Bli kjent med Italia!

Italia har en historie som går langt tilbake, men samtidig er republikken Italia av ganske ny opprinnelse (1946). Halvøya, som en gang var episenteret av det mektige Romerriket, har hatt opp- og nedturer og har vært både fragmentert og invadert siden fallet av Romerriket.

Italia er et populært feriemål. Landet er kjent for sin gastronomi, og er verdens største produsent av vin. Landet er også kjent for moteklær, bilindustri med fancy biler, og du finner bilder fra landets mange pittoreske, historiske byer og landsbyer over hele Instagram. Landet konkurrerer med andre ord på veldig mange felt med sin nabo i nordvest; Frankrike, og kulturen i de to landene har mye til felles.

I denne artikkelen får du noen tips til reisen, om språk, skikk og bruk, og mat. Under artikkelen har jeg lagt ut noen utvalgte bøker om Italia - reisebøker, språk, kokebøker og historie. Du kan selvsagt hoppe rett til slutten og se om du ikke kan finne noe lesestoff til italiaturen – og husk at det går utmerket an å reise til Italia på ditt eget kjøkken!

Italiensk

Italiensk er et romansk språk. Det er med andre ord i slekt med fransk, spansk, portugisisk og en rekke andre språk.

Moderne italiensk er ikke et verdensspråk på samme måte som portugisisk, fransk og ikke minst spansk er. Utover i selve Italia har språket offisiell status i Sveits, hvor det er et av fire offisielle språk, samt i ministaten San Marino og i Vatikanstaten i Roma. Italiensk snakkes også av italienske minoriteter i flere andre land - men uten offisiell status.

Italiensk er et riktig så vakkert og musikalsk språk. Italiensk er også enklere å lære seg enn mange av de andre latinske språkene, med relativt enkle uttaleregler. Og som i de andre latinske landene så er ikke alltid italienere kløppere i engelsk eller andre språk, så det kan være lurt å lære seg i hvert fall noen fraser før italiaturen.

I de nordlige delene av Italia har fransk og tysk vært tradisjonelle minoritetsspråk i lengre tid. Slovensk er også et større minoritetsspråk i de nordøstlige områdene, og det finnes også flere og flere som snakker arabisk, albansk og andre språk. Men nær sagt alle som bor i Italia vil kunne italiensk.

Varianter av italiensk

Italiensk er ikke bare italiensk, de har et stort mangfold av dialekter. Italienske dialekter kan i verste fall være nesten innbyrdes uforståelige - noen dialekter skiller seg så mye ut at de egentlig er separate språk, selv om italienerne regner dem som i dialetti. Dette betyr at for enkelte italienere så er det å flytte til en annen by i en annen region i praksis nesten som å flytte til et annet land.

Men de aller fleste italienerne forstår og snakker “standard” italiensk. De færreste vil gjøre seg vanskelige og tviholde på en uforståelig dialekt ovenfor turister som har tatt seg bryet med å lære seg italiensk – noe vi nordmenn kunne lært noe av. Derimot gidder de ikke alltid gjøre den samme innsatsen ovenfor italienere fra andre regioner.

Standard italiensk omtaler italienerne gjerne som lingua toscana in bocca romana. Løst oversatt betyr dette “toscansk språk fra romersk munn”, og det betyr at standard italiensk er basert på den toscanske dialekten – spesielt dialekten i Firenze – mens uttalen har mer til felles med dialekten man prater i hovedstaden Roma og området rundt (Lazio). Standard italiensk er det som du vanligvis vil høre i italienske filmer og serier, selv om de har blitt flinkere til å bruke lokale varianter i det siste.

Grunnleggende italiensk og høflighetsregler

Som nevnt kan det være ganske greit å lære seg noen ord og utrykk på italiensk før man reiser. Om italienerne oftest ikke er fullt så vanskelige å komme i snakk med som franskmenn kan være (men de er som regel bedre enn sitt rykte), så bør du allikevel ikke gå ut fra at de kan noe særlig engelsk – og uansett kan det være kjekt å bryte isen med noen italienske fraser.

Kan du forresten fransk eller spansk, så kommer du ofte mye lengre med det i Italia enn med engelsk.

Å hilse er viktig i Italia, og det er forventet straks det er en relasjon, selv om relasjonen bare er selger/ kunde. Frem til lunchtid vil mange si, og forvente av deg, et buongiorno – god dag. Fra sånn ca. etter lunchtid går man over til buonasera – god aften, som man bruker resten av ettermiddagen og kvelden. Trenger du oppmerksomheten til en servitør, ekspeditør etc. kan du si scusi (unnskyld) – gjerne fulgt av mi può aiutare (kan du hjelpe meg?).

