Anne-Cath. Vestly-jubileum

Og da jeg hørte stemmen, forsto jeg at dette var mormor fra filmene om Mormor og de åtte ungene, dette var Kanutten fra barne-tv-serien om Kanutten og Romeo Clive, dette var the one and only Anne-Cath. Vestly fra Barnetimen for de minste, og jeg var fullstendig starstruck!

Som barn var jeg en altetende leser. Kom jeg over ei bok, ble den lest med god appetitt og var forfatteren Anne-Cath Vestly, var det ekstra stas, for jeg elsket bøkene hennes. 15. februar er det hundre år siden hun ble født og det markeres rundt om i Norge.

Mormor og de åtte ungene

Fra storebroren min hadde jeg arvet de fem første bøkene i serien om Mormor og de åtte ungene. Tenk – åtte små og to store som bodde på ett rom og kjøkken i en leilighet i den store byen og likevel hadde de plass til at mormor kunne komme på besøk... Jeg tror jeg kan navn og alder på alle ungene på rams ennå. Og så var de så gode venner, aldri en krangel der i gården. Til og med da en tyv stjal lastebilen til far, var de snille, tyven fikk jobb hos far, han.

Aurora

Og Aurora! De helt fantastiske bøkene om den lille jenta som bor i høyblokk på Tirilltoppen med advokatmor i full jobb, pappa som steller hjemme mens han studerer og passer Sokrates babybror. Hvor mange ganger boka om Aurora i blokk Z ble lest, aner jeg ikke, men det var ganske mange. En pappa som triller barnevogn og går på handletur, var rett og slett eksotisk. DET hadde vi aldri sett i MIN blokk. Og så reiste de til Holland og langt nordover til Fabelvik og alle var snille og hyggelige mot hverandre og den absolutt eneste gangen det oppsto bråk i drabantbymiljøet var pappaen til Aurora så forståelsesfull at alle ble venner. Og så møtte de mormor!

Ole Aleksander og Guro

På biblioteket lånte jeg bøkene om Ole Aleksander som flyttet fra den store byen til Tirilltoppen. Der ble han kjent med både mormor og de åtte ungene og Aurora etter hvert. At det logisk sett var helt umulig at personene i disse tre seriene skulle møte hverandre siden bøkene var skrevet i årene 1953-72, ga en hengiven leser blaffen i.

Da den første boka om Guro kom i 1975, hadde jeg lest Frøydis Gulldahls «Jentene gjør opprør» og syntes det var helt riktig at moren til Guro, Erle, skulle få jobb som vaktmester. Og gjett hvor Erle får jobb til slutt? Akkurat, ja: Tirilltoppen.

Gjenkjennelse

Det er skrevet side opp og side ned om Vestly og forfatterskapet henne. Jeg tenker ikke å analysere bøkene hennes, det gjør andre bedre. Men den voksne Siv lurte veldig på hvorfor barnet Siv var så glad i Vestly. Svaret er nok rett og slett gjenkjennelse. Dette er min hjemstavnslitteratur!

Jeg er blokkunge og drabantbyen og den store byen en bussreise unna, er mitt habitat . Biler, butikker, bussreiser – og en skog like ved. Pappaen til Aurora sier det så treffende en plass at å bo i blokk, det er som å samle hele verden på ett sted. Som barn føltes det sånn, det var blokka og alle ungene i gata som var mitt liv i mange år. Drabantbybeboer Anne Cath Vestly forsto seg på både blokkbebyggelse og barn.

"Alle skal få lov til å finne ut hva som passer best for dem"

Anne-Cath Vestly blir av mange sett på som litt kjedelig og traust. «Det skjer jo ikke så mye i bøkene, liksom» sa en pappa til meg. Som Vestly-elsker er jeg selvsagt forutinntatt, men tar man som voksen leser på seg tidsbrillene, er da virkelig store, tunge og ikke minst kontroversielle tema som blir tatt opp i bøkene hennes!

Hvem fortalte ungene så tidlig som i 1954 at en baby ligger inni magen til moren sin? (Ole Aleksander på farten) Hvem ristet i kjønnsrollemønsteret og lot en pappa være hjemmearbeidende og trille barnevogn mens mor var ute og tjente penger i 1966? (Aurora i blokk Z) Hvem tok nøkkelbarnas parti? (Både Knut i Aurora-bøkene og Lillebror i Lillebror og Knerten-bøkene er mye alene fordi de voksne arbeider) Hvem har en hovedperson i rullestol? Hvem anerkjenner fantasivenner? Hvem anerkjenner individets frihet til egne valg? «Alle skal få lov til å finne ut hva som passer best for dem» sier hun i et intervju der hun snakker om Aurora. Jeg synes det gjennomsyrer hele forfatterskapet hennes.

Og ikke minst, hvem tar barnets side og lar barn og voksne snakke med hverandre- og ikke den voksne nedlatende til barnet?

I en intervjusnutt som ligger på nettsidene til NRK i skrivende stund forteller Anne Cath. Vestly at hun ble kritisert fordi hun idealiserte foreldrerollen, men at hun gjorde det med vilje. Foreldrene skulle vite at dette går an. Du skal snakke like høflig til en baby som du gjør til et annet menneske. Den hyggelige tonen som gjennomsyrer bøkene hennes, at alle er greie og snille, var noe av det jeg satte mest pris på som barn. Det gjør jeg i dag også.

Hatten av for hundreåringen Anne-Cath, Ole Aleksander Filibom-bom-bom, Aurora, Mormor, Guro, Ellen-Andrea og alle dere andre. Måtte dere leve et langt og lykkelig liv på Tirilltoppen i mange flere år.