Sci-fi-filmer
De mest kjente filmseriene
Noe som forundrer meg er Star Wars og den kvasi-religiøse skaren som ser George Lucas som sin Saul/Paulus. Lucas har lånt og «stjålet» elementer fra gud og hvermansen. Det er ingenting originalt med filmene annet enn det teknologiske. Blodskam feid under teppet, rasistiske stereotyper og karakterer som virker litt mer levende enn om de hadde vært laget i papp. Selvfølgelig er dette litt satt på spissen, men hvordan noen kan si at denne space-operaen skulle være det ypperste prestert innen science fiction-filmer er for meg en gåte. Da er det bare å vente på Denis Villeneuves filmatisering av Frank Herbert's Dune.
Når det kommer til Star Trek blir det bare verre. Menneskeheten som galaksens politimester Bastian! Historien har jo vist at jo mer teknologisk innsikt vi mennesker får, jo mindre tilbøyelig er vi til å bruke den til å utvikle nye og mer dødelige våpen. Det har i alt kommet 14 Star Trek-filmer og jeg har sett alle. En kunne begynne å tro at de ville bli bedre når JJ Abrams overtok regien, men forbedringen var ikke altfor merkbar. Høydepunkt er når Malcolm McDowells karakter er behjelpelig med å drepe kaptein Kirk i Star Trek: Generations (1994) og Borgene i Star Trek: First Contact (1996).
Alien
Til nå har det kommet 8 filmer i Alien-serien. Den første var Alien (1979), hvor klaustrofobi fikk en ny betydning. Mannskapet og Ripley (Sigourney Weaver) er innesperret på et romskip på vei gjennom rommet med en drapsmaskin gående fritt.
Aliens (1986) hadde James Cameron som regissør og handlingen var lagt til en av de kolonialiserte planetene. Mye springing og skyting og ikke den oppfølgeren de fleste ventet seg etter Ridley Scotts originale film.
Så kommer min favoritt: Alien3 (1992) og Ripley har krasjlandet på en fengselsplanet hvor fangene kun er menn og ikke er der p.g.a. hvitsnippforbrytelser og fartsovertredelser. David Fincher regisserte, og igjen var kritikerne uenige med meg.
Alien Resurrection (1997) og Ripley er en klone av originalen. Dette ble en film hvor regissør Jean-Pierre Jeunet kanskje la litt for mye vekt på det visuelle uttrykket og ikke nok fokus på å fortelle historien.
Deretter kom det to filmer hvor Alien møter en annen franchise, Predator, noe som hadde skjedd mye tidligere i tegneserier. Alien Vs Predator (2004) og Alien Vs Predator: Requiem (2007) blir to parenteser i denne sammenhengen.
Så kom de gode nyhetene om at Ridley Scott ville vende tilbake til dette universet, noe han gjorde med Prometheus (2014) og Alien: Covenant (2017). Dette utgjør forhistorien til de første filmene, og en skulle ønsket at Scott kanskje hadde latt være. Begge filmene inneholder scener som er verdt å få med seg, men helheten blir altfor mudret,e og når en ser dem, er det lov å undre seg hvor naive disse fremtidige romfarerne er.
Terminator
Terminator fra 1984 og regissert av James Cameron var en åpenbaring av en film. En film så full av tettpakket spenning, og denne følelsen av paranoia som smittet en som tilskuer. Det er Arnold Schwarzeneggers beste rolle, og han kledde virkelig å være bad guy.
Oppfølgeren, Terminator: Judgement Day (1991) var nesten like bra og med enda bedre spesialeffekter.
Så gir Cameron seg og det hele går på trynet. Tre filmer som knapt ville sett dagens lys hadde det ikke vært for at de var en del av Terminator-kanonen. Nå er det vel snakk om å gjenopplive det hele nok en gang, og jeg har ikke begynt å holde pusten i spenning.
Mad Max
Mad Max (1979) var i utgangspunktet ment som en kommentar til villmannskjøring på australske veier. Det ble noe mye mer av et fenomen enn regissør George Miller hadde klart å se for seg. Filmene handler om en postapokalyptisk politimanns kamp for å bevare familien mot gjenger av lovløse. Da jeg så denne for første gang, ble jeg slått av hvor voldelig den var. Nå i ettertid er det dessverre sånn at tiden har ikke fart pent med den.