Mellom sånn ca. lunchtid og kvelden kan du også si buon pomeriggio– god ettermiddag. Det er det som er riktig på papiret, men mange italienere hopper over det, og bruker bare buongiorno og buonasera. Salve betyr hei og kan også brukes. Det er fortsatt ganske formelt. Ciao er en mer uformell måte å si både hei og hadet på, som brukes mer blant venner og kjente.

Ønsker du å gå kjappest mulig over til engelsk? Da får du fort “ekstrapoeng” om du spør dem på italiensk - parlo inglese? Ellers kan det være greit å kunne si per favore - vær så snill - når du ber om noe, og grazie – takk - når du får det. Dette er slikt italienere forventer, og setter pris på å høre.

Når du går kan du enkelt og greit si arrivederci. Du kan også finte til med en buona giornata (ha en fin dag), eller buona serata (ha en fin kveld). Da blir besøket hyggeligere for både deg og dine italienske verter.

Italiensk mat

Her får mange nordmenn assosiasjoner til pasta og pizza. Og det er jo en grov forenkling som egentlig også er helt feil i mange tilfeller. I enkelte italienske regioner spiser man nesten ikke pasta i det hele tatt, og mange italienere tenker på pizza som noe som er et par hakk over å ta en pølse på en bensinstasjon. Forteller du en italiener at du har kjøpt deg en spinndyr pizzaovn, at du spesialimporterer tipo-00 – mel og har funnet den perfekte steketiden og –temperaturen til pizza, er sjansen stor for at italieneren tenker at du er langt sprøere enn pizzabunnen din. 

Helt generelt så er italiensk mat typisk Middelhavskost – smaksrik og ofte sunn mat med mye solmodne grønnsaker, mye fisk, olivenolje og urter. Italia har lange tradisjoner som mat- og vinland, selv om landet til tider(og noe urettferdig) har levd litt i skyggen av nabolandet Frankrike.

Det spises ellers mindre poteter enn i flere av nabolandene – poteter finner man gjerne i form av gnocchi, eller rett og slett pommes frites (le patatine fritte). Retter serveres muligens noe oftere med pasta, ris, polenta fremfor poteter. Landet har også et veldig rikt utvalg av forskjellig kjøtt, spekemat og oster. Og i et land omgitt av hav er det selvsagt veldig mye god sjømat!

Du kan selvsagt finne den beste pastaen du noensinne har smakt, for ikke å snakke om helt vidunderlig pizza, gjerne servert i Instagramvennlige pizzarestauranter. Men Italia er et stort og variert land, med overraskende mange regionale spesialiteter. Det som er vanlig i en region har de kanskje knapt hørt om i en annen. La oss ta en titt på noen få, utvalgte regioner:

En lyntur i Italia

Lombardia ligger oppe i nord, med grense mot Sveits og med motebyen Milano som regionens hovedstad. Lombardia er både en folke- og kapitalrik region. Her foretrekker man ris og polenta foran pasta, man bruker mer smør og spekk enn olivenolje, det lages fete oster, og det spises veldig mye kjøtt. Regionen er kjent for risotto, og ossobucco kommer også herfra.

Emilia-Romagna ligger også nord i landet. Denne regionen er også rik - en av de aller rikeste i Italia. Regionen har en del internasjonal industri, med blant annet en betydelig produksjon av luksusbiler. Bologna er regionens hovedstad, ellers finner man en drøss nydelige renessansebyer og attraktive steder. Her er man langt gladere i pasta enn i naboregionen, og pastaen herfra har ofte mye egg i seg. Det lages en god del skinke og spekemat og oster – de fleste kjenner til parmaskinke og parmesan, og bolognese-saus er en klassiker både i lasagne, på pizza og til pasta – men italienere kaller den ragù.

Toscana- hvor Firenze er regionhovedstaden, er arnestedet til slow food-bevegelsen. Her finner du noen av Italias beste olivenoljer, samt masse gode råvarer og retter, og veldig god vin. Det lages oster, gjerne av sauemelk (som pecorino), det bakes mye brød, og kysten er full av fisk og sjømat, mens i innlandet spises det masse kjøtt av forskjellige typer, både oppdrettsdyr og vilt, og mye innmat. Toscanerne lager og spiser mye brød, og de bruker ofte gammelt brød i salater (som panzanella) og supper (som ribollita). Du finner en drøss pittoreske små byer og landsbyer, gjerne på toppen av diverse åser, hvor man kan reise tilbake i tid og drømme seg vekk, og gjerne finne et spisested med utsikt over skoger, marker, gårder og vinmarker – og kanskje det tyrrenske havet? 

