Noen western-filmer en kanskje har glemt en skulle se
Denne fascinasjonen med Det ville vesten startet når en lekte cowboy og indianer som liten. Og den har aldri sluppet taket. Det som ikke har fristet i alle disse årene, er å lese western-bøker, hverken Clay Allison, Zane Grey eller Louis Masterson. Morgan Kane leser jeg kun som tegneserie, og det på grunn av Ernst Vevle-Olsen. Så tilbake til filmene (klikk på tittelen for å låne):
Kanskje den mest ikoniske filmen i denne sjangeren. Med sheriffen (Gary Cooper) som får beskjed om at en gruppe menn kommer for å hevne seg på ham, og hvor han vil bli fraktet bort i en trekiste når dette møtet har funnet sted. Han søker hjelp hos byens innbyggere, og ingen vil hjelpe. Hans forlovede (den vakre Grace Kelly) har et råd, og det er å flykte. Noe som strider mot en hver naturlov denne sheriffen kjenner.
Hovedpersonen (Alan Ladd) her er en lonesome cowboy. Han tilbyr å hjelpe noen gårdbrukere mot kvegeierens overmakt. Så gjort, og vår helt rir atter inn i solnedgangen. Pussig fakta: På Stavanger bibliotek er det en låner som har lånt denne filmen over 100 ganger. Så er det også slik at disse to filmene er sett på som krass kritikk mot samtidens McCarthyisme.
The Lefthanded Gun (1958)
Denne er tatt med fordi en får lov å se en ung Paul Newman i hovedrollen. Denne filmatiseringen av Billy the Kid/William Bonneys korte liv og levned har klare mangler. Og så er jeg ikke så begeistret for psykotiske barnerumper som ender opp som massemordere. Newman gjør den store forskjellen.
Newman har hovedrollen i også denne. Det er ikke mye han sier her, men når det først skjer, er det vettugt. Rollefiguren er John Russell og han har tilbrakt oppveksten sammen med apacher. Han tar på seg å redde en dilligence fra en bande lovløses stadige angrep. En film som har fokus på de hvites behandling av urinnvånerne. Også den første boken av Elmore Leonard (Get Shorty; et al.) som ble filmatisert.
Det er de tre filmene Sergio Leone regisserte med Clint Eastwood i hovedrollen de fleste har sett. Her har han regissert en historie med Rod Steiger og James Coburn i hovedrollene. Handlingen er lagt til en turbulent og voldelig tid i Mexicos historie. En wannabe revolusjonær får hjelp av en ire hvis interesse for dynamitt er nesten altomfattende. Da sier det ofte Bang!
Once upon a time in the west (1969)
Åpningssekvensen i denne filmen varer en liten evighet og det hele er gjort i en tagning. Når en er ferdig med å være imponert av den, kan en bare fortsette å la seg imponere av resten av filmen. Igjen en Sergio Leone-film, og med Charles Bronson, Claudia Cardinale og Henry Fonda. For å ha nevnt noen.
Joe Kidd (1972)
Alle Eastwoods western-filmer kunne vært på denne listen, men jeg har begrenset meg til to. Først ut er altså Joe Kidd. Dette fordi Robert Duvall har den andre hovedrollen. Igjen spiller Eastwood et aspekt av denne rollefiguren han kom opp med i Leones filmer. Her blir en gitt akkurat det en forventer, og bedre enn det blir det sjelden.
Two mules for sister Sara (1970)
Denne er med fordi Shirley MacLane er søster Sara. Hun spiller en nonne som kanskje ikke er så kallet av kallet som hun gir uttrykk for. Og Eastwoods karakter blir en motvillig medhjelper. Makelaus moro!
Så en moderne western. Lagt til en liten by i den delstaten som deler navn med filmens tittel. Et gammelt lik blir funnet ute i ørkenen og dette mysteriet minskes ikke av at det hadde båret en sheriffs stjerne. Fortiden vil nå få en stor innvirkning på nåtiden når byens nåværende sheriff starter søket etter mulige svar. Med Matthew McConaughey, Kris Kristoffersen, Elisabeth Pena og en fantastisk Chris cooper. En film man aldri ser seg lei på.
Ikke en western, men nesten en eastern lagt til den australske ødemarken, i 1880-årene, hvor «sivilisasjonen» har begynt å slå rot. Med Ray Winstone, John Hurt og Guy Pearce og som viser at denne sjangeren ikke har tatt skade av å bytte kontinent. Snarere tvert om!
