Hun gikk en tur på stien

Når turer blir til film eller bok, har det som regel en av to forklaringer:

1. Tur = barskt slit som vi imponeres av. Nansen over Grønland, Monsen på tvers gjennom Canada, Heyerdahl over Stillehavet.

2. Tur = humor. Dette er en utpreget mannlig sjanger, med Tim Moore, Bill Bryson, Chuck Klosterman og Geoff Dyer som typiske eksempler. Aller mest komisk blir det når folk legger ut på harde turer uten å ha formen som trengs, som Tim Moores sykkelturer i hjulsporene til Tour de France og Giro d'Italia.

Et monster på ryggen

Cheryl Strayed gikk på langtur i 1995, 26 år gammel. Det ble til boken På ville veier.

Hun manglet treningsgrunnlag og slepte med seg altfor mye bagasje, faktisk så mye at hun ga sekken sin navnet Monster. Strayed skildrer presist sin egen inkompetanse, men latteren satt fast i halsen min. Strayed gikk ikke på tur for å gi oss noe å le av. Etter at moren døde noen år tidligere, gikk det meste galt i Strayeds liv. Søskenflokken mistet kontakten med hverandre, stefaren forsvant ut av livet hennes, hun selv var notorisk utro, ekteskapet havarerte og hun begynte med heroin.

Ved en tilfeldighet fikk Strayed ideen om å gå Pacific Crest Trail for å rydde i hodet. Denne turveien følger USA fra sør til nord, fra den meksikanske grensen til Canada gjennom Sierra Nevada. Turveien er totalt 4286 kilometer lang. Til sammenligning er Norge på langs en tur på ca 2500 kilometer. (Strayed gikk ca. 1700 kilometer av løypa, med noen hopp midtveis på grunn av mye snø.)

Witherspoon og Dern nominert til Oscar

Strayed forvandles gradvis til en senete gåmaskin, og savner stien når hun tar små avstikkere til sivilisasjonen. Hun sliter med små sko (og derfor mister hun stadig tånegler), svake kartferdigheter, klapperslanger, frosker, vannmangel, snø, ørken og ekstremvarme. Dessuten er hun konstant blakk.

Parallelt med dette forteller hun sin egen livshistorie, og skylder ikke på andre enn seg selv for alt som gikk galt. Skildringen av morens dødsleie og Strayeds påfølgende livskrise er sterk lesning. Strayed blir aldri plagsomt sentimental, verken i skildringen av egen fortid eller hindringene hun møter på veien.

Selvsagt ble det film av boken. Den kommer på kino 6. mars, med Oscar-nominerte Reese Witherspoon (bildet) og Laura Dern i rollene som mor og datter.

Det verste med boken er faktisk omslaget. Jeg blir sjelden beskyldt for å være overdrevent opptatt av hvordan ting ser ut, men På ville veier hadde fortjent et bedre cover. - En spåkone, var min første assosiasjon ved synet av glorie-omkranset kvinne med skaut på hodet. (Jeg tror det er en buff.)

Den tomatsupperøde bakgrunnsfargen gjør ikke saken bedre, heller ikke undertittelen "Om å miste fotfestet og komme på beina igjen". Innpakningen sender signaler om at dette er en svevende selvhjelpsbok. Det er mest av alt en tøff turbok. Ja, den er en smule hollywoodsk (hardt prøvet heltinne overvinner psykiske og fysiske utfordringer og kommer ut på den andre siden som et bedre menneske), men noen ganger gjør ikke det noe.