Lazio er regionen hvor hovedstaden Roma ligger. Regionen har en del landbruk, utenfor byen Roma er det heller tynt befolket. I selve Roma finner du selvsagt alt som hele landet har å by på og mer. Hvis det er viktig for deg å spise regionalt (og det burde det være i Italia), så har området rundt kraftigere bondekost å by på. Regionale, kjente retter er blant annet pasta alla carbonara, cacioe pepe, gnocchialla romana, og ofte gryteretter med kjøtt og grønnsaker i vin.

Campania ligger i sørvest, og regionens hovedstad er ikke ukjente Napoli. Og her kan du spise pizza med god samvittighet – det regnes som en spesialitet fra nettopp Napoli. Det lages også veldig mye god pasta her, og generelt bruker man kanskje litt mer tomater og andre grønnsaker og litt mindre kjøtt enn i de andre regionene vi har sett på. Du finner også masse god sjømat!

Sicilia er Middelhavets største øy, og er ikke bare en av Italias 20 regioner, men også en av de fem regionene som har status som autonom. Palermoer hovedstaden. Her føler man fort at man ikke er helt og fullt i Italia lengre – man er liksom først og fremst på Sicilia, og man er også litt nærmere Afrika. Det regionale kjøkkenet er utvilsomt italiensk, men med tydelig inspirasjon fra gresk, spansk og arabisk/nord-afrikansk mat. Det spises, ikke overraskende, masse sjømat, du får solmodne frukt og grønnsaker – og ofte overraskende gode viner! Sicilianske viner har lenge hatt rykte på seg for å være en godt bevart hemmelighet som ofte har havnet i skyggen av viner fra fastlandet.

Vegetarianere og veganere

Italia er fullt av frukt og grønnsaker. Men landet er allikevel ikke akkurat et mekka for vegetarianere og spesielt veganere. Kjøtt- og meieriprodukter brukes over en lav sko. Den ene salaten på menyen i den lille landsbyen kan fint ha noen skinkebiter, eller en annen type kjøtt, eller litt ost i seg. Og gjør du servitøren oppmerksom på dette risikerer du at hen bare trekker på skuldrene og ser spørrende på deg. Kjøtt, fisk og ost er bare en så stor del av italiensk matkultur at det kan være vanskelig å unngå dette helt, spesielt på mindre, mer tradisjonsrike steder.

Er det viktig for deg at maten er helt fri for animalske produkter så er det tryggeste å leie et sted med kjøkken og lage maten selv. I de større byene finner du vanligvis vegetariansk og vegansk mat uten problemer.

Italienske måltider, matskikker og spisetider

Italienske måltider og spisetider er noe av det første du bør sette deg inn i, med mindre du leier et sted med et eget kjøkken og er innstilt på å lage all mat selv. Lunch spises fra rundt klokken 12 og noen timer frem, middag fra 7-8 – tiden om kvelden og noen timer frem. Er du sulten utenom disse tidene kan utvalget være skralt, spesielt på mindre steder. Dagens program planlegges ut ifra måltidene i Italia, ikke omvendt. 

Ber du om spesialbehandling fordi du f.eks. insisterer på å legge ungene klokken 7 hver eneste dag bør du ikke regne med å møte noen forståelse. Italienere tar godt vare på gjester og duller masse med barn, men de er fullt forståelig lite interesserte i å forandre arbeidstidene og betale overtid til kokkene, samme hva du har lest på småbarnsblogger.

Du må også beregne god tid. Når italienere spiser setter de seg ned og nyter, prater og koser seg. Det er dagens høydepunkt, hvor de senker skuldrene og hygger seg med mat, drikke og samvær, uten å kikke på klokken. Servitørene vil gå ut ifra at du også har god tid, og vil følgelig ikke komme løpende bort til deg når du er klar til å bestille eller vil ha regningen, og du vil møte liten forståelse og velvilje dersom du blir utålmodig. Dette er en uløselig del av kulturen deres, så gjør heller som italienerne og nyt det.

