Anbefaling: Hekta – historien om Ronni Le Tekrø: Et liv i rock

Da jeg var 14 og gikk på ungdomsskolen, slapp TNT albumet Tell No Tales. Plata fant man i hard rock/ metal-hyllene i platesjappene, men bandet ble plassert under hårrocksjangeren, som gjerne ble kalt pop metal, glam metal, eller «puddelrock». Det sistnevnte var det mer nedsettende navnet mange brukte om dette sjiktet av hardrocken: Snillere, mer tilgjengelig hardrock med bredere appell; mindre lær og nagler og mer hårspray enn de tradisjonelle metalbandene.

Sjangeren ble riktig så populær på andre halvdel av 80-tallet. Flere tenåringer, som tidligere ikke ville sett to ganger på en langhåret hardrocker, hang plutselig opp postere av Bon Jovi på soverommet. Streite tenåringer med merkeklær som tidligere hørte på synthpop, stod plutselig på konsert og moret seg med tunge gitarer og heftig tromming. Hardrocken gikk fra å være enfant terrible til det «alle» ville høre på, og mange band ville ha en bit av den kaka.

Jeg hørte selv på veldig mye forskjellig. Metal, streitere rock og helt vanlig pop. Litt thrash som Testament, og litt mer indie og new wave som The Alarm og R.E.M. Til og med litt jazz og blues. Jeg var egentlig mer altetende enn de fleste, men det var ikke den relativt nye hårrocksjangeren jeg hørte aller mest på. Bon Jovi syntes jeg var helt OK. Europe syntes jeg var heller kjedelig. Def Leppard hadde noen kule låter, that’s it. Mislikte ikke hårrocken, men fikk liksom ikke gåsehud heller.

Men det var noe med TNT som skilte dem ut. Jeg var ikke interessert i dem bare "fordi de var norske". De var noe tyngre enn de nevnte bandene – mer «in your face», med dypere røtter i NWOBHM enn flere av de andre hårrockerene. De var mer varierte, og mer eksperimentelle – du visste aldri hvordan neste spor på plata ville låte; de gikk fra catchy, melodiøs hardrock til ville instrumentaler via smektende ballader til beinhard speedmetal. Det var noe uforutsigbart og lekent med dem. De spilte slettes ikke Frank Zappa, men de var nå mer interessante enn Bon Jovi.

TNT låt som en uortodoks blanding av Queen, Black Sabbath, Iron Maiden og Journey. Og, for 14 år gamle meg, som hadde spilt gitar et par år og sparte til min første elgitar, så var Ronni Le Tekrø en åpenbaring! Han gav meg virkelig lyst til å sette meg ned å øve mer! Han spilte dritfett; feite riff og eksplosive soloer, gitarlyden hans var SVÆR, og han virket videre som en skikkelig kul fyr! Det var noe hippie-aktig med han, han virket mystisk og jordnær på samme tid.

Så jeg hadde TNT på radaren en stund, lekte meg med «maskingevær-teknikken» til Tekrø på gitaren min, og kjøpte de to påfølgende TNT-platene. Men så kom 90-tallets trender som et slags Taliban og forbød alt som var virtuost og gøy.

For all del – jeg likte godt flere av grunge-bandene, og var som de fleste andre blitt litt lei av 80-tallets over-the-top overdådighet selv. Men jeg mistet mye av spillegleden og gitarinteressen min da det plutselig ikke var «lov» å være flink, og jeg fulgte heller ikke med på hva Tekrø gjorde lengre.

Men så leste jeg nylig denne boken, som jeg fant i magasinet på Sølvberget, og ble fylt med nostalgi! Boken er fra 2007, og nærmer seg med andre ord tyve år gammel. Hverken TNT eller bokas hovedperson har hvilt på laurbærene siden boka kom ut. Man savner kanskje en mer oppdatert biografi, men dette er kjekk lesing ført i pennen av Stein Østbø.

Boken forteller om en alt annet enn A4-gutt fra Toten, og hvordan han endte med å turnere verden rundt og spise kirsebær med de store, og hvordan han hele tiden hadde en fot plantet i stjernene og den andre dypt plantet på jorda.

Boken forteller videre om hvor mye medvind TNT faktisk hadde fra midten av 80-tallet til tidlig 90-tall, hvor mye positiv oppmerksomhet de faktisk fikk fra hele musikkbransjen, og hvordan tilfeldigheter, litt uflaks og uheldig timing gjorde at de ikke ble større enn de ble.

Og det er festlig å lese om hvordan Tekrø, da hele verden bare hørte på grunge og indie, og gitarsoloer ble paria, gikk mot strømmen og tilbrakte 90-tallet med progrock med Vagabond og jazzrock med Terje Rypdal. Mange gitarister gav enten bare opp (som meg), eller de solgte sjelen sin, byttet superstraten med en Les Paul, heiv på seg flanellskjorte og lot som om de egentlig ikke kunne spille lengre. Men ikke Tekrø! Av ren trass bare fortsatte han med det som var riktig for han – det som VAR han!

Så Tekrø kom seg gjennom 90-tallet med gitaren intakt og integriteten i behold. På tidlig 2000-tall var ikke det TNT hadde holdt på med Haram lengre, hjulene var i gang igjen, og resten er historie. Og Tekrø er fortsatt en av de aller beste – nekter du på det får du med Zakk Wylde å gjøre!

Dette er en gøyal bok, tidvis alvorlig, tidvis morsom – en av de kjekkere musikerbiografiene jeg har lest.

Boken finner du i Musikkbiblioteket, 3. etasje.