Lost in space: Sanger og bøker om marsboere

Som noen av mine venner vet er jeg ganske så begeistret for science fiction. Etter at jeg oppdaget ebokens fortreffelighet for noen år siden kastet jeg meg over de klassiske historiene til Isaac Asimov, Philip K. Dick og Ray Bradbury. Det kan man selvsagt ble en smule susete i hodet av, men det har gang etter gang slått meg hvor riktig de gamle sci-fi-legendene tippet da de beskrev framtiden.

Bradburys spådommer er særlig fascinerende. I "Fahrenheit 451" forutså han gigantiske tv-skjermer som nesten opptar hele vegger ("How long you figure before we save up and get the fourth wall torn out and a fourth wall-TV put in?"). Han nevnte mennesker som snakket med vennene sine gjennom den digitale veggen (Facebook?) eller fikk alt de trengte av liksomvirkelighet gjennom tv-sendinger (reality-tv?). Den avisdøden vi ser rundt oss i dag hadde han også sett for seg: "I remember the newspapers dying like huge moths. No one wanted them back. No one missed them." Og han forutså ikke minst ensomheten som kan komme av å være mer opptatt av skjermene enn menneskene rundt seg: "We have everything we need to be happy, but we aren’t happy. Something’s missing."

Ved hjelp av gode boktipsere på arbeidsplassen får jeg også stadig fylt opp Kindle og iPad med nye forfattere og utgivelser. Årets lesehøydepunkt fant jeg imidlertid via ekstatisk omtale på Goodreads: "The Martian" av Andy Weir. Boken blir solgt inn som "Cast Away meets Apollo 13″ og det er ikke så langt unna sannheten. Weirs historie er imidlertid langt festligere enn de to nevnte. Utrolig nok. Hvor morsomt kan det liksom være å lese om en astronaut som blir etterlatt alene på Mars? Uten sjanse til å overleve? Uten nok mat, vann eller oksygen? Følgende beskrivelse høres jo ikke spesielt lystig ut: "Six days ago, astronaut Mark Watney became one of the first people to walk on Mars. Now, he’s sure he’ll be the first person to die there." Bokens hovedperson, Watney, viser seg imidlertid å være en astronaut av det svært underholdende slaget. Han er vanvittig morsom og usedvanlig kreativ. Kreativ nok til at skjebnen hans ikke nødvendigvis er så åpenbar som det kan synes i starten:

“If the oxygenator breaks down, I’ll suffocate. If the water reclaimer breaks down, I’ll die of thirst. If the Hab breaches, I’ll just kind of explode. If none of those things happen, I’ll eventually run out of food and starve to death. So yeah. I’m fucked.”

Forfatter Andy Weir trodde ikke på napp hos noen forlag og la boken ut på sin egen nettside samt for salg til billigste mulige pris på Amazon. Så tok det av. Boken skjøt oppover de digitale bestselgerlistene som en rakett (beklager blødmen) og forlaget som sikret seg rettighetene til den analoge versjonen kunne glede seg over at også den ordinære utgaven gjorde det usedvanlig godt. Så godt at Hollywood meldte sin interesse. 2. oktober i år kommer det dermed film med Matt Damon i hovedrollen. Ettersom Aksel Hennie har fått en birolle kan vi nok også vente oss at filmen får godt med omtale her hjemme.

Boken har nå kommet på norsk via Pantagruel forlag, og vi har også fått den inn her på Stavanger bibliotek.

Hvorfor er boken så morsom? Det er ikke helt enkelt å forklare. Men denne lille passasjen om musikkvalget hans er ganske beskrivende:
«I got really bored, so I decided to pick a theme song! Something appropriate. And naturally, it should be something from Lewis’s godawful seventies collection. There are plenty of great candidates: “Life on Mars?” by David Bowie, “Rocket Man” by Elton John, “Alone Again (Naturally) by Gilbert O’Sullivan. But I settled on ‘Stayin’ Alive’ by the Bee Gees."

Romanen fikk meg selvsagt også til å lete fram spillelisten min med sanger som kunne passet godt til både måne- og Mars-utflukter. Det viser seg at det er skrevet forbløffende mange sanger om temaet. Nederst i denne artikkelen har jeg ramset opp mine 15 favoritter, og denne spillelisten hadde kanskje passet bedre for astronauten enn den store discosamlingen han er tvunget til å høre på der oppe:

De 15 beste sangene om verdensrommet:

15. Bird Dreams of the Olympys Mons – Pixies
– For de av dere som ikke kjenner geografien på Mars så godt kan vi røpe at Olympus Mons er en gigantisk vulkan. Den er tre ganger så høy som Mount Everest. Det kan du lese mer om hos NASA.