Ha også i mente at prisene ikke er så forutsigbare i Italia som i enkelte av nabolandene. Det kommer fort et tillegg på noen euro per person for pane e coperto – brød og oppdekning. Slikt skal spesifiseres på menyen, men det er det ikke alle som gidder å gjøre - og om de gjør det står det kanskje med liten skrift, på italiensk. Det kan også være at du betaler et tillegg for å sitte på de beste plassene. Videre, dersom en hyggelig servitør uoppfordret tar med litt focaccia til deg, så er sjansen stor for at det havner på regningen også hvis du ikke sier nei takk. Det er sjeldent snakk om mange euro, og tips er ikke forventet, så det enkleste er å bare beregne at det bare blir dyrere enn hva som kommer frem av menyen. 

Og husk at dette fint kan gå andre veien også – du kan for eksempel få deg et (eller flere) gratis glass med digestivo etter at regningen er betalt, på huset. Italienere liker å være generøse og å glede andre.

Restauranter med utsikt til plazaer og monumenter og med store menyer er sjeldent de beste. Jo færre turister og jo flere italienere et sted har, jo bedre mat har de vanligvis. Ta deg heller en aperitivo og Instagram-bilder på de førstnevnte stedene, før du finner deg et godt spisested i en trang bakgate.

Colazione

Frokost (colazione) tar italienere like lite seriøst som i nabolandene. Den er en søt og kjapp affære. Ikke regn med å bli særlig mett. Vil du ha en komplett, mettende frokost må du lage den selv. Hensikten med den italienske frokosten er kun å holde deg på bena til lunch.

Italia er kaffelandet over alle kaffeland, og kaffe er en naturlig del av en italiensk frokost. For mange italienere er kaffen hele frokosten. Hvis du er glad i cappuchino, vær obs på at italienere kun drikker slikt til frokost. De vil se rart på deg om du bestiller det på ettermiddagen eller kvelden, og vil kanskje til og med krangle med deg til du bestiller noe annet – med mindre du er på et utpreget turiststed hvor de er vante til sære utlendinger. For dem er det å be om cappuccino etter middagen som om noen insisterer på å få pinnekjøtt midt i mai måned i Norge.

Hvis du er glad i latte må du be om un caffè latte. Ber du bare om “latte” får du et glass melk – som er akkurat det latte betyr, selv om de som er vante med turister vanligvis vil skjønne hva du egentlig ber om. Ber du om un caffè får du vanligvis en espresso – noe du finner nær sagt over alt, og som de gladelig serverer deg til alle døgnets tider.

Mange italienere vil ikke alltid spise frokost hjemme, heller stanse på en café på vei til jobb for en kaffekopp og en cornetto (croissant). Som gjerne inntas stående ved disken – sitter du ved et bord betaler du mer. Kikk på menyen, prisene under banco er det du betaler stående ved disken/ baren, tavolo er hva det samme vil koste deg om du sitter ved et bord.

Pranzo

Den italienske lunchen (pranzo) spises vanligvis mellom 12 og 14, og er ofte dagens hovedmåltid i ukedagene. Inntas normalt fra rundt 12-tiden.

Det er vanlig å ha minimum tre retter på menyen – forrett (primo), hovedrett (secondo) og dessert (dolce). Ingen ser rart på deg dersom du eksempelvis bare bestiller hovedretten, eller bare nøyer deg med forretten. Italienere er sjeldent kjipe med mengden mat du får, så en enkelt rett kan fint være nok.

Ofte kan du i tillegg bestille en antipasti helt fra starten, som vi nordmenn ofte oversetter til forrett, men strengt tatt betyr det omtrent det samme som det franske hors d’œuvre– noe som kommer utenom måltidet (det betyr, bokstavelig talt, «før måltidet»). En antipasti er vanligvis kald.

Primo er derimot nesten alltid varmt. Det kan være en suppe, en pastarett, en risotto eller annet, og du kan helt fint bli mett av den, så du trenger ikke bestille en secondo før du har spist – kanskje du ikke trenger mer?

Secondo består oftest av kjøtt eller fisk. Det kan være greit å ha i mente at grønnsaker oftest bestilles som en separat siderett (contorni) til hovedretten i hele Italia. Bestiller du en biff uten å bestille en contorni til risikerer du å bare få akkurat det – en biff, that’s it, med kanskje bare litt saus og litt brød til. Og dette er skikken - slettes ikke noe restaurantene gjør for å tjene litt ekstra penger. Selv når du spiser hjemme hos noen så blir ofte contorni tilberedt som en selvstendig rett. Med respekt for råvarene, og resultatet er ofte så velsmakende at det faktisk er en selvstendig rett. Her skiller det italienske kjøkkenet seg fra det franske, hvor hver rett nesten alltid er inkludert alt.