Oppfølgeren derimot, Mad Max: Road Warrior (1981), har holdt seg frem til i dag. Og Mad Max Beyond the Thunderdome (1985) er, på tross av sine messianske overtoner, vel verdt å se (og vi liker Tina Turner).
Så kommer vi til Mad Max: Fury Road fra 2015 og Tom Hardy har overtatt for Mel Gibson i rollen som Mad Max. Charlize Theron har en av hovedrollene, og filmen kan beskrives som vakkert fotografert stress. Bilkjøring, slåssing og knapt en historie verdt å merke seg.
Terry Gilliam
Så to filmer av Terry Gilliam. Brazil (1985) kan beskrives som om den var George Orwells roman 1984, men med innslag av humor. Jonathan Pryce har hovedrollen som kontoristen Sam Lowry. Han er en byråkrat i mellomsjiktet i det departementet som har med henrettelser å gjøre. En flue forårsaker at feil mann blir tatt av dage og Sam tvinges til å rette opp feilen. Det blir det komplikasjoner av. Privat har han drømmer hvor han er en ridder med vinger som desperat forsøker å redde sin drømmekvinne fra uhyrer. Og til sammen blir dette en film så ufattelig bra at alle burde se den!! Om ikke annet enn for å se Michael Palin i hans skumleste rolle.
12 Monkeys (1995) har Bruce Willis i hovedrollen som James Cole. Han befinner seg i 2035 og er en del av de få restene som ikke ble drept av en pandemi i 1996. For å kunne gjøre om på dette, blir han sendt tilbake i tid for å forsøke å forhindre denne katastrofen. Med første forsøk havner han på et mentalsykehus og treffer Brad Pitts karakter og en psykolog spilt av Madeleine Stowe. Dette er en film som tar for seg store spørsmål og ikke nødvendigvis gir noen svar, men av og til kan det være nyttig å komme frem til nye spørsmål og ikke bare godta de svarene en gis. Det er også fire sesonger med tv-serien 12 Monkeys løselig basert på filmen, men det er ingen hast med å se den.
George Orwells 1984
George Orwells roman 1984 har vært filmatisert flere ganger. Sist i 1984 fra 1984, med John Hurt som hovedpersonen Winston Smith. Dette er beinhard kritikk av Stalins regime og den persondyrkelsen han ble til del. Handlingen er lagt til en fremtid hvor staten kontrollerer absolutt alt, selv hvordan enkeltpersoner skal tenke. Det er en vakker kjærlighetshistorie, og Richard Burtons siste filmrolle før han gikk bort. De fleste av oss må tenke seg om for å finne ut av hva ens eget rom 101 kan inneholde. En historie som dessverre ikke er blitt uaktuell.
Morten Tyldums Passengers
Bare for å bli litt sjåvinistisk tar jeg med Morten Tyldums Passengers (2016) med Jennifer Lawrence og Chris Pratt. Denne filmen fikk noenlunde hard medfart av kritikere og publikum glemte å gå og se den. Vel, jeg syntes selv at den ikke var så verst, og jeg liker begge hovedrolleinnehaverne (Michael Sheen er også med). Nå er det slik at vi ennå ikke har funnet en måte å reise raskere enn lysets hastighet, og hvis en vil ut av vårt solsystem må en gå i dvale. Gjerne mange tiår. Hva gjør en så når en våkner opp av den altfor tidlig, og plutselig er helt alene på et romskip som ikke vil nå sin destinasjon før om 70 å?. Det er en av problemstillingene denne filmen tar opp.
Streets of Fire
Streets of Fire (1984) er en film hvor et 50-talls-miljø er lagt til en ikke altfor fjern fremtid. Alt annet enn karakterskuespiller Michael Pare spiller han som har kommet hjem fra fronten. Han får vite at gamlekjøresten (Diane Lane) er blitt kidnappet av den onde Willem Dafoe og motorsykkelgjengen hans. Gamlekjærestens nåværende kjæreste (Ricki Moranis) hyrer Pare for å bringe henne tilbake. Med seg som hjelper får han den hardbarkede ekssoldaten Amy Madigan. En aldeles glimrende film og akkurat så hjernedød som den bør være og med et glimrende soundtrack. Regissert av Walter Hill.
Philip K. Dick
Stephen King er vel en av de forfatterne som har fått se flest av sine bøker filmatisert, men når det kommer til science fiction er det nok Philip K. Dick (1928-1982) som er den hvis romaner og noveller har blitt adaptert oftest.
