om coverlåtene har holdt seg like godt som originalene …