Michael Ende og Den uendelige historie - Da den humanistiske surrealismen møtte hockeysveisen

Filmen ble en suksess da den kom ut i 1984 (1985 i Norge). Den fikk gode kritikker, og ble gjerne omtalt som en fantasifilm litt utenom det vanlige; full av originalitet, dybde, hjerte og surrealistiske overtoner. Den ble også en publikumssuksess, og har vel oppnådd en slags kultstatus, på linje med andre 1980-talls fantasiklassikere som (klikk for å låne) The Princess Bride, Labyrinth, Willow og The dark crystal.

I en tid hvor fantasifilmer i stor grad var ensbetydende med Hollywoodproduksjoner, var det befriende å få en tysk produksjon (filmen er strengt tatt tysk, men med bidrag fra flere land - i stor grad USA, og de sentrale skuespillerne er amerikanske, kanadiske og britiske). Og den dag i dag hører vi titt og ofte Limahls største og, vel, egentlig eneste virkelig store hit etter at han sluttet i Kajagoogoo - Neverending story. Sjekk videoen på YouTube, og ja: Alle ville ha den samme hårsveisen...

Litt mindre kjent er det at filmen er basert på boken Den uendelige historie - Die unendliche Geschichte - skrevet av den prisbelønte tyske forfatteren Michael Ende. Og de færreste vet at Ende hatet filmatiseringen så sterkt at han krevde at filmskaperne enten stanset produksjonen eller forandret tittelen, og til og med gikk til sak mot dem.

Michael Endes bakgrunn

Michael Ende står bak en rekke fantasifulle barnebøker, hvor han briljerer i kunsten å gjøre en historie lesbar for barn, men samtidig interessant for voksne. Han tar gjerne kompliserte, alvorlige temaer og behandler dem med en enkel, likefrem stil, og med en tilsynelatende utømmelig fantasi og kreativitet.

Man kan lese bøkene akkurat slik de er skrevet, for så å lese dem igjen etter flere år og bli imponert over hvordan han bruker fantasifull, tidvis surrealistisk symbolisme på en uanstrengt måte for å gi rom for flere tolkninger, uten at det blir overtydelig eller påtrengende.

Utenom Den uendelige historie er han i Norge mest kjent for Momo, eller kampen om tiden - som også ble filmet. Noen har kanskje også lest Jim Knapp og Lukas lokomotivfører (Jim Knopf und Lukas der Lokomotivführer) - Endes debutroman, som er på vei til å bli en film i skrivende stund. Han har ellers en lang katalog bøker for både voksne og barn, hvorav en håndfull er oversatt til norsk.

Surrealist-far

Michael Ende ble født i 1929. Faren, Edgar Ende, var en kjent tysk surrealistisk maler. Moren, Luise Bartholoma, var levende opptatt av kunst, litteratur og filosofi, og ble selv etter hvert en dyktig maler. Michael Ende vokste opp i et åpent, kunstnerisk og bohemaktig hjem i München. Farens surrealistiske malerier begynte å få oppmerksomhet i både inn- og utland på 1930-tallet, og familien kunne leve relativt godt av dem i en periode.

Men verkene ble stemplet som “degenererte” (“entartede Kunst”) av naziregimet. En god del av verkene hans ble videre bombet i stykker i løpet av krigen. Etter krigen ble Edgar Ende kjent med surrealismens far, franskmannen André Breton, som beundret verkene hans og gav Ende tittelen “offisiell surrealist” - en tittel han delte med storheter som Salvador Dali.

For Michael Ende ble krigen en traumatisk opplevelse. Han overlevde flere bomberaid før han ble sendt på landet, for å unnslippe både bombingen og tvangsmedlemskap i Hitlerjugend. Men de fredelige dagene på landet, hvor han blant annet virkelig begynte å oppdage poesi, varte ikke lenge. I 1945 ble ungdommer helt nede i 14-årsalderen tvangsinnskrevet i Volkssturm og sendt av gårde for å krige mot de allierte. Tre av Endes klassekamerater mistet livet første dagen.