En gruppe cowboyer driver en kvegflokk frem mot bestemmelsesstedet. Utenfor en liten by blir de møtt av maskerte menn som gir beskjed om at å fortsette i denne retningen vil få uante konsekvenser. De blir senere angrepet og to brave cowboyer krever hevn. Disse er spilt av Robert Duvall og Kevin Costner. Costner stod også for regien av denne perlen av en film. Glemte nesten å nevne at Anette Benning også er med.
Bury my heart at Wounded Knee (2007)
Basert på Dee Brown`s roman med samme navn. Om disse siste skammelige overgrepene gjort mot urinnvånerne i det som på amerikansk side kalles indianerkrigene. Laget for HBO og utgitt på DVD.
Hilary Swank og Tommy Lee Jones gjør begge utmerkede rolleprestasjoner i denne filmen. Om hvordan disse tos karakterer skal frakte tre kvinner med psykiske problemer fra Nebraska til Iowa en gang på 1880-tallet. Lee Jones, som Robert Duvall, synes å gjøre de fleste av sine mest minneverdige roller innen denne sjangeren. Og Hilary Swank får igjen vist hvorfor hun har vunnet to Oscars for beste kvinnelige hovedrolle.
Ron Howard har regissert en del filmer som ikke vil bli husket når nyere filmhistorie skal skrives om noen år. Det vil kanskje ikke denne heller bli, men det får så være. Igjen med Tommy Lee Jones og med seg har han Cate Blanchett. De er far og datter som har et problematisk forhold. I særdeleshet fordi han har vært fraværende mesteparten av hennes oppvekst. De møtes igjen og tragedien inntreffer. Et av hennes barn blir bortført. For så å rette opp noe av den skaden han har forvoldt henne, setter far og datter ut for å redde pikebarnet.
The assassination of Jesse James (2007)
by the coward Robert Ford lyder undertittelen. Hvem av disse to som fortjener det mest dømmende ettermælet er vel litt usikkert. Jesse James vil vel ikke være et førstevalg når det kommer til å bli kanonisert. Fokuset her er allikevel på Ford (Casey Affleck) og den ugjerningen han skulle begå. Brad Pitt er en litt mer surmulende utgave av seg selv i rollen som James.
En notorisk fredløs (Russell Crowe) blir tatt til fange og skal fraktes til byen Yuma og må nå denne togavgangen. Bonden (Christian Bale) blir satt på lønningslisten ved å bli en av hans fangevoktere. Vel vitende at Crowes bande av lovløse vil gjøre sitt ytterste for å befri ham. En aldeles glimrende nyinnspilling av filmen med samme navn fra 1957.
Igjen en remake. Originalen kom i 1969 og hadde John Wayne i hovedrollen med Robert Duvall i en birolle. Her er en så heldig at en får Jeff Bridges og for å toppe det, Coen-brødrene har regien. En ung pike er ute etter hevn og engasjerer en forfyllet revolvermann. Siden dukker Matt Damon og Josh Brolin også opp. En kan trygt si at nyinnspillingen overgår originalen her.
To menn på hver sin side av loven. En nådeløs jakt gjennom alt slags terreng. Til slutt den endelige duellen mano y mano. Liam Neeson og Pierce Brosnan i hver sin glimrende hovedrolle.
Så til to filmer som utvider sjangerbegrepet en smule:
Basert på en tegneserie skapt Scott Mitchell Rosenberg og som jeg aldri har hørt om. Jon Favreau, som nå er travelt opptatt med å lage CGI-versjoner av Disneys tegnefilmer, har regien. I hovedroller finner en blant annet Harrison Ford og Daniel Craig. Og tittelen sier det meste om innholdet.
Her er det vel en av de første gangene hvor skrekkfilmelementer dukker opp i en western. Kurt Russell, alltid vært en av mine personlige favoritter, spiller rancheieren som må samle sammen en posse for å finne sin kidnappede kone. Og de som har kidnappet henne ser henne kanskje som niste?
Hederlig omtale
Unforgiven: Bringer frem noen av mine dårligste instinkter. På en god måte. Pale Rider: Frelseren kommer til byen. The Outlaw Josey Wales: Amerikansk spaghettiwester. Hang'em high: Det samme og det er en god ting. The Hateful Eight: Et kammerdrama inne i en skysstasjon. Django Unchained: Blaxploitation western. Little Big Man: En av Dustin Hoffmanns beste roller. Danser med ulver: Danset videre med syv Oscars. Silverado: Det kan ikke bli feil med en slik rollebesetning. A Man Named Horse: Så plakaten utenfor Sandnes kino og tenkte: Hvem vil vel se en film hvor hovedpersonen heter Hest. Soldier Blue: Og med ett var sosialrealismen kommet til denne sjangeren. Og resultatet var hjerteskjærende.