Årets beste filmer 2021

Klikk på tittel for å reservere/sjekke tilgjengelighet. Enkelte av titlene kan også lånes digitalt via bibliotekenes strømmetjeneste Filmoteket.

Atlantis

regi: Valentyn Vasyanovych.
En ukrainsk nærmest post-apokalyptisk skildring av nær framtid. Mangel på vann og kjærlighet, ganske basis for oss mennesker. Høres veldig deprimerende ut, og dette er mørkt, men med drypp av håp, kjærlighet og gode prestasjoner både foran og bak kamera. Også tilgjengelig på Filmoteket.

De uskyldige

Regi: Eskil Vogt
For å ha det unnagjort med en gang: «De Uskyldige» er en vond ubehagelig psykologisk overnaturlig grøsser. Den traff ikke nødvendigvis kinopublikummet like godt antakeligvis fordi de forventet noe helt annet, men her treffer egentlig Vogt & co med alt: foto, musikk og ikke minst de ut-av-denne-verden rolleprestasjonene til ungene. Den beste skandinaviske horrorfilmen siden «La den rette komme inn», som heller ikke er en helt urimelig sammenligning.

Dune

Regi: Denis Villeneuve
«Ny Dune filmatisering? Å, nei! Denis Villeneuve skal regissere den. Å, ja!». Følelsen av at under en håndfull filmskapere ville kunne ta tak i nok en filmatisering av Frank Herbert sin sci-fi klassiker. Bunnsolid og en langt mer forståelig, fengende komprimering av historien sammenlignet med tidligere forsøk. Føyer seg inn i rekken av nyere sci-fi klassikere som Interstellar, Arrival og Blader Runner 2049. Villeneuve ligger med andre ord øverst på sci-fi-Premier League-tabellen.

Et glass til

Regi: Thomas Vinterberg
Ok, velkjent og stor kinosuksess. Lykkeligere med litt promille? Funker sikkert for noen, men konstant drikking er ikke for alle. I så fall hadde det ikke blitt en bra film.

First Cow

Regi: Kelly Reichardt
Reichardt har vært en stødig leverandør av originale lavmælte indie-dramaer i en årrekke nå. Denne periodefilmen satt til 1820-årene skildrer vennskap på tvers av kulturer i en tid med langt knappere ressurser og teknologi. Noe som sjeldent som en melkeheistfilm, og en vakker relasjon mellom en mann og ei ku.

Gritt

Regi: Itonje Søimer Guttormsen
Guttormsen viste et glimt av hva vi hadde i vente i kortfilmen «Retrett» om karakteren Gritt: en hjemvendt kunstner med utydelige visjoner som forsøker å finne sin plass i Oslos kulturverden. Dette er så på kornet og balanserer perfekt mellom det tragikomiske og såre om karakterens manglende tilknytning til alt og ingenting.

Kunstneren og tyven

Regi: Benjamin Ree
Norske dokumentarer er sjeldent publikumssuksesser på kino. Denne traff imidlertid noe og Ree formidler også historie som er mer original og mer medrivende enn de fleste fiksjonsfilmer som havner på kino.

Life of Deception (aka The Nest)

Regi: Sean Durkin
Det er jappetid og luksusfellen, heldigvis uten at Durkin gjør dette om til et 1980-talls-karneval. Velspilt av Jude Law og Carrie Coon om kapitalisters pengejag og fasade uten behov for å gjøre en «Exit». Denne kom litt ut av det blå og var overraskende bra. Også tilgjengelig på Filmoteket.

Make Up (Filmoteket)

Regi: Claire Oakley
En ung kvinne ankommer et dødt feriested off-season i Cornwall for å besøke kjæresten sin. Med en miks av psykologisk thriller og oppvekstdrama er Make Up rik på stemning med sakte framdrift hvor Oakley i sin regidebut balanserer hårfint mellom det mystiske uten å bli frustrerende underfortalt.

Nobody

Regi: Ilya Naishuller
En tidligere hemmelig agent lever et tilbaketrukket liv med skjult fortid. Hans hemmelige Bond-Bourne-Wick-instinkter blir vekket til live. Ikke mye poeng for originalitet så langt, men her spilles det godt på mannen i gata sin fantasi om å være en bad-ass actionhelt istedenfor den døve pappaen som ungene skjems over. Catchy og voldelig action.

Nomadland

Regi: Chloé Zhao
Som i tidligere filmer som «The Rider» viser Zhao en sensitivitet for mennesker på utkanten av det alminnelige hvor den amerikanske drømmen ikke står fjellstøtt. Francis McDormand er sedvanlig ujålete i sin rolle som enke i en usikker nomadisk tilværelse. Karakterene i Nomadland føles så fullendt ekte som det går an i en 2D-fiksjon.