Unge Ende slapp ikke unna - men han rev i stykker innkallingsordren, rømte og ble i stedet med i en av de mange motstandsbevegelsene i Tyskland som kjempet mot nazistene, noe han gjorde til krigen var over.

Michael Endes forfatterskap

Etter krigen begynte Ende for alvor å interessere seg for moderne kunstarter som ekspresjonisme og dadaisme.

Han begynte å sette seg inn i litteraturkunnskap og -historie, og han skrev dikt og noveller. Fra slutten av 1940-tallet beveget han seg mot teateret, og han prøvde seg både som manusforfatter og skuespiller, sketsj-, sang og monologforfatter og kritiker, før han satte seg ned og skrev romanen om Jim Knapp og Lukas lokomotivfører.

Det lange manuset ble avvist av ti forlag, før det ble utgitt som to bøker, den førstnevnte i 1960, og Jim Knapp og De ville 13 (Jim Knopf und die Wilde 13) to år senere. Og disse to bøkene fortjener en liten avsporing. De inneholder nemlig en hemmelighet:

Barneklassikere med skjulte budskap

I 2008 dissekerte den tyske journalisten Julia Voss disse to kjente og kjære barnebøkene (Jim Knapp og Lukas lokomotivfører og Jim Knapp og De ville 13). Hun påviste at bøkene inneholder et mangfold av spark mot naziregimets rasepolitikk og misbruk av Darwin sin evolusjonsteori, samt et par spark til Englands kolonisthistorie.

Det var aldri noen hemmelighet at Ende hatet alt som hadde med nazisme å gjøre. Han gjorde sitt beste for å komme seg vekk fra naziregimets indoktrineringer under krigen, og lot sjelden en sjanse gå fra seg til å kritisere ideologien senere i livet. Ende var også veldig fascinert av Darwin sine teorier og utgivelser, og han mislikte sterkt nazistenes subjektive tolkninger av disse. Men at alt dette var bakt inn i disse to romanene, hadde ingen egentlig fått med seg. Det Voss påviste var at Ende hadde pepret romanene med referanser til dette, uten å utbasunere dette på noe som helst vis.

Hovedpersonen Jim Knapp var sannsynligvis basert på Jemmy Button, en ildlender (fra Sør-Amerikas sydspiss) som ble solgt til en engelskmann for en perlemorsknapp. Etter flere års fangenskap i England fikk han sitte på tilbake på HMS Beagle sammen med Charles Darwin, som skrev om opplevelsene hans. Ellers finner man referanser til Heinrich Himmlers Totenkopfverbände, nazistenes lære om eugenikk og raserenhet, nazistenes romantisering av legenden om Atlantis; og leser man bøkene på tysk finner man enda flere referanser i forskjellige ordspill. Det mest imponerende her er at boken hadde blitt lest og elsket i nesten femti år før noen påviste disse referansene, som egentlig ikke levner noen tvil.

Michael Ende påpekte at han skrev om “Jim Knapp” for seg selv, men han var opptatt av at romanene hans skulle kunne tolkes individuelt. Han fremholdt at han fortalte historiene sine for barnet i han selv og i oss alle, og han var muligens den første som brukte det som nå er klisjeen; “for barn mellom 8 og 80”. Han var aldri komfortabel med stempelet “barnebokforfatter”. Romanen Momo, eller kampen om tiden er kanskje det beste eksempelet på hvordan han blandet virkelighet og fantasi med en god porsjon humanisme for å belyse reelle problemer som han var opptatt av. Han hadde et sterkt ønske om å gi leserne nye perspektiver på livet gjennom diktingen sin, og gav ved flere anledninger uttrykk for å ville kjempe mot meningsløsheten i det moderne samfunnet via kunsten.

