Fantastisk trilogi av Italo Calvino

Italo Calvino (1923-1985) regnes som en av våre beste historiefortellere. Teknikken hans er urgammel, men samtidig moderne. Han sitter likesom fremdeles rundt bålet og forteller verden frem gjennom fantastiske eventyr og myter. Trilogien Våre forfedre består av tre slike:

Vicomten som ble delt i to (1952). Som tittelen antyder handler denne om en mann som blir delt i to av et kanonskudd. På mirakuløst vis lever de to delene videre. Den ene: usannsynlig ond. Den andre: like latterlig god som Don Quijote. Og hans doble hjemkomst fra korstoget skaper STOR forvirring i hjembyen...

Klatrebaronen (1957). Klatrebaronen har blitt utgitt på norsk før. Senest i Gyldendals Små Grå-serie. Her, i denne triologien, blekner den litt i lys av de to andre. Men det er fremdeles en fantastisk liten roman om en sta, egenrådig gutt som flytter opp i trærne på familiens store eiendom. Kun der kan han være seg selv. Og der blir han, sover, jakter, spiser, leser og　elsker, helt til han styrter og dør.

Ridderen som ikke eksisterte (1959). Den melankolske litteraturviteren Harold Bloom har uttalt at han alltid kommer i godt humør av denne fortellingen. Det er den beste, mest samtidige, menneskelige, morsomme og rørende av de tre bøkene, og den handler altså om en ridder som ikke er annet enn en rustning. Til gjengjeld er det litt av en rustning! Den tjenestegjør i hæren til Karl den store, og er en ypperlig soldat som kjenner hærens reglement ned til hver minste detalj, og utfører alle ordre knirkefritt. Men menneskene rundt ham – med rare kropper og sjeler – forblir et stort mysterium for den tomme ridderen. Og ikke nok med det. Historiens forteller er en nonne – søster Theodora, som skriver sine undertrykte lyster og store behov for kjærlighet inn i fortellingen, og nærmere bestemt inn i en kvinnelig ridder som er forelsket i ridderen som ikke eksisterer.