Norske Eurovisjonsklassikere
Jeg har plukket ut ett bidrag fra hvert tiår Norge har deltatt for å vise bredden i det Norge har hatt å fare med.
And the winner is Austria
I 1966, første gang Østerrike vant, var det Norge som sto for en liten markering for kvinners frigjøring. Den fremtidige kulturminister Åse Kleveland var den første kvinnelige artist som opptrådte i ESC med bukser. Riktig var dette sekstitallet, men Eurovision Song Contest var fremdeles et besteborgerlig og ordentlig TV-program. Utfordringene kom sakte til ESC, men allerede året før var yéyé-sanger France Galls vinnersang “Poupée de cire, poupée de son” (Luxembourg) litt i friskeste laget.
“Intet er nytt under solen” er interessant rent musikalsk med uvanlige rytmer i 5/4-takt og Åse Klevelands dype stemme. Og så er det en fordømt bra sang! Norges første pallplass (og eneste før “La det swinge” i 1985) var fullt fortjent.
Lykken er... lister
ESCs storhetstid på syttitallet ble for Norge innledet med boikott etter kaoset i 1969-finalen der fire land vant. Men i 1971 sto en pur ung Hanne Krogh og sang det som var en tekstlig blåkopi av Irlands vinnermelodi fra året før. Teksten til både “All kinds of everything” og Hanne Kroghs “Lykken er” lister opp alle fine ting her i livet - og begge sangene har blitt beskyldt for å kopiere suksessformelen til “My favorite things” fra musikalen Sound of Music.
Når man ser Hanne Kroghs på scenen i ESC 1971 sett fra vårt ståsted i 2015, så er det første jeg tenker på at Hanne Krogh kanskje var den første cosplayeren i ESC. For så uskyldig som hun ser ut går det ikke an å fremstå utenfor japansk animé.
To små ord
Fra åttitallet er det umulig å overse det radikale året 1980 for Melodi Grand Prix. I en rekordjevn norsk finale var det politisk brodd i de begge to sangene som knivet om seieren; Åge Aleksandersen og Sambandets “Bjørnen sover” (om Sovjetunionen) og selvfølgelig Sverre Kjelsberg og Mattis Hættas “Sámiid Ædnan” (om Altaaksjonen).
På den lille scenen i Den Haag sto Kjelsberg harmdirrende og sang, det var som om man kunne forvente et nordnorsk kraftuttrykk når som helst. Da er det bra at Mattis Hætta kommer inn og ser ut som om han har kommet til en helt fremmed klode. Og i en slik situasjon husker heldigvis Mattis Hætta at “joik har større kraft enn krutt”. Syng og joik med!
Bare du og eg vett
I midten av et virrvarr av greske gitarer sto 16 år gamle Silje Vige fra Jørpeland og sang om hemmelig kjærlighet på kav Rogalandsdialekt. Rogalendingene kan være følelsesmennesker hvis de virkelig vil. “Alle mine tankar” var et friskt pust i etnobølgen i Eurovision Song Contest på 1990-tallet, selv om det var få som hadde forventet blandingen Rogaland/Hellas. Men kanskje sangens største seier er at selv ESC-slakter og kommentator for BBC, Terry Wogan, likte den. Det sier ikke lite.
Silje Vige sang i Eurovision Song Contest på et sted som var mindre enn sitt eget hjemsted - for Eurovision Song Contest 1993 ble arrangert på et ridesenter i den lille landsbyen Millstreet med 1500 innbyggere. Ikke noe fasjonabelt, urbant eller glamorøst dette, og det passer bra for en ærlig jente fra andre siden av fjorden. Irland vant igjen, selvsagt.
Glamrockrevolusjonen beseirer bygdedyret
I år gikk det nesten galt igjen i Melodi Grand Prix. Bygdedyret våknet og Østfoldtullingene Staysman & Lazz karret seg til superfinalen, men ble heldigvis slått av vakre “A monster like me”. For ti år siden, i 2005, vant derimot Østfoldtullingene MGP - den gang ved glamrockbandet Wig Wam. Wig Wam gikk derimot inn i ESC med alle sine hjerter og klarte å begeistre en stor del av publikum som aldri hadde tenkt å stemme på dem. Det er befriende å se artister som gir publikum alt og som ikke gir seg ut for å være andre enn de er. Ikke alle artister trenger en ironisk distanse til det de gjør.
“In my dreams” er glamrock på sitt aller gladeste og gir alle en grunn til å synge med. Men jeg forstår fremdeles ikke hvordan de klarte, i militant apolitiske ESC, å vifte med den ukrainske oransjerevolusjonens flagg på scenen - i Kiev.
Feed my love
Som representant for 2010-tallet burde jeg selvfølgelig hatt med bibliotekvennen Carl Espen, som holdt minikonsert på Stavanger bibliotek bare to måneder før han sto på scenen i Eurovision Song Contest. Men jeg kan ikke komme unna Margaret Berger. Som den elektropop-entusiast jeg er, så mener jeg personlig, helt og holdent at “I feed you my love” er den beste sangen i Eurovision Song Contest gjennom tidene. Uansett nasjon.
De aggressive rytmene gjennom hele sangen står perfekt til Margaret Bergers myke, energiske stemme. ESC graver seg ofte inn i gamle tradisjoner og følger trender noen år etter de oppstår, og man merker veldig godt når noe eksepsjonelt dukker opp i ESC. Dette er en slik sang.