Togferie hjemmefra

Husker du fremdeles Bergensbanen minutt for minutt? Starten på NRKs sakte-TV-trend ble en stor suksess både her hjemme og utenlands. Sju timer med det beste Norge har å by på viste at det å reise med toget virkelig har noe for seg. Stadig flere har fått det med seg, Interrail er på fremmarsj igjen og folk har funnet togfellesskap som Facebook-gruppa Togferie.

Så kom koronaen.

Mens folk satt som sild i tønne på flyene fikk alle langdistansereisende et ledig sete ved siden av seg i over ett år, og tog til utlandet ble ikke åpnet før i desember 2021! Reise til utlandet har de siste månedene gitt mange ekstra bekymringer med vaksinepass og ferske koronatester for å få innreise til andre land.

For oss som liker å reise med tog måtte man finner erstatninger. For meg ble erstatningen førerromsvindu-videoer på Youtube. Altså filmer der man tar opptak ut av frontruta til lokomotivet eller motorvogna og slik ser landskapet endre seg. I fjor tok jeg turen fra Genève til Innsbruck, men problemet var å finne reiser videre. Jeg kunne komme til Wörgl eller til Brennero, men ikke videre derfra.

Så da måtte jeg finne en ny reise. Jeg liker tog. Jeg liker Japan. Og japanerne elsker tog! Japanerne har alltid et fotoapparat eller filmkamera tilgjengelig, og de har også vært iherdige med å legge førerromsvindu-videoer på Youtube. Kunne det være mulig å reise virtuelt fra den nordligste stasjonen i Japan til den sydligste? Jeg sjekket flaskehals-stedene der det kun fantes én linje, og kom til at ja, dette kan gå.

Men er det egentlig en utfordring når japanerne har hurtigtoget Shinkansen? Da jeg var i Japan vinteren 2014 reiste jeg selv fra den (daværende) nordligste stasjon Shin-Aomori til den sydligste (Kagoshima-Chuo) på én og samme dag og på under 13 timer. Men det ligger ute svært få opptak fra Shinkansen, blant annet fordi det er kun føreren som kan ta opptak fra førerrommet. Sannsynligvis er det gjort noen særlige sikkerhetsvurderinger også. Men på ekspresstog og spesielt på lokaltog er det mye enklere, fordi passasjerene selv kan ta opp filmer. Så da ble det naturlige prosjektet for meg: reise virtuelt fra Wakkanai i nord til Nishi-Oyama helt i sør med lokaltog. Jeg satte som regel for meg selv at jeg kunne kun bruke region- eller ekspresstog der jeg ikke hadde et alternativ. Å reise fysisk samme strekning er en svært vanlig tur blant japanske togentusiaster.

Allerede første strekning ut fra Wakkanai bød på overraskelser. Jeg hadde forventet forblåste vidder, men landskapet var svært frodig hvor trær og busker vokste fritt og turen var ordentlig idyllisk. Flere av stasjonene langs denne linja har færre enn én reisende om dagen. Det nordligste sted i Japan jeg selv har besøkt ble passert i Asahikawa, og neste storby Sapporo ble overraskende nok den største byen turen jeg passerte på turen. To spektakulære vulkaner, Yotei og Komagatake, ligger langs linjen vest- og sørover. Det lengste strekket jeg ikke kunne finne lokaltog var fra Oshamambe langs den vakre Ushiura-bukta til Hakodate.

Reisen fra Hokkaido til Japans største øy Honshu gikk gjennom Seikan-tunnelen, som var verdens dypeste undersjøiske tunnel frem til Ryfast åpnet! Her finnes det altså togtunnel mellom øyene - og verken biltunnel eller bro. Fra jernbaneknutepunktet Aomori valgte jeg den vestlige Ou-linjen for å reise til steder jeg ikke har vært før. Man får et godt inntrykk av den veldig skiftende naturen i Japan langs denne lange linjen. Jeg vurderte å dra sørover mot Tokyo og storbyene, men tok til slutt bygdelinjen over fjellene mot Niigata og Joetsu-regionen.

På nordsiden av Honshu er det bygget ny Shinkansen-linje, og den bygges stadig videre. Driften av de gamle linjene er satt bort til de lokale myndigheter (på samme måte som Kolumbus), og det er rart å kjøre småtog (én til to vogner) langs den gamle hovedlinjen. Landskapet her er veldig flatt, men høye fjell ligger like i sør, og noen ganger strekker fjellene ut en arm som går helt ut til sjøen.

Fjordlandskapet mellom Tsugaru og Kinosaki-Onsen er en åpenbaring og gleder en nordmann! Linja følger de små og snirklende dalene og krysser en bred elvemunning. Vi passerer Amanohasidate, et av Japans tre viktigste utsiktspunkter. Dessverre ikke noe man kan se fra toget.

Etter Tottori er infrastrukturen enklere og dårligere vedlikeholdt. På tur sørover over åsene mot Okayama humper toget av gårde på svingete linjer der fartsgrensen flere steder er begrenset til 25 km/t. Det er ikke slik man forestiller seg jernbanelandet Japan! Men i bedagelig tempo kan man nyte den flotte naturen og få med seg detaljer langs linja og på stasjonene. Stasjonsbygningen på Kamenoko har skilpaddehode!