Den mest kjente er vel Blade Runner (Do androids dream of electric sheep) (1982). Det skulle da også bare mangle, siden den er tidenes beste film!! Den handler om detektiven Deckard som leter opp androider som befinner deg ulovlig på jorden og terminerer dem i en film hvor allting er så nær perfekt som det er mulig! Oppfølgeren Blade Runner 2049 (2017) blir ikke tatt med her siden den er ikke basert på et manus av Dick. Allikevel gjør en seg selv en bjørnetjeneste ved å ikke se dette nesten-mesterverket.
En av de beste filmatiseringene av Philip K. Dicks romaner er Scanner Darkly (2006). På norsk fikk denne romanen tittelen Mørke utenfor og mørke inni. Spaneren Bob Arctor, Keanu Reeves, får i oppdrag å spane på seg selv. En ny type narkotika har blitt introdusert og ingen vet kilden til det. Igjen er det dette ekstremt paranoide som Dick var en mester i å beskrive, og filmen har en slutt som kommer helt uventet. Dick brukte egne erfaringer for å kunne beskrive de narkomane i historien. Regissør Richard Linklater har brukt den uvanlige teknikken Rotoscoping, det vil si at en animerer bilder over filmopptakene, noe som igjen bare forsterker historien.
Andre filmer basert på Philip K Dicks historier:
Confessions d`un Barjo (1992) Screamers (1995) Impostor (2002) Paycheck (2003) Next (2007) Radio Free Albemuth (2010)
Og tv-seriene The Man in the High Castle (Amazon), The Minority Report (Fox, kansellert etter 10 episoder) og Philip K Dick`s Electric Dreams (Sony).
Arnold Schwarzenegger
Arnold Schwarzenegger er en skuespiller med et meget begrenset talent og en manglende evne til å kvitte seg med sin østerriske aksent. I Total Recall (1990) presterer han over evne, og filmen regissert av Paul Verhoeven blir en paranoid skildring av hva som kan være både drøm og virkelighet. En nyinnspilling av denne kom med Total Recall (2012), men Colin Farell klarte ikke å gjenskape magien fra film nummer en. Det morsomste ble vel at karakterer fra 1990 dukket opp i denne. The Running Man (1987) er løselig basert på en roman av Stephen King, hvor en får se hva reality show kan bli forvandlet til.
Paul Verhoven
Paul Verhoven regisserte Robocop (1987), Frank Miller var inne på manussiden (Sin City) og Peter Weller hadde hovedrollen. Det kom også to oppfølgere og en remake i 2014. Hans Total Recall er nevnt tidligere. Han tok også på seg å filmatisere Robert Heinlens Starship Trooper fra 1959. Heinlein var en smule høyrevridd politisk og Verhoevens filmatisering ble satt i samme bås. Starship Troopers (1997) var ment som en satire om et fremtidig samfunn som er blitt fascistisk militaristisk. Et samfunn som har visse likhetstrekk med det vi i Norge ser som vår hovedallierte.
Crime control
Minority Report (2002) er regissert av Steven Spielberg og har Tom Cruise i hovedrollen. Den omhandler et fremtidig samfunn hvor forbrytelser kan forutsees, noe som gjør politiets jobb enklere. For ikke å snakke om at eventuelle ofre kommer heldigere ut. Denne filmen er bra, men det er noe som mangler. Den er teknisk fullkommen, men mangler sjel. The Adjustment Bureau (2011) har noe av den samme tematikken. Her er det likevel hele samfunnet som reguleres av et byrå med litt annerledes byråkrater. Matt Damon gjør en mer enn godkjent hovedrolle.
Waschovski-søsknene
The Waschovskis stod bak Matrix-trilogien mens de ennå var brødre. The Matrix (1999) var en åpenbaring på flere måter enn en. Spesialeffektene var nyskapende og ideen om at menneskeheten befant seg i en datasimulering var original. Det at alle disse menneskenes kropper skulle kunne være en energikilde var igjen litt søkt. Allikevel en film som tok pusten fra meg, og hvor jeg antok at oppfølgerne bare ville bli om mulig bedre. The Matrix Reloaded (2003) og The Matrix Revolutions (2003) ble dessverre bare til to unødvendige parenteser. Jeg vet jeg har sett dem, men siden fortrengt det.
