En nobelvinner skriver om Nice

Si hva du vil om nobelprisen i litteratur, men den er herlig i all sin uforutsigbarhet. Hvert år overgår verdens filmstudioer hverandre i forsøket på å påvirke medlemmene som deler ut Oscar-prisene, med omfattende smiskekampanjer og sverting av motstandere.

Jeg tviler på om Svenska Akademien utsettes for de samme metodene i sin utvelgelse av litteraturprisvinneren. I så fall bryr de seg fint lite om dem. Det har blitt en stående vits at noen utbryter "äntligen!" (endelig!) når vinneren annonseres - som en ironisk kommentar til prisvinnerens obskuritet.

1980-tallsroman

Franske Patrick Modiano vant i år, "for den erindringens kunst med hvilken han har fremmanet de mest ugripelige menneskeskjebner og avdekket okkupasjonstidens livsverden".

Hans siste bok på norsk heter Søndagene i august (1986, på norsk i 1988, som del av Cappelens Pan-serie). Den handler ikke om okkupasjonstiden, men om fransk samtid (selv om det er få tidsmarkører i den).

Hva mer skal vi si om boken? Først og fremst at den virker som å komme fra en annen tid: Omslaget stråler 80-tall lang vei, med et uttrykk som jeg forbinder med science fiction-romaner fra tiåret.

"En roman fra Frankrike" står det nederst i høyrekanten på omslaget. Smartere folk enn meg forstår kanskje hvorfor, men jeg skjønner ikke at det må skrives på forsiden av en bok at den kommer fra Frankrike. Det finnes tusenvis av bøker fra Frankrike.

En diamant på Rivieraen

Derimot kunne det stått "En roman fra Rivieraen", eller Nice for den saks skyld, for det er mer uvanlig. Har du vært i Nice, kjenner du nok igjen flere gatenavn.

Søndagene i august er en slags kriminalroman som jobber seg bakover i tid. Hovedpersonen Jean forteller om sitt forhold til Sylvia og hennes mann. Jean og Sylvia vikler seg etter hvert inn i et mystisk ektepar som har hemmeligheter, og som er interessert i diamanten Sydkorset, som Sylvia går rundt med.

Det kommer mer Modiano på norsk

En fransk kritiker mente dette var "et nytt, neddempet mareritt" fra Modiano.

Verken det blasse mysteriet eller Modianos prosa traff meg. Det river i ørene mine når personene spør hverandre "Har ikke du også følelsen av at vi er i en drøm?". Et klarere brudd på den gode "Show, don't tell"-regelen er vanskelig å finne, og dreper all drømmestemning som boken hadde klart å etablere.

Søndagene i august har også et temmelig stivbeint språk som er vanskelig å la seg engasjere av. Fra side 127:

Jeg var tilbake i Albert 1er-parken med en følelse av at nå fantes det ikke hjelp å få. Jeg var forbannet på denne polititjenestemannen for at han ikke hadde vært mer aktpågivende. Ikke ett øyeblikk hadde han forsøkt å hjelpe meg på glid, han hadde ikke utvist den mest elementære iver i tjenesten. Han hadde avvist meg idet jeg var på nippet til å fortelle ham det hele.

Søndagene i august er på 164 små, lettleste sider. Du kommer gjennom den på en kveld. Cappelen varsler at de skal gi ut flere av bøkene hans på norsk. Modiano har skrevet mer enn 30 romaner, og jeg regner med at mange av dem er bedre enn Søndagene i august.