Boktips: Kreativitet, hetebølge, griseprat og sørgemarsj

Philip Roth, Sabbaths teater (1995)

Du vet hvordan noen folk bare er...litt mye? Mye preik, mange meninger, en konstant strøm av viktig og uviktig, filosofiske betraktninger, griseprat, fornærmelser, gullkorn, unødvendige betroelser og gode historier? Sabbaths teater er en sånn bok som er litt mye.

Hovedpersonen Mickey Sabbath er, i mangel av et bedre uttrykk, en gammel gris. 64 år gammel ser han tilbake på et liv som sex-fiksert teatermaker. Det er mye direkte og utmattende sexpreik her, men Roth er en altfor god forfatter til at det buklander.

Det er lett å merke Roths overskudd i måten han skriver på. Han griper inn og henvender seg direkte til leseren, han hopper fint mellom tidsplanene og han leker med både oss og sin egen hovedperson. Selv om kjønnspraten er mer slitsom enn viktig for handlingen, som når han gjengir en intim (og klisjéfylt) telefonsamtale over mange sider.

Ingvar Ambjørnsen, Innocentia park (2004):

Våre barn og barnebarn kommer til å bli mektig lei av sommeren 2014. Vi kommer til å snakke om den til de har fått mer enn nok. Hvor varmt det var. Hvor vanskelig det var å få gjort noe når svetten silte. Tropenettene. Og så videre.

Ingvar Ambjørnsens Innocentia park skildrer varme sommerdager i byen så godt at du må skru ned innetemperaturen uansett årstid. Innocentia park foregår i Ambjørnsens hjemby Hamburg, hvor den livstrette multimillionæren Thomas Mader sliter med å finne mening i tilværelsen.

Han er likegyldig gift og har kun forakt for sin eneste sønn, også når sønnen havner i en alvorlig trafikkulykke. Historien strammes gradvis til i beskrivelsen av hvordan Mader nærmer seg en alenemor han blir nysgjerrig på i parken. Vil du gjenoppleve varm storbysommer, les denne boken i stedet for å plage dine barn med sommermimring fra 2014 enda en gang.

Arne Berggren, En intens motvilje mot allsang (2005):

Tittelen var nok for å få meg til å låne denne. Arne Berggren har drevet med alt fra reklame til popmusikk, ungdomsbøker og tv-såpe. Vellykket i andres øyne, en bløff i egne. I En intens motvilje mot allsang graver han seg ned i egen fortid og prøver å finne ut hvor uroen kommer fra.

Han skriver også om hvordan de kreative folkene egentlig har det på innsiden. Det er lett å kjenne seg igjen i Berggrens selvpisking, hvor andres anerkjennelse preller av og lite føles viktig. Forfatterens samtaler med psykologen er fulle av nerve, og temmelig ubehagelig lesning. Veien ut av selvransakelsen fører ham til katolisismen, og den koblingen har vært tøff å svelge for noen anmeldere.

En intens motvilje mot allsang er sterkt anbefalt for alle som har et indre liv. (Apropos titler, den nest beste norske selvhjelpsboktittelen er Knut Nærums Sitt ned og hold kjeft - håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten.)

Halvor Tjønn, Harald Hardråde (2010):

Før jul fikk jeg, ganske uventet også for meg selv, en sterk og plutselig trang til å lese om de norske vikingkongene. Jeg pløyde gjennom to bøker om Olav Haraldsson (som senere ble den hellige) av Øystein Morten og Torgrim Titlestad, Øystein Mortens bok om Magnus den gode og til slutt Halvor Tjønns bok om Harald Hardråde. Av disse er Øystein Morten den beste fortelleren.

Halvor Tjønn har bakgrunn som journalist og historiker, og mestrer både kildekritikk og levendegjøring av historien. Hovedpersonen Harald Hardråde var halvbror til Olav den hellige, og slapp som 15-åring fra slaget på Stiklestad med livet i behold.

Han dro til Russland, Kyiv, Konstantinopel, Sicilia og Bulgaria på sverdsvingende og bloddryppende oppdrag, før han vendte tilbake til Norge søkklastet med gull og ambisjoner. Harald var en stund konge sammen med nevøen Magnus den gode, før han fikk hele kongeriket på hånden da Magnus døde. Harald Hardråde endte sitt liv i Norges mest spektakulære militære framstøt noen gang: Invasjonsforsøket mot England i 1066.

Harald Hardråde levde et eventyrlig liv, og Halvor Tjønn demonstrerer at de beste historiene ikke trenger en forteller som tråkker rundt i teksten med store, platte føtter.

David Grossman, Falt ut av tiden (2014):

Tynne bøker kan være vel så vanskelige å komme gjennom som tjukke. Falt ut av tiden er 139 sider lang, men tro ikke at du kan blåse gjennom den på en god time. Sjangermessig ligger den et sted mellom fabel, dikt og skuespill.

En mann reiser seg fra kjøkkenbordet og forteller kona at han må gå. Han skal gå et sted for å treffe sønnen deres, som døde fem år tidligere. Det blir starten på en helt spesiell dialog mellom dem, hvor begge setter ord på savnet og tomrommet etter det døde barnet.

Mannen begir seg ut av huset, og stadig flere blir med ham på vandringen. En kentaur (halvt menneske, halvt hest), en stadskronikør og en hertug kommer også til orde. Falt ut av tiden krever at du blir med på forfatterens prosjekt, og ikke forlanger at historien skal "gå opp" på tradisjonelt vis. Mellom all symbolbruken og gåtene har Grossman nakne formuleringer som er blant de beste jeg har lest om savn:

Han er død,
han
er død. Men
hans død,
hans død
er ikke
død.