Surrealisme, Freud og underbevissthet

Å kalle Michael Ende en surrealistisk forfatter på linje med André Breton og Raymond Queneau ville vært en overdrivelse, men surrealistiske temaer er til stede i verkene hans. Man kan finne inspirasjon av Freuds psykoanalyse og det underbevisste - en av inspirasjonskildene til den surrealistiske bevegelsen - i kanskje spesielt Den uendelige historie.

I flere tilfeller sniker beskrivelser av farens verker seg inn i romanene hans. De mest kjente bøkene hans hører nok best hjemme i fantasisjangeren på linje med forfattere som Tolkien og Lewis, men i motsetning til disse henter gjerne Ende inspirasjonen til figurer og landskap fra nettopp surrealismen og fri fantasi, hvor Tolkien brukte norrøne og angelsaksiske sagn og legender til inspirasjon, eller hvor Lewis brukte antikkens mytologi til Narnia-bøkene sine.

Fascinasjonen for Japan

Ende hadde vært sterkt fascinert av japansk kultur siden barndommen. Han elsket de tidvis absurde japanske legendene og spøkelseshistoriene, hvor ikke bare kulturforskjellene, men også de språklige forskjellene gav grunnlag for en helt annen måte å tenke og assosiere på.

Han elsket hvordan japanerne kunne ta noe så hverdagslig som det å servere te, og lage komplekse seremonier ut av det. Og han var sjokkert over hvor fort Japan ble modernisert etter krigen. Hans bekymringer over det moderne samfunnets tidsjag og materialisme gav gjenklang i bøkene hans, og japanerne så ut til å finne gjenklang i Endes romaner; Momo - som kanskje spesielt belyser disse temaene - og Den uendelige historie har solgt flere millioner eksemplarer i nettopp Japan.

Ingeborg Hoffmann, Italia og Momo

Michael Ende møtte den noen år eldre skuespilleren Ingeborg Hoffmann i 1952, og ble stormforelsket. De giftet seg 12 år etterpå, i Roma, og fikk fast bostedsadresse i Italia. Hjemmet deres kalte de Casa Licornio - Enhjørningshuset. Hoffmann var en sterk kreativ støtte for Ende. De var begge levende opptatt av humanisme, menneskerettigheter og fredsarbeid.

Begge elsket å bo i Italia, og fant seg veldig til rette i det italienske dagliglivet, hvor man ofte finner en skarp grense mellom vanlige folks liv og «makten»: Styre og stell og administrasjon, som ofte blir sett på med et misbilligende blikk. Dette kommer tydelig frem i romanen Momo.

Den Uendelige Historie, romanen og filmen

Den uendelige historie kom ut på tysk i 1979. Den ble oversatt til norsk i 1983. Romanen handler om en trist gutt som heter Bastian, som kommer over en bok om en verden som heter Fantasia, som han etter hvert forsvinner inn i og blir en del av.

De som bare har sett filmen vil nok bli overrasket over hvor mørk romanen er til tider, dette gjelder spesielt hverdagen til Bastian. Da jeg leste romanen som barn, falt dette naturlig på grunn av Endes likefremme fortellerstil. I filmen fremstiller skuespilleren Barrett Oliver Bastian som en søt gutt med store dådyrøyne og en livlig fantasi, som ikke alltid klarer å følge med på skolen.

I boken er Bastian deprimert, feit, asosial, udugelig, et null i absolutt alt som har “dumpet” på skolen og har absolutt ingen venner. I filmen blir han mobbet av tre bøller, i romanen blir han mobbet av tydeligvis alle barna på skolen, og til og med av enkelte voksne lærere. Moren hans er død, dette blir nevnt i filmen, i romanen fremstilles dødsfallet som dramatisk og traumatisk. I filmen fremstilles faren som en jovial, lett bekymret pappa med en “dette kommer vi gjennom sammen, sønn!” - holdning. I romanen har faren sunket ned i en dyp depresjon og er så godt som fraværende - han behandler Bastian som luft, og er oppslukt av sorgen over tapet av kona.

