Den første setningen
De første setningene i en bok bør, etter min mening, gi mye informasjon og samtidig holde tilbake. Eller med andre ord, gi hint om karakterene i boken, konflikten og stedet handlingen foregår i. En trenger ikke bruke alle tre i første setningen. Men det er ideelt at flere av elementene blir berørt i løpet av de første sidene. De første setningene i en roman kan altså være de som gir leseren flere spørsmål enn svar. I dagens samfunn, med et nesten uendelig antall bøker tilgjengelig, i tillegg til tv-serier, filmer og podkaster, har de første setningene i en bok kanskje aldri vært viktigere.
Noen bøker har kapitteltitler i tillegg til nummerering, disse kapitteltitlene gir og et godt hint om hvordan boken er. Hva som fanger folks interesse, varierer naturligvis fra person til person. Noen liker en humoristisk start. Andre liker en karakterbasert start. En tredje type liker bøker som beskriver miljøet boken foregår i. Noen åpningsreplikker blir referert til i slutten av boken. Dette gir en sirkulær effekt som den observante leseren kan nyte.
Den første setningen i en bok vil ideelt sett gi deg et inntrykk av hvordan boken er. Om den første setningen får deg til å le så du tisser på deg, men resten av boken er tristere enn faen, sagt med Ari Behns ord, vil du kanskje føle deg lurt.
In medias res
“In medias res” er et litterært begrep for når fortellingen starter midt i begivenhetene, mye brukt i thrillere og krimsjangeren. Eksempel på dette er:
«Ikke se! Hvisker en hes stemme.» fra Veneziamysteriet av Bjørn Sortland .«Mirko klemte hånden rundt løpet på maskinpistolen under vindjakken.» fra Falken av Tom Egeland .«Det lød tunge skritt bak meg» fra Den forsvunne markien av Nancy Springer .«Far forsvant i isen det året jeg fylte ti.» fra Fedrenes løgner av Tom Egeland .«Dampskipet SS Roraima seilte mot apokalypsen.» fra Dødens øye av Clive Cussler og Boyd Morrison .
Alle er eksempler på det samme virkemiddelet, men brukt på forskjellige måter. Noen er beskrivende, men samtidig fanger de leserens interesse. Andre bruker dialog som ofte appellerer til mange lesere uansett bok. Noen er fortalt i fortid, andre i nåtid. Felles for de fleste er at setningene er korte. Korte åpningssetninger er ofte elsket av lesere og en effektiv måte å gjøre det på. Fang leserens oppmerksomhet med få ord, for å så forklare litt mer i neste setning.
Metafortellere
Noe som også blir brukt er metafortellere, noe som ofte er tydelig helt fra første setning. Metafortellere er fortellere som vet de forteller en historie, de kommuniserer gjerne med leseren direkte. Eksempel her er Prinsessebruden av William Golding og
Noen eksempler på åpningsreplikker er disse. Utvalget er fra både voksen og barnebøker.
«Hør her: Jeg ønsket aldri å være halvblods.» fra Percy jackson og lyntyven av Rick Riordan .«Snøen i fjellene var i ferd med å smelte, og Bunny hadde vært død i flere uker før vi begynte å forstå hvor alvorlig situasjonen vår var.» fra Den hemmelige historien av Donna Tart . Åpningen forteller mye, men samtidig lite. Og nysgjerrigheten til mange vil være pirret. Hvem er Bunny? Hvem er vi? Hva skjedde? En ulykke? Et drap begått av flere? Hvorfor tok det så lang tid før de skjønte opplegget.«Herr og fru Dumling i Hekkveien 4 var heldigvis fullstendig normale, takk.» fra Harry potter og de vises stein av J.K Rowling .«It was the day my grandmother exploded.» fra The Crow Road av Iain Banks.
En av mine favorittåpninger er den fra første bok i
Har du en favoritt første setning i en bok?
Kilder