Fra en født blasfemikers dagbok (unnskyld, Johan Borgen)
Kristendommen og den kristne tro har alltid fascinert meg. Ikke fordi jeg er ute etter å motbevise dens forståelse av Gud og tro på hans eksistens. Snarere det at jeg aldri har følt noen som helst dragning mot dette gassaktige virveldyret og hans eventuelle positive innvirkning på mitt daglige liv. Ved å være på den måten ekskludert, er jeg blitt troende på mitt vis, nemlig som helt ikke-troende. Jeg har for øvrig både en bror og far, som i sin nåværende tilstand, skulle ha kunnet rettlede meg.
Da har jeg kommet til det som synes å være ideen med dette innlegget. Hvis Gud eksisterer og er så allmektig, hvorfor trenger han da så mange menneskelige forkjempere? Hvorfor er det så mange enkeltpersoner, grupper og institusjoner som skal forsvare Gud mot blasfemi? Ville ikke en eventuell guddom kunne heve seg over disse forsøkene på å trekke hans eksistens i tvil. Kanskje ikke hvis han var den gammeltestamentlige utgaven som formulerte de ti bud, hvor de tre første kun er viet til å si noe om menneskers forhold til Gud, mens de utelater forbud mot voldtekt, barnemishandling, slavehold og andre alvorlige overgrep. De nevner heller ikke et forbud mot å forelske seg i en av samme kjønn. Dette siste ble kanskje en unødvendig digresjon, men en må jo også forholde seg til tittelen på dette innlegget.
Når det kommer til skrifter som har fått betegnelsen blasfemisk, er det en roman jeg alltid kommer tilbake til:
Det som møter en i romanen og filmens begynnelse er en ung mann ved navn Jesus som sliter. Plaget av indre stemmer som forklarer ham hva han virkelig er og som denne Jesu ikke kan komme til termer med. For å motvirke disse formaningene gjør han det motsatte av hva han blir fortalt. Han er snekkeren som lager korsene romerne bruker for å korsfeste hans landsmenn på. Til slutt gir han etter for hva stemmene formaner og begynner sin reise mot den uavvendelige avslutningen. Han oppsøker først sin tidligere forlovede, Maria Magdalena, og hvor det i det nye testamentet er slik at kvinner er jomfru/mor/hustru eller hore, for å unnskylde overfor henne at han er ansvarlig for den situasjonen hun nå er i. Så følger vi vår hovedperson frem til Golgata.
Spoiler alert!
Mens Jesu henger halvdød på korset trer en engel frem og forteller ham at hans lidelser ender her. Hun hjelper ham ned av korset og de går bort. Litt senere møter han sitt livs store kjærlighet, Maria, som har blitt vasket ren for sine tidligere synder. Hans lykke forsvinner hurtig når hun kort tid etter går bort. Jesu ender til slutt opp med en storfamilie sammen med Lazarus to søstre.
Dette enkle hverdagslivet fortsetter i flere tiår for til slutt å bli snudd på hodet når fanatikeren Paulus kommer til landsbyen. Jesu konfronterer ham med at han ikke er død og derfor heller ikke gjenoppstått. Paulus kontrer med at det er ikke faktaene som betyr noe, men ideene og troen på dem. Sakte går det opp for Jesus at hele hans liv har vært bortkastet og at hans ene formål aldri ble oppfylt. Angrende ber han gud fader om tilgivelse. For så å slå opp øynene fremdeles hengende på korset. Så det blasfemiske her er at den menneskelige siden av Guds sønn ser for seg et normalt liv der han henger og venter på å dø, for så å fullføre den oppgaven han ble født til (fri vilje, noen?).
Uten at jeg har noen stemmerett vil jeg allikevel si at dette må være en av de riktigste kristne beretningene noensinne. Hadde jeg vært kristen (Kazantzakis var dypt religiøs og Scorsese vurderte å bli katolsk prest) ville dette være en tekst jeg forholdt meg til i like stor grad som mange av tekstene av han som var Saulus og ble Paulus.