Glassmenasjeriet av Tennessee Williams

Dramatikk er en av de tre skjønnlitterære hovedsjangrene; dramatikk, lyrikk og epikk.

Tidligere var det vanlig å lese drama, og mange skuespill ble i utgangspunktet skrevet for å bli lest, for eksempel Peer Gynt (1867). Men vi forbinder først og fremst dramatikk med teater. Her er dramateksten blitt tolket og gitt et uttrykk av regissøren og skuespillerne.

Den dramatiske teksten, som hovedsakelig består av replikker og sceneanvisninger, innbyr til tolkning. Når vi leser et skuespill er det opp til leseren å skape mening og danne seg bilder av det som skjer, av karakterene og miljøet de er plassert i. Det er dermed snakk om en sterk medvirkning fra leserens side; hun eller han inviteres til å delta i skapelsen av selve dramaet. Dette kan være krevende, men også interessant og sterkt som leseropplevelse.

Tiden

Et av kravene til det tradisjonelle greske dramaet er at dramatikk skal foregå i presens, liksom foran øynene på publikum.

Flere dramatikere ”jukser” etterhvert med dette kravet, for eksempel Ibsen, som med sin retrospektive teknikk baker fortiden inn i nåtiden – slik han blant annet gjør i Et dukkehjem (1879). Williams leker også med tiden i Glassmenasjeriet. Han betegner stykket som et ”memory play” – et skuespill basert på minner – og han lar hovedpersonen, Tom Wingfield, veksle mellom et tilbakeskuende fortellerperspektiv, og det å være Tom som handler og snakker i dramaets nåtid.

Her er det så mye som ligger under, så mye som ulmer og verker – slik det ofte er mellom mennesker, slik det ofte er i en familie.

Følelsen av at det du ser skjer her og nå, er likevel en av nøklene til dramatikkens nerve, til den intense opplevelsen det kan være å betrakte det som foregår på scenen. Tilskuerne får på en måte være med som vitner på et åsted, og nærværet blir sterkt. I beste fall kan karakterene også speile oss på en slik måte at vi smelter sammen med dem – vi blir Nora, vi blir Tom.

Denne opplevelsen kan vi også få når vi leser skuespill, og er en av grunnene til at det er viktig å lese dramatikk som litteratur. Nærvær, gjenkjennelse og speiling er noe av det lesere leter etter i skjønnlitteraturen.

Glassmenasjeriet

Glassmenasjeriet handler om Tom, søsteren Laura og moren Amanda, som alle befinner seg i en krise, utløst og tilstrammet av en vanskelig familiesituasjon. Beskrivelsen av scenen, lyset og leiligheten, hjemmet familien bor i, og de tingene de omgir seg med, er et klart uttrykk for karakterenes tilstand, for deres psykologi og egenskaper.

Vi forstår at alle er isolerte og ensomme, og aller tydeligst kommer Lauras sårbarhet fram, ved hjelp av glassmenasjeriet – de skjøre glassfigurene, og det spesielle lyset som stråler fra dem. Moren Amandas desperasjon, er også en slags underliggende støy gjennom hele teksten, som særlig kommer til uttrykk gjennom replikkene. Dette gjør at leseren skjønner hvorfor Tom tar de valgene han tar, samtidig som Amanda framstilles som en dypt tragisk karakter som man får sympati for.

Tarald Aano skriver i sin kritikk av oppsetningen av Glassmenasjeriet på Rogaland Teater (Stavanger Aftenblad 2.mai 2017), at Williams' tekst er overtydelig: ”Tennessee Willimas moderne klassiker er tydelig inntil det irriterende, og det bærende dilemmaet er presentert nesten før publikum får satt seg.” Dette ser han som en svakhet.

Glassmenasjeriet betegnes som nevnt av Williams selv som et ”memory play”, og han understreker i de innledende sceneanvisningene at det ikke er et realistisk drama, men drømmeaktig og følelsesladd, ”poetisk” og ”sentimentalt”, fullt av musikk og uklare bilder – for det er slik hukommelsen fungerer.

Som forteller presenterer Tom straks karakterene og konflikten, slik Aano påpeker. Videre viser Williams leseren hvordan det er å leve i en familie hvor vanskeligheter og forventninger kolliderer, hvor kommunikasjon og forståelse mangler. På bakgrunn av en utfordrende situasjon, og på bakgrunn av ulike personligheter og motiver.

Til tross for faktorer som er tydelige i teksten; Lauras glassaktige skjørhet, i kontrast til Amandas pågående vesen, og Toms åpenbare dilemma og skyldfølelse, opplever jeg teksten som litterær og nyansert, og aldri som overtydelig. Det kan den ikke bli, for her er det så mye som ligger under, så mye som ulmer og verker – slik det ofte er mellom mennesker, slik det ofte er i en familie. Det er som om Williams vil formidle en stemning som er vel så viktig som hendelsene i dramaet, og dette lykkes han absolutt med i Glassmenasjeriet.

Glassmenasjeriet og flere skuespill som bør leses er for tiden utstilt i første etasje på biblioteket.