A year in the merde: En brite i Paris

Romanen A year in the merde har et enkelt plott: Hovedpersonen Paul kommer til Paris for å etablere en fransk kjede av britisk-inspirerte tesalonger, i samarbeid med en fransk bedrift. Ting går raskt fra eksotisk via morsomt til katastrofalt.

Alle fortidige supermakter og naboland burde oppført seg som Frankrike og Storbritannia; de har lagt ned våpnene seg imellom for mange år siden, og har i stedet en passelig intens putekrig gående.

Inneklemte franske dager

Franskmenn har også fenomenet "inneklemt dag". De kaller det "pont", altså bro. Jeg regner med at det er den røde torsdagen som er broas ene fundament, og helga det andre - broa går over den irriterende arbeidsdagen som ligger mellom.

Dette er bare én av lærdommene fra Stephen Clarkes morsomme roman. Jeg tror den er nokså selvbiografisk.

A year in the merde sveiper over det franske samfunnet fra bunn til topp, fra camembert til korrupsjon, fra streiking til sjekking. Særlig de første 150 sidene fikk meg til å le høyt stadig vekk.

Boka mister litt energi midtveis, når vår mann skal prøve å kjøpe seg hytte på landet. Og kjøp og salg av eiendom er og blir et av klodens kjedeligste emner, selv for en humorist som Stephen Clarke.

Bli fransk!

A year in the merde svinger seg fint og litt uventet tilbake til gamle høyder mot slutten, da alt virker tapt. Veien til et godt fransk liv er å gi etter og bli som franskmennene, er moralen. If you can't beat them, join them, eller hva det heter på fransk.

Og jeg lurer på: Finnes det en rik flora av franske forfattere som drar til Storbritannia for å skrive komisk litteratur, eller går trafikken bare den ene veien?