The Cloud Atlas (2012) har søster/bror fått med seg Tom Tyker som hjelp på manus og regi. Den er basert på en roman av David Mitchell og er en historie som favner over mange århundrer. Med Jim Broadbent, Halle Berry og Tom Hanks (flere roller) skulle en tro at dette ble en suksess. Uforståelig nok ble det det motsatte. Dette er en film jeg selv synes fungerer utmerket og er original så det holder.
Med Jupiter Ascending (2015) begår søstrene en film som ikke er spesielt logisk med hensyn til historie, og den får vist at Mila Kunis er en skuespiller hvis sjanger ikke er science fiction eller drama. Spesialeffektene er igjen ganske imponerende.
Noe som ikke er film, men tv-serie er Sense8. Den har to sesonger på Netflix og anbefales på det aller varmeste!!
Stanley Kubrick
Stanley Kubrick (1928-1999) er en regissør som gjennom store deler av sin karriere ble geniforklart, og sikkert med rette. 2001: A Space Odyssey (1968) synes jeg er ganske kjedelig. Jeg så denne på Sandnes kino som trettenåring og gikk før den var ferdig for å komme hjem tidsnok til å se Wenche Myhre på NRK. Apemennesker som oppdager redskap, en svart monolitt og reisen tilbake til begynnelsen ble litt vel mye, men jeg liker HAL 3000.
A Clockwork Orange (1971) er basert på Anthony Burgess' roman med samme navn. En diskusjon om det ondes problem utspilt i en fremtidig setting. Malcolm McDowell er glimrende i hovedrollen, men når har ikke han vært bra? Dette er en film jeg har sett, men hvor jeg ikke har noe hast med å se igjen. For øvrig hadde den premiere på Honningsvåg kino i 1976. Da er det helt annerledes med Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (1964). Kanskje ikke en utpreget film innen denne sjangeren, men så lenge vi unngår en atomkrig så er det innafor. Denne beksvarte komedien om tingenes iboende faenskap og et mulig resultat av dette. Og hvem kan glemme Peter Sellers mange roller.
Dennis Villeneuve
Regissør Denis Villeneuve har begynt prosessen med å filmatisere den definitve versjonen av Frank Herberts Dune. TV-serien fra 2000 var rimelig okei og David Lynch' film fra 1984 ville vært det hvis den hadde vært seks timer lang som den opprinnelig var ment å være. Så det er med stigende forventninger jeg ser frem til Villeneuves filmer.
Han fikk også vist at han behersker sjangeren til fulle med Blade Runner 2049 (2017). En oppfølger som var nesten like bra som originalen og hvor Ryan Gosling nok en gang fikk vist hvorfor han er en av favorittene. Arrival (2016) var den første science fiction-filmen til Villeneuve, og er vel en av de beste jeg har sett i løpet av de ti siste årene. Besøk fra verdensrommet i romskip som ligner enorme lakrisbåter. Amy Adams rollefigur blir gitt oppdraget med å oppnå kontakt. En vakker film og så intelligent er manuset at en ikke kan unngå å fabulere rundt problemstillingene som tas opp i ettertid.
Tom Cruise
Oblivion (2013) og Edge of Tomorrow (2014) har begge Tom Cruise i hovedrollen. Som scientolog burde jo science fiction være hans greie. Og det kan tyde på det, for begge disse filmene er glimrende.
I Oblivion er han en fremtidig vaktmester med helt andre oppgaver enn de dagens menn og kvinner med denne yrkestittelen har i dag. Jorden er igjen lagt øde og fremtiden virker uten håp. Edge of Tomorrow og jorden har blitt angrepet av nesten uovervinnelige aliens. Det eneste håpet å kunne bekjempe dem er teknologi erobret fra disse fremmede. Denne muliggjør å skru tiden tilbake og dermed begynne forfra fra utgangspunktet, noe som gjør at Cruise og Emily Blunt får gleden av å bli drept utallige ganger. Mon tro hvordan dette skal ende?
Christopher Nolan
Christopher Nolan har regissert tre noe oppskrytte Batman-filmer. To filmer han ikke kan roses nok for er Inception (2010) og Interstellar (2014). Jeg er ikke smart nok til å beskrive disse filmene godt nok! Ergo blir det bare en iherdig oppfordring om å få med seg disse to. Man har virkelig ikke lov å gå glipp av disse!
