Bøker om tilhørighet

Her er et utvalg klassikere om tilhørighet som har preget litteraturen i Norge i forrige århundre. Disse bøkene gir forskjellige svar på spørsmålet, og tar opp emner som migrasjon fra og til Norge, tilknytning til naturen, samt reisen gjennom den sosiale rangstigen og eksistensielle landskap.

Markens grøde av Knut Hamsun (1917)

Vandringsmotivet er noe som gjennomsyrer Hamsuns forfatterskap, og dette overrasker ikke siden Hamsun selv reiste mye i løpet av livet sitt. Han var innom hoteller og pensjonater i mange europeiske byer, og tilbrakte en del år i USA hvor han livnærte seg som trikkekonduktør. Man kan ikke si at Hamsun fant sin plass i det amerikanske samfunnet, og i etterkant kritiserte han landets verdier, særlig industrialisering og materiell framgang for enhver pris.

Markens grøde tar denne kritikken videre, og framstiller livet på landet og naturen som en slags utopi som står i skarp motsetning til byen. Når det gjelder Hamsun, er det ingen tvil at et oppbrudd fra det urbane er absolutt nødvendig hvis en skal leve i harmoni med seg selv, andre og miljøet. Bokens hovedkarakter Isak, sammen med sin kone Inger, jobber hardt for å bygge opp gården Sellanraa. De får barn, og etter at Ingrid dreper sin datter som er født med hareskår, den samme misdannelsen Ingrid selv har, blir hun sendt til Trondheim fengsel. Etter åtte år kommer hun tilbake, og da har konflikten mellom land og by kommet klart til syne. Her kan man lese litt mer om denne boken, og de som foretrekker podkast bør sjekke denne siden.

Peder Seier av Ole Edvart Rølvaag (1928)

På 1800-tallet begynte en stor utvandring fra Norge, og det regnes med at det var rundt 850 000 nordmenn som flyttet til et annet land i denne perioden. De fleste utvandret til USA på grunn av bedre økonomiske forhold, men det var særlig politisk og religiøs frihet som lokket nordmenn til det forjettede land. En av disse innvandrerne var Ole Edvart Rølvaag som kom til Sør-Dakota i 1896. Han jobbet først på en gård, og etterpå ble han professor i norsk ved det lokale universitetet og en av de viktigste formidlerne av norsk kultur og arv i det nye landet.

Peder Seier er tredje av Rølvaags fire romaner som skildrer hvordan livet i USA var for norske emigranter. Her rettes det oppmerksomhet mot kløften som oppstår mellom første og andre generasjon, dvs. Peder og hans mor Berit Holm. I motsetning til Berit som aldri har følt seg hjemme i USA, glir Peder glatt inn i den store amerikanske smeltedigelen. Han skaffer seg venner utenfor norske kretser, og synes at engelsk er mye lettere enn norsk. Dette fører til at Berit blir redd for at hennes sønn skal glemme sitt språk og at hans tilknytning til Norge vil forsvinne. I tillegg gifter Peder seg med en katolsk-irsk jente, noe som videre utdyper konflikten som allerede eksisterer i familien. Det er interessant å nevne at Rølvaag var foreslått til Nobelprisen i litteratur, og at hans bøker leses mer i USA enn i Norge.

En flyktning krysser sitt spor av Aksel Sandemose (1933)

Janteloven er et kjent begrep i Norge, og den går ut på at man ikke må tro at man selv er noe. Det er nettopp Aksel Sandemose som har formulert denne loven, og en stor del av hans forfatterskap kan sees som et oppgjør mot Jante, en småby i Danmark hvor han opprinnelig kom fra. For Sandemose er Jante et sted hvor individet er utsatt for en evig undertrykkelse styrt av provinsiell tankegang, og dratt ned av samfunnet som har nulltoleranse for alt som er annerledes.

Sandemose presenterer første gang Janteloven i En flyktning krysser sitt spor. Denne boken, som er en av de merkeligste i norsk litteratur, handler om Espen Arnakke som har begått mord på en mann. Espen prøver å forstå det skjulte motivet som har ledet til mordet ved å skildre sin barndom i Jante. Det viser seg at det sosiale presset i Jante systematisk ødelegger guttens personlighet, og Espens historie kan bli sett som en erkjennelsesprosess med målet å frigjøre hans undertrykte sinn. Han leter etter et sted hvor ingen skal herske over ham. Om han klarer det, er det uvisst. Denne spennende psykologiske romanen kan leses som protest mot undertrykkelse og diskriminering, et emne som også er aktuelt i vår egen tid.

Pakkis av Khalid Hussain (1986)

Nyere innvandring til Norge begynner med pakistanske innvandrere som begynte å komme til Norge fra slutten av 1960-tallet. Denne perioden av norsk historie var starten på det store oljeeventyret, og den kan ansees som begynnelsen på arbeidsinnvandringen som kraftig økte i årene etterpå. Pakistanere ble kalt «fremmedarbeidere», og i likhet med nordmenn som hadde emigrert til USA, var de lokket av muligheten til å tjene bra og få et bedre liv. Et annet fellestrekk er at det snart ble tydelig at avstanden mellom foreldre og barns verdier ble stadig større.

Pakkis kom ut da Khalid Hussain var bare 16 år. Dette var en stor begivenhet i norsk litteraturhistorie siden det er snakk om Norges første innvandrerroman. I denne boken følger vi tenåringen Sajjad som splittet er mellom to kulturer. Han går på norsk skole, spiller fotball og fester med sine norske venner. Hjemme er det helt annerledes. Der er det pakistansk kultur, noe som betyr at han går i moskeen og det er faren som har det siste ord. Kulturkonflikten mellom faren og Sajjad øker, og til slutt vil familien sende ham til Pakistan for å gifte ham bort. Boken setter lyset på hvordan det er å vokse opp mellom to kulturer, og er betydelig i den forstand at den viser utfordringen mange innvandrerungdommer møter – å føle seg fremmed både i Norge og foreldrenes land.

Klassereise av Karin Sveen (2000)

Et av de viktigste idealene som har satt preg på Det moderne Norge er ideen om det klasseløse samfunn. Takket være velferdsmodellen jobbet man iherdig for å bryte ned klasseskillene gjennom 1900-tallet. Blant mange av ordningene som ble iverksatt i denne perioden var opprettelsen av Lånekassen i 1947 av stor betydning siden dette gjorde det mulig for arbeiderbarn å gå på universitetet. Paradoksalt nok viste seg at klassesamfunnet ikke forsvant i Norge, men at Lånekassen-ordningen hjalp folk å klatre opp samfunnsstigen, dvs. å gjøre klassereise.

Selv om Klassereise er tett knyttet til Karin Sveens livshistorie, er det mer presist å si at denne boken handler om en felles erfaring som alle klassereisende deler, og det er en manglende følelse av tilhørighet. Boken ble kåret til en av de ti beste sakprosabøker i Skandinavia etter år 2000, og denne essaysamlingen setter fokus på tiden etter andre verdenskrig da sosial mobilitet økte i Norge. Denne utviklingen førte til en voksende middelklasse som måtte gi opp sitt opphav for å komme seg frem i livet, noe som hadde sosiale og kulturelle konsekvenser for hele det norske samfunnet. Klassereise satte igjen klassetilhørighet på dagsorden da den kom ut, og i dag når arbeidsinnvandring har gjort klasseforskjeller i Norge mer tydelige, kan man trygt si at boken er veldig aktuell.