Alt dette kommer gradvis og relativt diskret frem i løpet av de første kapitlene - Ende ønsker på ingen måte å sjokkere, og han bruker all den tiden han trenger på å la oss bli kjent med hovedpersonen. Ting er bare slik de er.

Bastian sitt eneste lyspunkt i livet er evnen hans til å flykte inn i sin egen livlige fantasi - via bøkene han leser, eller via historier som han dikter opp selv. Når han flykter fra noen uidentifiserte mobbere inn i et antikvariat fullt av bøker, sitter den gretne innehaveren og leser en bok som heter Den uendelige historie. Bastian får et merkelig innfall: Han stjeler boken, skulker skolen, og låser seg inne på skolens loft for å lese boken i ro og mak. I romanen hintes det om at han ikke har planer om å komme ut fra loftet igjen - han tenker at slik vil faren få en bekymring mindre, hvis han i det hele tatt enser at sønnen er borte.

Flukten inn i en historie

Boken tar ham med til en surrealistisk verden, med en detaljrikdom som filmen ikke er i nærheten av å gjenskape. Og det kan man egentlig ikke klandre filmmakerne for. En ting er at de datagenererte bildene vi tar for gitt i dag knapt var nådd pionerstadiet på tiden filmen ble laget - de fantastiske skapninger var latex, sminke og motoriserte dukker, landskapene var fysiske kulisser, miniatyrmodeller, glassmaling og lignende - alt laget med høyeste kvalitet etter datidens standard.

En annen ting er at enkelte av de fantasifulle konseptene i boken er såpass “ute” at de ville nok være vanskelige å gjennomføre selv den dag i dag. Og film og prosa er nå en gang to vidt forskjellige medier. Noen forandringer og utelatelser var sikkert kloke - for eksempel forteller skuespilleren Noah Hathaway som spilte Atreju at de prøvde å sminke han olivengrønn i begynnelsen, slik Atreju er beskrevet i romanen, men at de droppet det da han endte opp med å se ut som en slags vandrende muggsopp.

Ellers var det ikke vanlig å sitte på kino så mye lenger enn halvannen, kanskje to timer på den tiden - og denne filmen var først og fremst myntet på barn og unge. Så da måtte manusforfatterne frem med saksen. Flere personer, vesener og deler av handlingen er følgelig vekke fra filmen, noe som i enkelte tilfeller fører til noen logiske brister.

Tilbake til romanen: Den mystiske Barnekeiserinnen er syk, og Atreju, en gutt på alder med Bastian som på mange måter er hans rake motsetning - slank, modig, sterk og besluttsom - blir sendt ut for å finne en kur for sykdommen hennes, koste hva det koste vil. Han drar ut på en lang, spennende og begivenhetsrik ferd, hjulpet av en mystisk talisman kalt Auryn, og etterhvert en lykkedrage. Bastian blir mer og mer oppslukt av historien, og finner litt etter litt ut at han er en del av historien selv, og at han selv kan gjøre Barnekeiserinnen frisk med å gi henne et nytt navn. Han nøler med dette i det lengste, men til slutt gutter han seg opp, og skriker ut navnet han har funnet. Dette bringer han til et Fantasia hvor det eneste som er igjen er et støvkorn - og Barnekeiserinnen, som forteller Bastian at Fantasia vil gjenoppstå i takt med hans ønsker.

Og omtrent her ender filmen.

Det filmen ikke inneholder

Romanen ender på ingen måte her. Nå er Bastian i Fantasia og bærer Auryn. På baksiden av smykket ser Bastian at det står skrevet “Gjør hva du vil”. Og det gjør han: Alt han ønsker seg går på et mystisk vis seg til. Og han har det fantastisk - han blir beundret og feiret; både som Fantasias redningsmann, og for historiene sine som på mystisk vis kommer til live, og han opplever flere spennende eventyr. Han har selvsagt blitt vakker, slank, sterk, modig og klokest av alle - men for hvert ønske som går seg til glemmer han mer og mer av sitt egentlige liv - han mister rett og slett seg selv, og ender opp som en selvdiggende, ufordragelig drittsekk som støter fra seg alle han har rundt seg.