Fra Okayama er det dobbeltsporet hovedlinje hele resten av turen på Honshu. Jeg tok imidlertid en liten omvei via Kure-linjen som går langs den vakre kyststripen mellom Mihara og Hiroshima, i stedet for hovedlinjen som går inne i landet. Det er lett å se hvordan byene har vokst rundt jernbanen og jernbanestasjonene. Det er bebyggelse størsteparten av veien til Shimonoseki, den sydligste byen på Honshu.

Etter å ha reist gjennom den korte Kaimon-tunnelen og kommet frem til Kyushu, den sydligste av de fire hovedøyene i Japan, klarte jeg ikke å finne lokaltog på den vestlige linjen via Fukuoka og Tosu. Dermed ble det den østlige linjen via Beppu til Oita, før vi krysset over fjellene langs foten av Aso-vulkanen og til Kumamoto. Det viste seg å være hell i uhell, for denne linjen går gjennom langt vakrere natur enn den vestlige linjen.

Den gamle linjen sørover mot Kagoshima hadde ikke fått samme vedlikeholdskjærlighet som Shinkansen etter at de lokale myndighetene hadde måtte tatt over. De valgte å kjøre dieselmotorvogner på de fleste strekninger selv om det var kjøreledning tilgjengelig, og denne kjøreledningen ble brukt av godstog og regiontogene. Snodig beslutning! Flott natur ute langs Østkinahavet, og jeg har allerede begynt å drømme meg bort på sykkeltur langs de smale og lite trafikkerte veiene der. Den siste tunnelen på linja tok oss inn i Kagoshima med utsyn mot byens ikoniske vulkan Sakurajima.

For å feire den siste strekningen hadde jeg kjøpt meg sushi! Ibusuki-Makurazaki-linja var ikke den mest minneverdige linja på turen, men den hadde både åser og sjø, by og land, og det var så frodig at det ofte føltes ut som om man kjørte gjennom en labyrint med høye hekker på hver side. Men så: krise! På Yamakawa stasjon, med bare to stasjoner igjen til reisens slutt på Nishi-Oyama, hadde kameramannen flyttet kameraet fra en posisjon som filmet fremover til en posisjon som filmet til siden! Det finnes ikke mange opptak av denne landlige linja, men ville jeg klare å finne et opptak og virtuelt komme meg de siste 6,7 kilometrene til Nishi-Oyama?

Etter lang tids leting fant jeg et teknisk sjokkerende dårlig opptak av linja videre mot Makurazaki. Zoomen på kameraet var helt feil innstilt, bildene var ekstremt kornete og halvparten av reisen var kameraet rettet nesten rett ned mot skinnene. Men det var den eneste muligheten jeg hadde.

Etter 62 timer og 13 minutter, 3168,6 kilometer og 681 stasjonsstopp var jeg endelig fremme på Nishi-Oyama. Stasjonen var en betongkloss ved det enslige sporet, den var plassert langt fra bebyggelse, og stasjonen hadde verken stasjonsbygning eller venteskjul. Opptaket var så dårlig at jeg ikke kunne se den vakre vulkanen Kaimontake som ligger like foran stasjonen. Men jeg hadde kommet frem.

Fine enkeltstrekninger

• Oshamambe til Hakodate. Linjen følger den vakre Ushiura-bukta, og når du nærmer deg Mori får du flott utsikt mot den storslåtte vulkanen Komagatake. Deretter variert natur frem til storbyen Hakodate.
• Akita til Shinjo. Langs en vakker dal innover i landet, med muligheter for å se Shinkansen-tog. Deretter mer landlige omgivelser, og seinere tett skog og svingete bane over passet frem til Shinjo.
• Obama-linjen fra Tsugaru til Higashi-Maizuru. Linjen er ikke oppkalt etter USAs 44. president, men etter byen Obama som ligger omtrent halvveis langs linjen. Bratte og frodige åser, små og store øyer og fine strender. Hit vil jeg reise!
• Hohi-linjen fra Oita til Tateno. Denne linjen tar oss fra Oita ved kysten og opp til banens (og turens) høyeste punkt på ca. 500 meter, ved foten av Aso-vulkanen. Fin tur nedover også, god utsikt vestover og utover dalen, og linjen er lagt i en switchback (der toget må snu kjøreretning) for å komme ned den bratte dalsiden.

Hvorfor førerromsvideoer?

For meg er det noe avreagerende med å reise sakte gjennom et landskap. Jeg kjenner stressnivået gå ned og roen senker seg. Etter at korona omdefinerte reiselivet har jeg også syklet på kryss og tvers på Jæren langs kjente og helst nye og ukjente veier. Det er alltid givende å finne noe nytt, noe ukjent, en ny utsikt bak neste sving. Og som Rogaland har også Japan vakker natur det er verdt å få med seg.

Så, hva nå?

Jeg har ikke bestemt meg hva som blir neste tur, men kanskje tilbake til Wakkanai igjen? Via andre linjer?

Sikkert er at når jeg kommer med til Japan igjen skal jeg ta samme tur, men med ordentlige tog denne gangen!

Her er spillelista for min Japan-tur fra nord til sør:

(merk at flere av videoene er lengre enn strekningen jeg reiste)