"How music got free": Fire menn og en bransjedød

Mannen på bildet over kjenner du neppe til, men få har betydd mer for dagens musikkbransje enn Karlheinz Brandenburg.

Revolusjon er et ord som brukes så ofte at det er blitt en klisje, men annerledes kan man ikke skildre omveltningene i musikkbransjen. Hva tror du var platebransjens mest lønnsomme år? Det kom så sent som 2000, for bare 15 år siden. I dag er cd-en på vei til graven, albumformatet (altså å selge et knippe sanger som henger naturlig sammen) betyr mindre og gamle forretningsmodeller har mistet gyldighet.

Hva skjedde?

Å skyte spurv med kanon

Den digitale musikkrevolusjonen begynte ikke med iPod, Apple eller piratkopiering. Den begynte med noe så enkelt og selvsagt - musikk er lyd - som ørene dine.

Da cd-en ble introdusert på begynnelsen av 1980-tallet, lovet den krystallklar lyd. Alle var imponert.

Alle? Nja, ikke en liten gruppe lydforskere ved Erlangen-universitetet i Nürnberg, Tyskland. De så cd-en som et klassisk eksempel på å skyte spurv med kanon, fordi store deler av lydbildet fra en cd uansett ikke kan oppfattes av det menneskelige øret. I 1982 (!) søkte de om patent på en digital jukebox, hvor folk skulle kunne velge sanger på en sentral server ved å ringe den opp, og koble telefonen til stereoanlegget. Når du i 2015 plugger iPhonen med Spotify til anlegget ditt, er ideen altså temmelig gammel.

De digitale tyske telefonlinjene var ikke gode nok til dette på 1980-tallet, og arbeidet med patenten ble lagt bort. Men tyskerne, ledet av professor Karlheinz Brandenburg, fortsatte arbeidet med et nytt lydformat.

Til slutt klarte de å redusere lydfiler til 1/12 av cd-størrelse, uten at forskjellen mellom dem var lett å høre. (En prosess hvor de spilte av Suzanne Vegas Tom's diner tusenvis av ganger for å finne den perfekte lyden. De må ha blitt sprø.) Det nye formatet het mp3.

Stephen Witts bok How music got free følger mp3-oppfinner Karlheinz Brandenburg fra tidlig 80-tall til mp3 snur hele musikkbransjen på hodet rundt tusenårsskiftet.

Smuglet cd-er fra fabrikken

Samtidig som mp3 kunne krympe filstørrelser uten å ofre lyden, begynte folk å få internett hjemme. Den andre hovedpersonen i boken er Dell Glover, fabrikkarbeider ved plateselskapet PolyGrams fabrikk i North Carolina. I årevis smuglet han cd-er ut fra fabrikken før de var å finne i butikkene, laget mp3-filer av dem og delte dem på nettet. Eminem, Kanye West, Jay-Z, 50 Cent og så videre - alt ble piratkopiert og delt på nettet.

Piratgruppen han var del av lekket mer enn 20.000 album i de 11 årene den var aktiv. How music got free viser hvordan ulike grupperinger på nettet kjempet om å være først med lekkasjer av nye album, og hvordan de klarte å unnslippe myndighetene i mange år. Sirkelen var sluttet da Dell Glovers gamle arbeidsplass, cd-fabrikken, til slutt ble nedlagt.

Deilige sarkasmer

How music got free er Stephen Witts debutbok. Tilsynelatende er det utrolig, for dette er en medrivende dokumentar med glassklart språk.

Eller kanskje var dette boken han alltid har hatt i seg. Witt er selv en del av mp3-generasjonen som lastet ned titusenvis av sanger uten å betale for det. Han har jobbet seks år i finans, han er matematikk-utdannet, han har en brennende musikkinteresse og han har studert journalistikk.

Witt har med andre ord peiling, og How music got free syder av velbegrunnede spydigheter som gjør den umulig å legge fra seg. Samtidig som han sparker i alle retninger, klarer Witt å tegne helhetlige portretter av mp3-oppfinneren, platepiraten og den aldrende Universal-direktøren Doug Morris (bokens tredje hovedperson). Ingen av dem er bare dumme, smarte, grådige eller forutseende.

How music got free bør leses av alle med en viss interesse for musikkbransjen, og jeg håper verdens journalistutdanninger henter forfatteren inn for å snakke om metodene han brukte da han skrev et av årets desiderte sakprosa-høydepunkter.

Oppdatert mars 2016: For en uke siden var jeg på bibliotekkonferanse i Kristiansand. En av foredragsholderne der var Daniel Nordgård fra Universitetet i Agder, som tipset om boka Appetite for self-destruction av Steve Knopper.

Den tar for seg platebransjens gullalder, som kan kokes ned til to bokstaver: CD. Platebransjens genistrek, som gjorde dem søkkrike i årene 1982-2000, var å introdusere CD-en. Den var mye dyrere enn vinylplata og kassetten, samtidig som artistene fikk en mindre del av kaka. Altså: Milliardene fosset til plateselskapene når folk begynte å erstatte LP-ene sine med CD-er. (Hovedargumentet var bedre lyd. Altså det samme som vinyl-folk i dag bruker som argument for å kjøpe plater i stedet for å høre på filer. Snart kommer nok CD-renessansen igjen, tenker jeg: Krystallklar lyd, samt noe håndfast å holde i. Og sånn går no dagan.)

Steve Knopper skildrer oppturen, grådigheten og knekkpunktet: CD-brenneren og bredbåndet ble allemannseie mot slutten av 90-tallet, samtidig som plateselskapene tvang folk til å kjøpe hele album i stedet for singler (et format som i praksis døde ut). I dette klimaet er det kanskje ikke så rart at Napster, Grokster, Limewire, BearShare og fetterne deres så dagens lys, tjenester hvor folk kunne sende hverandre digital musikk uten at det dryppet så mye som en krone på platebransjen. iTunes og Spotify har fått folk til å betale igjen, men økonomien i innspilt musikk er forandret for alltid. De gedigne inntektene fra 1990-årene kommer aldri tilbake.

Steve Knopper har et større persongalleri enn Stephen Witt, og skriver dårligere. Tittelen Appetite for self-destruction treffer ikke helt, etter min mening, for selv om platebransjen ble hovmodig og grisk, var det endringer utenfor den som førte til fallet. Knoppers bok fungerer best som en rask historietime om platebransjen på 1980- og 1990-tallet. Kapittelet om framtiden er åtte år gammelt, og det står lite om strømming der - naturlig nok. (Men jeg håper han har gitt Stephen Witt noen spark på leggen for plagieringen av coverbildet.)