Etter hvert begynner det å gå opp for han hvis han fortsetter slik, ender han opp som en skygge av seg selv i en av Fantasias mørkeste avkroker, hvor alle mennesker som har gått seg ville i Fantasia går omkring som levende døde. Setningen “Gjør hva du vil” har en dypere mening - de overfladiske, selvforherligende ønskene har ført han ut på ville veier, og han trenger å finne ut hva han egentlig ønsker seg mest av alt.

Han lengter etter et fellesskap hvor han er likeverdig med alle andre. Dette ønsket leder han til et eventyr som lærer han at det i seg selv ikke er nok. Så lengter han etter morskjærlighet, selv om foreldrene har blitt til vage minner. Dette leder han til et underlig, plantelignende, moderlig vesen som gir han betingelsesløs kjærlighet og lar han oppleve en slags barndom i Fantasia.

Denne opplevelsen får han til å innse hvor mye han savner å bli elsket for akkurat den han er, men når dette vesenet visner hen og dør, finner han ut at fortsatt er et stykke fra å ha funnet ut hva han egentlig ønsker. Så kommer han over noen gruver dypt under Fantasia, hvor alle menneskenes drømmer ligger begravet som skjøre bilder. Han kjenner igjen en av sine egne drømmer, hvor en person han ikke husker hvem er lenger står frosset inne i en isklump. Bastian skjønner at han er den eneste som kan hjelpe denne personen ut av isklumpen, og kjenner at alle følelsene han har prøvd å rømme fra kommer strømmende på.

Han kommer til slutt tilbake til den virkelige verdenen, hvor det viser seg at han har vært vekke kun en natt, og kommer hjem til en far som har vært fra seg av redsel over å ha mistet gutten sin.

Filmen: Søksmålet og etterfølgerne

Filmen var den dyreste produksjonen som hadde funnet sted utenfor USA, og er utvilsomt en viktig film i Tysklands filmhistorie. Den ble som nevnt en suksess over hele verden - både kommersielt og kunstnerisk. Regissør Wolfgang Petersen, som tidligere hadde laget det Oskarnominerte krigsdramaet Das Boot, gikk videre til Hollywood, hvor han har regissert flere blockbustere. Steven Spielberg lovpriste filmen, og har smykket Auryn fra filmen hengende på kontoret sitt.

Men Michael Ende var ikke fornøyd. Han gikk som sagt til sak mot produksjonsselskapet av filmen. Han var ikke imot at boken ble filmet i utgangspunktet. Men han mente at produksjonsselskapet beveget seg altfor langt fra originalhistorien og endte opp med et “gigantisk melodrama av kitsch, kommersialitet, plysj og plastikk” som han ikke ville assosiere med romanen hans. Han krevde at de enten skiftet navn på filmen, redigerte vekk en del av scenene han følte var mest distanserte fra romanen, eller stanset hele filmen. Da de ikke gjorde noen av delene gikk han til sak - og tapte.

Filmens produsent, Dieter Geissler, hadde hele tiden planer om å lage en oppfølger for å ta for seg resten av historien. Disse planene ble utsatt på grunn av Endes søksmål, men da produksjonsselskapet vant, begynte de på film nummer 2, som hadde premiere i 1990. I motsetning til den første filmen fikk denne for det meste fra lunkne til dårlige kritikker. Og om den første filmen manglet en del av handlingen og essensen fra romanen, så var denne filmen fullstendig ute og syklet i så henseende - historien ble forandret til nesten det ugjenkjennelige. Men den ble en moderat suksess, er et kjært barndomsminne for mange, og fikk i rettferdighetens navn et par greie kritikker.