14. Ticket to the Moon – Electric Light Orchestra
– «Guilty pleasure» er vel et uttrykk som langt på vei er faset ut fra vokabularet til de fleste musikkelskere. Hovedpersonen har som kjent en billett til månen i lommen, men vil heller se soloppgangen i øynene til sin kjære. En problemstilling det muligens er vanskelig å kjenne seg igjen i. Det er uansett en aldeles svulstig, oppblåst og ganske så uimotståelig sang. Til allsang på fest fungerer den for øvrig utmerket. Særlig dersom man forsøker seg på harmoniene.

13. Starman – David Bowie
– «There’s a starman waiting in the sky. He’d like to come and meet us but he thinks he’d blow our minds.» En budbringer forteller verdens ungdom om Ziggy og edderkoppene fra Mars. Og hva er så budskapet fra verdensrommet? Joda: «Let all the children boogie».

12. Another girl another planet – The Only Ones
«Space travel’s in my blood there ain’t nothing i can do about it/long journeys wear me out but I know i can’t live without it». Fabelaktig popsang. Synd med den Blink 182-versjonen.

11. Space Truckin’ – Deep Purple
– En sang om langtransport i verdensrommet. Egentlig en helt ellevilt fjasete tekst (slik det som oftest var med Ian Gillan), men kombinert med et av Purples beste riff funker det ganske så fint.

10 . Telstar – The Tornados
– Denne instrumentale hyllesten til kommunikasjonsatelitten Telstar ble en massiv hit da den kom ut i 1962. Fun fact: Rytmegitaristen George Bellamy er faren til Muse-frontfigur Matthew Bellamy.

9. Space Oddity – David Bowie
– Muligens den aller mest kjente sangen om astronauter som har havnet på selvstyr i verdensrommet. Jeg husker fortsatt hvor skremmende den var første gangen jeg hørte den. Særlig avslutningen.

8. Silver Machine – Hawkwind
– Lemmy Kilmister sørget for å gi syrerockerne i Hawkwind deres eneste hitsingle før han fikk sparken og startet Motörhead. Han skrev den ikke, men du verden så bra han sang den.

7. Calling Occupants of Interplanetary Craft – The Carpenters
– Denne coversangen av canadiske Klaatu må vel sies å være noe av det særeste i Carpenters-katalogen. «You’ve been observing our earth. And we’d like to make a contact with you. We are your friends» synges det. Og det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at de utenomjordiske hadde hatt særlig mye aggresjon igjen etter å ha blitt utsatt for Karen Carpenter.

6. I am the Cosmos – Chris Bell
– Chris Bell var medlem av Big Star og soloplaten hans, som ble innspilt på 70-tallet, fant ikke veien ut til lytterne før på 90-tallet. Da fant den til gjengjeld veien til usedvanlig mange musikknerders hjerter. Anbefales på det varmeste.

5. Lost in Space – Neil Young
– En litt glemt perle fra Youngs katalog. Den har alltid vært en av mine favoritter. Med tekstlinjer som «Lost in space. I heard you were lost in space. That’s such a lonely place for you to be» passer den utmerket inn på soundtracket når The Martian skal filmatiseres i 2015.

4. Rocket Man (I think it’s going to be a long long time) – Elton John
– Denne sangen er som de fleste science fiction-entusiaster vet, tungt inspirert av mesteren Ray Bradbury. Novellen «The Rocket Man» er hentet fra samlingen «The Illustrated Man», en samling som selvsagt anbefales på det varmeste. Historien i novellen er så tett opp til sangen at Bernie Taupin muligens burde gitt Bradbury en andel av royalty-pengene.

3. Marz – John Grant
– På tross at tittelen handler denne sangen visstnok ikke om den røde planeten men om den lokale godteributikken i Grants hjemby Buchanan, Michigan. Det bryr jeg meg ikke om. Den låter så fantastisk syrete at jeg helst vil fortsette å tro at den handler om romferder.

2. Always Returning – Brian Eno, Daniel Lanois & Roger Eno
– Hele platen «Atmospheres and Soundtracks» er selvsagt et mesterverk som alltid bør nytes i sin helhet, men denne godbiten er nok min personlige favoritt.

1. Across the Universe – The Beatles
– John Lennon var litt skuffet over at denne sangen ble forbigått i stillhet da den kom ut. Det er i høyeste grad forståelig. En av hans flotteste tekster og melodier.