Stor, større, sommerfilmer!

Vi snakker om blockbusterne, filmsjangeren som dictionary.com forklarer slik: "a motion picture, novel, etc., especially one lavishly produced, that has or is expected to have wide popular appeal or financial success."

Gi publikum noe de kjenner fra før

Altså: Store filmproduksjoner som forventes å bli sett av masse folk og tjene store penger. Kynikere vil hevde at dette er selve grunnideen bak den amerikanske filmindustrien, men sommerhalvåret har likevel et mer kommersielt preg enn høsten. Filmstudioene slipper sine Oscar-håp mot slutten av året, slik at de skal ligge friskt i minnet hos juryene.

Sommermenyen i 2016 byr på blant annet på Ghostbusters med kvinnelige hovedrolleinnehavere og Independence Day: Resurgence. Begge bygger på filmer som kom på kino før mange av dagens publikummere så sin første barnefilm, og dette er typisk Hollywood. Sommeren er tiden da filmselskapene skal tjene de store pengene sine, og da tør de sjelden gamble med å introdusere publikum for noe helt nytt. Selv om det betyr å holde liv i filmserier til evig tid. (Nummer åtte i Fast & Furious-serien kommer i 2017.)

Les mer om blockbusternes sjangersærtrekk på det fabelaktige nettstedet fivethirtyeight.com. Ifølge nettstedet er Batman-filmen The dark knight rises (2008) sommerblockbusteren over alle sommerblockbustere - den oppfyller flere sjangertrekk enn noen andre. (At filmen likevel var ypperlig, må vel bare bety at klisjeer ikke er til hinder for kvalitet, så lenge de ligger i hendene på de rette folkene?)

70-tallskameratene har skylden

Regissørene Steven Spielberg og George Lucas har fått æren/skylden for sommeren som blockbuster-tid.

Da Spielbergs Haisommer hadde premiere i juni 1975, ble det starten på sommeren som høysesong for folkelig filmunderholdning. Som Variety skriver, var ikke slipptidspunktet noe Hollywood var spesielt opptatt av før Haisommer i 1975. To år senere kom Star Wars, og bekreftet at sommeren var en god tid for underholdningsfilmer. (Det betyr ikke at alle de mest innbringende filmene i nyere tid slippes om sommeren. Avatar og Titanic hadde begge premiere i desember.)

På Sølvberget har vi selvsagt det aller meste av deilige blockbustere til utlån. I sommer står klassikerne i sjangeren utstilt i første etasje.

Magnus Cappelens dom

Vi ba Sølvbergets filmekspert Magnus Cappelen plukke sine fem favoritter og fem hatobjekter blant blockbusterne.

Han sendte dette i retur:

De fem beste blockbusterne

1. Indiana Jones - Jakten på den forsvunne skatten (1981)
Starten på Spielbergs filmserie hadde alt: bra historie, spektakulære stunts, romantikk og ikke minst; Harrison Ford som klodens tøffeste arkeolog. Et fartsfylt eventyr med pusterom, i motsetning til de fleste av dagens blockbustere. Pluss for ekstremt nynnbar temamusikk.

2. Haisommer (1975)
Mr. Blockbuster igjen: Spielberg får ofte æren/skylden for den moderne blockbusteren med denne. Filmen er fortsatt nifs, selv med en plastikkhai. Ved gjensyn er det slående hvordan tempoet er skrudd ned i kjent 70-tallsstil, sammenlignet med nåtidens blockbustere. Pusterom. Og den mesterlige musikken til John Williams, ubehagelig skummel og et perfekt integrert fortellergrep. Eneste som ikke liker denne er National Geographic og Animal Planet

3. The Matrix (1999)
Wachowskibrødrene (nå søstrene) overrasket kinogjengere ved inngangen til et nytt millennium. Perfekt timing for en fabelaktig konspirasjonsteori. I tillegg bydde filmen på særdeles nyskapende spesialeffekter. En ny standard var satt. Keanu Reeves funker til og med i hovedrollen. Synd med oppfølgerne.

4. Tilbake til fremtiden (1985)
Verdens beste sci-fi-highschool-komedie. Holder seg overraskende godt 30 år etter premieren.

5. Star Wars V
Midten av den opprinnelige trilogien. Første akt på planeten Hoth er alene verdt en topp 5 plassering. Fortsatt en av de flotteste actionsekvensene med Snow Speedere vs. AT-AT-er. Dyster film med hjerteskjærende såpeopera-avsløringer. Kunne ryddet plass til 3 flere Star Wars-filmer, men falt på denne.

De fem verste blockbusterne

1. Pirates of the Caribbean: The curse of the black pearl
En ulidelig irriterende Johnny Depp som full sjørøver modellert etter Keith Richards skal bære filmen, fordi ingenting ellers henger på grep. Selvsagt ikke sett oppfølgerne.

2. Twilight (2008)
Fra første scene hvor en likblek lidende Robert Pattinson sitter på bakerste rad på skolen skjønte jeg det. Den fortsatte i samme spor, overtydelig, sutrete og usjarmerende. Tenåringsvampyrer er fint det, men se Lost Boys heller.

3. Mamma Mia! (2008)
Først av alt: jeg liker ABBA. Jeg har derimot større problemer med å se Pierce Brosnan, Stellan Skarsgård, Meryl Streep & co synge seg gjennom en slags historie som følger det svenske popvidunderet sitt tekstunivers på film. Ser nesten aldri halve filmer, men det var nok til å rettferdiggjøre en plass på bunn 5. Den måtte skrues av. Putefilm.

4. Haisommer IV-hevnen (1987)
Tar en sjanse og stoler på mitt tolv år gamle «selv». Ikke sett den siden og kommer nok aldri å gjøre det. Den hadde det teiteste plottet; familien Brody forfølges av en hvithai som er ute etter hevn for familiens ugjerninger mot tidligere haier i de foregående filmene. Må være et bunnpunkt i Michael Caine sin karriere. Spielberg er selvsagt ikke involvert.

5. Speed 2 (1997)
Et velkjent problem med oppfølgere av vellykkede blockbustere: gjør det samme om igjen med en ny tullete vri. I dette tilfellet: bytt ut buss med cruisebåt. En klaustrofobisk busstur i rasende tempo funket, et cruiseskip på vei mot…land. Den daffer avgårde uten intensiteten til den første og med slappe skuespillerprestasjoner.