Pig

Regi: Michael Sarnoski
Her forventer nok mange Nicholas Cage i nok en koko rolle i en hypervoldelig b-film for folk som elsker å se fyren gå bananas i hans varemerkede «Cage-rage». Filmen overrasker med Cage i en relativt nedtonet modus som kokken og hans kjære trøffelgris som blir kidnappet. Det er ikke like sprøtt ut som det høres ut, og sprøhet forveksles altfor ofte med originalitet. «Pig» er egentlig langt mer rørende enn voldelig.

Possessor

Regi: Brandon Cronenberg
Sci-fi-horror hvor leiemordere tar over kroppene til uskyldige verter for å utføre drap. Det er nifst elegant med en tilstedeværende Andrea Rise Borough i hovedrollen. Regissør Brandon er sønn av sin far, David. Han har tydeligvis plukket opp noe om body horror og ubehagelig stemning gjennom oppveksten.

Rocks

Regi: Sarah Gavron
Om tenåringen Rocks som blir nødt å ta ansvar for seg og lillebroren da deres mor forlater dem. Gavron hyret nesten utelukkende ikke-skuespillere, og resultatet er imponerende naturalistiske portretter av tenåringsjenter i Øst-London. Et solid oppvekstdrama i krysningen mellom Andrea Arnolds «Fish Tank» og Celine Sciammas «Girlhood».

Rose Plays Julie

Regi: Joe Lawlor, Christine Malloy
Irsk thriller om en ung adoptert dame som oppsøker sin biologiske mor for første gang for å nøste opp i sin egen ukjente fortid. En mørk, stemningsfull og original vri på hevnthrillergenren.

Sweet Thing

Regi: Alexandre Rockwell
Rockwells største hit som filmskaper kom i 1992 med «In the Soup». Og dette delvis sort/hvitt kornete oppvekstdramaet «Sweet Thing» gir absolutt følelsen av amerikansk 1990-tallsindie og med nikk til pionerer som John Cassavettes. Den type film som aldri når norske kinoer i dagens kinolandskap.

The Father

Regi: Florian Zeller
Tenkte å skygge unna denne. Anthony Hopkins i prisvinnende rolle som dement eldre herre lukter litt for mye som støpt for Oscar-statuetter. Og selvfølgelig: Hopkins rolle er hinsides bra. Og Zeller lykkes stort i å formidle forvirring og frustrasjonen både fra dementes og pårørendes perspektiv.

The Most Beautiful Boy In The World

Regi: Kristina Lindström, Kristian Petri
Premisset for dokumentaren er den legendariske italienske regissøren Luchino Visconti sin jakt etter «den perfekte gutten» for filmatiseringen av «Døden i Venezia». Valget falt på den gang 15 årige Björn Andrésen. En grotesk historie om kjendissirkuset og ungdommens forgjengelighet.

The Rest of Us

Regi: Aisling Chin-Yee
En godt voksen kvinne bor med sin tenåringsdatter da hun får beskjed om sin eksmanns bortgang og må plutselig forholde seg til hans nye familie. En smått mystisk og smart fortalt historie om sorg. Forbilledlig kort spilletid, velspilt og gledelig gjensyn med Heather Graham. Også tilgjengelig på Filmoteket.

Tina

Regi: Daniel Lindsay, T.J. Martin
Ikke det at dokumentaren sprenger noen formmessige grenser, men den gir et innblikk i et livet til Turner, gjennom noen usedvanlig mørke tider og hvordan hun gjenvinner kontroll over liv og karriere med fortsatt arr fra fortiden. En dokumentar verdig for en av soul/rockens råeste kvinner.

Ting vi sier, ting vi gjør

Regi: Emmanuel Mouret
Finn fram pariserloffen! Forvirrede mennesker, gøy dialog, klassisk musikk og dårlig monogami. Fortalt i en rekke tilbakeblikk som gir forskjellige karakteristikker på kjærlighetsforhold. Dette er den franskeste filmen jeg har sett i år.

Undine

Regi: Christian Petzold
Basert på en mytologi om havfruen som dreper sin elskede som sviker henne, men her satt til moderne Tyskland. Petzold gir oss en vakker romantisk fortolkning med en dirrende stemning og bekrefter sin posisjon som en av Tysklands mest markante moderne filmskapere. Også lånes tilgjengelig på Filmoteket.