Snowpiercer
Snowpiercer (2013) er basert på en tegneserie av Jacques Lob og Benjamin Legrand, regissert av sør-koreanske Bong Joon-ho og med Chris Evans (Captain America og Johnny Storm) i hovedrollen. Den handler om et tog som kontinuerlig krysser det ene islagte kontinentet etter det andre. Samfunnslagene om bord på dette toget er klart adskilt. Uavendelig vil dette føre til de undertrykkede massenes forsøk på opprør. Etter å ha konferert med andre viser det seg at meningene om denne filmen er meget delte. Men fortvil ikke, undertegnede liker den!
Luc Besson
Luc Besson var lenge en av favorittregissørene, men han har skuffet sammenhengende de siste 10-20 årene. Den siste virkelig bra filmen fra ham er The Fifth Element (1997), hvor han hadde med seg Jean-Claude Mezieres (Linda og Valentin) Jean Giraud/Moebius (Inkalen) som konsulenter. En glimrende Bruce Willis og Gary Oldman og en litt mindre spastisk Milla Jovovich. Til sammen ble dette en udødelig klassiker fra det tyvende århundret.
En steril fremtid
Gjennom de siste 50 årene har PD James vært kanskje den mest prominente forfatteren av kriminallitteratur. En av hennes få bøker utenfor denne sjangeren er Children of men fra 1992. Filmatiseringen av Children of Men kom i 2006. Denne hadde Clive Owen i hovedrollen og Michael Caine har også en rolle. En dystopi om at verdens befolkning er i ferd med å bli steril og hvilken forskjell et spedbarn kan utgjøre.
TV-serier
Bare en liten digresjon: De tre beste science fiction tv-seriene gjennom tidene
Babylon 5 (5 sesonger)
Battlestar Galactica (4 sesonger)
Firefly (1 sesong). Siden Firefly bare ble en sesong fikk serieskaperen Joss Whedon muligheten til å avslutte serien i Serenity (2005) og det ble en verdig avslutning på en glimrende historie!
Ymse filmer
Outland (1981) og Sean Connery gjenskaper Gary Coopers rolle fra High Noon i en gruvekoloni i den ytre delen av vårt solsystem.
Videodrome (1983) er kanadiske David Cronenbergs kritikk av tv-mediet. James Woods og Blondies Deborah Harry briljerer i hovedrollene. Og dette var jo lenge før alle ble bestevenn med telefonen sin.
Looper (2012) har et originalt konsept. Når fremtidens kriminelle kvitter seg med fiender, er det ikke ved å gi dem sementsko, men heller sende dem tilbake i tid for å bli drept der. Hva skjer så når leiemorderen i fortiden ser det er sitt fremtidige jeg han må drepe?
Jeg vet at jeg ikke har lov å like Kevin Spacey lenger, men hva med kunstneren Spacey. K-Pax (2001) er historien om den psykiatriske pasienten som hevder å være fra en annen planet og hvor han er så presis i sine beskrivelser av denne at eksperter begynner å lure på om diagnosen kan være feil. Jeff Bridges er i hvert fall psykiateren som lar seg forvirre.
I am Legend (2007) er basert på Richard Mathesons klassiske roman fra 1954. Will Smith spiller vitenskapsmannen som ender opp med å bli det eneste levende og friske mennesket på jorden. Sammen med sin trofaste hund forsøker han først og fremst å overleve og samtidig finne en kur for alle oss andre som er infiserte. Ikke nødvendigvis en av mine topp 10 favoritter, men litt mer enn bare underholdende.
Escape form New York (1981) er en film jeg har sett utallige ganger. Den handler om Snake Plisskens redningsaksjon for å redde den amerikanske presidenten fra ruinene av New York City. Dette er Kurt Russells beste rolle, gjentatt i Escape from L.A. (1996). John Carpenter regisserte begge. Som med flere av hans filmer stod han selv for sountracket. Dette er en film man knapt kan se for mange ganger.
Andre filmer verdt å se:
Watchmen (2009) V for Vendetta (2005) Cloverfield (2008) Cloverfield Lane (2016) Cloverfield Paradox (2018) Midnight Special (2016) Delicatessen (1991) Sunshine (2007) 28 Days Later (2002) Cowboys and Aliens (2011) Den siste bredd (1959) Soylent Green (1973) Dark Star (1978) Silent Running (1972) Strange Days (1995) Alien nation (1988)