Sanger fra kjelleren

Markens grøde

Basement Tapes er et prosjekt som gjerne splitter Dylanfans. Sangene er kanskje ikke blant Dylans beste eller fineste. Verken poetiske mesterverk eller høyaktuelt politiske. Men de er uhøvla - rett og slett vilt skjeggete, som den grønne pryden på gulrøtter som ennå ikke har blitt høstet inn. For sangene vokser likesom opp fra den amerikanske jorda. Rått og fresht. Laidback og usedvanlig kult. Bad ass folk på en herlig vindskeiv måte.

Amerikanske myter

Basement Tapes låter ur-amerikansk. Som en ny start. Som om de har drukket seg fulle på både det ene og det andre, men først og fremst på ungdommens kilde i den nord-amerianske sangtradisjonen: Harry Smiths Anthology of American Folk Music, noe Greil Marcus har skrevet en hel bok om (The Old, Weird America). Ifølge Marcus vekket Dylan til live et helt samfunn av spøkelser; underlige figurer i eventyrlige fortellinger fra et støvete, arkivert USA som imidlertid rommet en del av landets sjel, myter og drømmer.

Folk music was a reality of a more brilliant dimension. It exceeded all human understanding, and it called out to you, you could disappear and be sucked into it. I felt right at home in this mystical realm made up not with individuals so much as archetypes, vividly drawn archetypes of humanity, metaphysical in shape, each rugged and filled with natural knowing and inner wisdom. Each demanding a degree of respect. I could believe in the full spectrum of it and sing about it. It was so real, so more true to life than life itself. It was life magnified. Folk music was all I needed to exist. - Bob Dylan fra Chronicles Vol.1

Strap yourself to the tree with roots, you ain't goin' nowhere

Basement Tapes ble spilt inn i Woodstock mellom juni og september 1967 - the Summer of Love. Men den sommeren kom ikke til Woodstock før 2 år senere, da Woodstockfestivalen gjorde den fredelige lille byen til et småkaotisk, sølete hippie"paradis".

I '67 var det altså stille før stormen. Eller i Dylans tilfelle: stille mellom to stormer. For han, og flere fra The Band, hadde søkt tilflukt etter en utmattende verdensturné. Med utgivelsen av Highway 61 Revisited og den påfølgende turneen i '66 (backet av de kanadiske pubmusikerne som senere skulle bli The Band), hadde Dylan sviktet folkbevegelsens selvbilde som frelser ved å spille djevelens musikk (les: elektrisk, amplifert musikk, og sangtekster uten direkte politisk budskap). Utrolig nok førte dette til at publikum igangsatte en psykisk krigføring.

Men mens Dylan var på ferie, nøt familietilværelsen, og dykket etter perler i det folkloristiske dypet, begynte ryktene å svirre. Hvor var han? Hvilke himmelske sanger var han kanskje i ferd med å lage? Og nysgjerrigheten vokste faktisk så enormt at den fødte to lyssky aktiviteter som på forskjellige måter trolig kommer til å prege populærkulturen for alltid: garbologien og bootlegindustrien.

Garbologi og bootlegindustri

Garbologien, som ellers kun er forbeholdt etterforskere og kriminelle, var en nerdete og grotesk liten videreføring av Beatles-manien. A.J. Weberman har den tvilsomme æren av å være garbologiens grunnlegger (i en populærvitenskapelig kontekst). Weberman var på alle måter besatt av Dylan. Så besatt at han ikke bare forfulgte og brøt seg inn, men stjal søppel, gikk systematisk gjennom det han fant, for så å koke opp et sladrete heksebrygg av noen teorier.

Etter hvert begynte også hippier å valfarte til Dylan (som de anså som profet). Denne voldsomme oppmerksomheten var faktisk en av årsakene til at Woodstockfestivalen ble lagt til Woodstock. Den førte òg til at bootlegindustrien vokste frem. Opprinnelig skrev Dylan sangene bare for løye, som vi sier i Stavanger, men begynte etter hvert å sende tapene til musikere han tenkte kanskje kunne få bruk for de grovspikka låtene. I dag - i delingens tid - vet vi jo at slike små lekkasjer kan få en hel demning til å briste. The Basement Tapes er altså alle bootleggers mor. Og det har tatt 47 år før vi har fått en offisiell og tilnærmet komplett utgivelse: The Basement Tapes, Complete: Bootleg Series Vol. 11.

The Complete Basement Tapes

Den komplette samlingen som nå foreligger består av 140 spor! Til sammenligning består den offisielle utgivelsen fra 1975 av 17 Dylansanger (+ en liten håndfull fra The Band). Noe av det som umiddelbart slo meg da jeg lyttet gjennom de 6 cd'ene, er at man kan høre hvordan utmattelsen utspiller seg (fra CD#1, som er en bakfull søndag etter et stormfullt år på turné) og langsomt men sikkert blir til den logrende sofagrisen vi kjenner fra sanger som Yea! Heavy and a Bottle of Bread, Please, Mrs. Henry og You Ain't Goin' Nowhere.

De gamle favorittene har selvfølgelig fått en sonisk overhaling, og er naturligvis representert med flere opptak. Men her er flere "nye" perler ("nye" ettersom de sikkert har dukket opp på mer eller mindre uoffisielle bootlegger tidligere). De umiddelbare favorittene er: All You Have to do is Dream (Take 2), Santa- Fe, Minstrel Boy, I'm a Fool For You (Take 1).

Alt i alt er nok utgivelsen for spesielt interesserte. Men om du aldri har hørt The Basement Tapes før har jeg samlet et knippe uimotståelige sanger (hentet fra den offisielle utgivelsen fra 1975, samt sampler-utgaven av den komplette):

The Basement Tapes, Complete: Bootleg Series Vol. 11 er IKKE tilgjengelig på Spotify eller andre streamingtjenester. Men vi har den selvfølgelig på biblioteket.