Noen år senere kom film nummer 3 i serien. Denne filmen, som forøvrig var en av Jack Blacks første roller, hadde en fullstendig frittstående historie som kun var løselig basert på enkelte karakterer i boken. Filmen ble på ingen måte godt mottatt. Og Endes kjære roman var virkelig blitt en Hollywoodfranchise.

2009-planer om å lage film

Flere år etter at han tapte søksmålet distanserte Ende seg fra saken. Han forble skuffet over filmens behandling av romanen sin, men angret på at han hadde brukt så mye tid og energi. Når han tapte søksmålet hadde han brukt mer penger på advokater enn han hadde tjent på rettighetene til filmen.

Han innså at filmselskapet aldri ville ha kastet en film som hadde kostet seksti millioner dollar rett i søppelet for å tilfredsstille en fornærmet forfatter, og uttrykte at det tross alt var en ære å få bøkene filmet, uansett hvordan resultatet ble. Film nummer to og tre brydde han seg ikke med å se en gang.

Rundt 2009 begynte ryktene å gå om at blant annet Steven Spielberg sine medspillere Kathleen Kennedy og Frank Marshall, sammen med Leonardo DiCaprio planla å produsere en nyinnspilling av filmen som var mer tro mot Endes roman. Men prosjektet ble bekreftet skrinlagt i 2011.

Den beste måten å oppdage Endes fantastiske roman er og blir å sette seg ned og lese den. Men den første filmen i serien er en vellaget 80-tallsklassiker som fortjener å bli sett. De øvrige filmene ses på eget ansvar.

I 2024 meldes det om at det lages nye filmer basert på romanen.

Michael Ende etter Den uendelige historie

I 1984 gav Ende ut Speilet i speilet: En labyrint (Der Spiegel im Spiegel), som var en samling surrealistiske noveller basert på illustrasjoner av faren, Edgar Ende. Boken kan nok på ingen måte kalles en barnebok. Novellene har ikke titler, og behandler forskjellige motiver, som spørsmålet om meningen med livet, å vente på noe som aldri vil skje, og kritikk mot et inhumant samfunn. Kortfilmen “Kathedralen” (2013) av Konrad Kästner, som kombinerer bilder fra den folketomme byen Ordos i Kina med ambient musikk og fortellerstemme, bruker en av novellene derfra.

I 1985, døde Ingeborg Hoffmann brått, akkurat som moren til Bastian i romanen. En sønderknust Ende flyttet tilbake til München.

I 1986 kom filmen basert på boken Momo ut. Filmen var en tysk-italiensk produksjon, og rollene var besatt av tyske og italienske skuespillere – med unntak av John Huston, som gjorde en av sine siste roller som «Meister Hora». Her var Ende sterkt engasjert i produksjonen, og han har også en liten rolle i filmen.

Etter å ha gitt ut en poesisamling og en bok om faren Edgar Ende og hans kunst, kom den nydelige, bittersøte novellen Ophelias Skyggeteater (Ophelias Schattentheater) i 1988. Boken kan på mange måter minne om H.C. Andersens eventyr. Ophelia har jobbet som suffløse i et teater, men har blitt arbeidsledig på sine eldre dager. Hjemløse skygger flytter hjem til henne, og sammen setter de opp de store dramaene fra teaterets verden i Ophelias stue. Men en dag kommer en ny skygge, større enn de andre, som tar med Ophelia inn i døden. Denne novellen har blitt både kortfilm og teater.

I 1989 giftet han seg på ny, med sin japanske oversetter, Mariko Sato, som han hadde kjent i flere år. I 1994 ble han diagnostisert med magekreft. Han gikk bort i 1995. kun 65 år gammel. Han fikk aldri noen barn.

På biblioteket kan du stifte bekjentskap med et lite utvalg av hans verker.