Italienske desserter er ofte veldig enkle sammenlignet med eksempelvis franske. Mange italienere vil bare foretrekke litt frukt som dessert i hverdagen. Italienske dessert klassikere som tiramisù og panna cotta finner du i hele landet, men ofte finner du også spennende lokale spesialiteter. Italienske kaker har ofte mye tørket frukt i seg, og kan være vidunderlig gode!

Det er helt vanlig å drikke vin til alle måltider unntatt frokosten i Italia. Du kan få alt fra (vanligvis veldig) drikkbar vino da tavola (bordvin) i glass eller en mugge, til de edleste dråper på flaske. Italia er minst like mye et vinland som Frankrike, og du kan finne noen fantastiske dråper hvis du er interessert i ønologi. Øl drikker italienere sjeldent til mat – selv om mange italienere gjerne heller tar una birra fremfor vin til pizza. Brus og “soft drinks” er ikke vanlig til mat–de fleste drikker alltid vann til maten.

Vann bestilles frizzante (med kullsyre) eller naturale (uten kullsyre). Vann fra springen er stort sett helt trygt å drikke i hele Italia, men i motsetning til i Frankrike blir det sett på som litt frekt å be om acqua dal rubinetto – vann fra springen – på et spisested i Italia; og du ender kanskje opp med å betale for det uansett. Så det enkleste og beste er oftest å bare bestille vann fra flaske.

Italienere tar seg gjerne noen glass vin eller annen alkohol til lunch selv om de skal kjøre bil og/ eller på jobb igjen etterpå, akkurat som i nabolandene. Men skal du kjøre bør du være forsiktig selv om italienerne ikke alltid er det– blir du først tatt med promille kan ferien fort bli spolert. Grensen er på 0,5. Vanligvis får du «bare» en bot under en promillekontroll, men har du allerede noen prikker, har drukket mye eller er involvert i en ulykke – eller politifolkene ikke liker trynet ditt - kan det bli styggere. 

Cena

Det vi nordmenn kaller middag kaller italienere cena, og den spises senere enn hva vi er vant til. Ikke regn med å finne noe som er åpent før tidligst 19, ofte åpner spisesteder heller mot kl. 20. Italienere setter seg sjeldent ned for å spise cena før klokken 20 eller senere – generelt spiser de senest syd i landet, litt tidligere i nord, men alle italienere spiser senere enn nordmenn. Ellers gjelder det samme som med pranzo - retter og rekkefølge er vanligvis akkurat det samme, og det er fortsatt helt innafor å bare velge en, eller noen få retter.

Italienere som er glade i pizza vil typisk spise noe annet til lunch og heller gå på pizzeria på kvelden, både fordi man gjerne gjør mindre ut av cena enn pranzo og fordi pizza alltid er best på kvelden – da har pizzaovnen fått varmet seg hele ettermiddagen.

Noen pizzatips: Det er ikke vanlig å dele en stor pizza i Italia – alle bestiller hver sin, og de har vanligvis mindre pizzaer for barn. De serveres nesten aldri oppskåret. Du kan fint bruke hendene, og vil du helst drikke øl til er det ingen som ser stygt på deg. Og ikke forvent å få de amerikanske pizzaene vi nordmenn ofte er vante med. Ber du om ananas på pizzaen i Italia risikerer du at de ser på deg med velfortjent vemmelse og forakt. Ber du om pepperoni på pizzaen risikerer du at du får en pizza med paprika, som er akkurat det pepperoni betyr–pepperonipølse er amerikansk, be heller om salami piccante.

Merenda

Merenda kan løst oversettes til mellommåltid. Italienere i alle aldre spiser gjerne en liten snacks mellom frokost og lunch, og/ eller mellom lunch og middag. Hva de spiser kan variere, og kommer selvsagt an på om de er småsultne, eller bare har lyst på noe godt– en panini, et pizzastykke, eller søtsaker, eller kanskje en gelato(iskrem)om sommeren? Og du er selvsagt velkommen til å gjøre akkurat det samme. Italienere er ofte flinke med «streetfood», og du kan finne masse godt som du kan nyte på en skyggefull benk, eller du kan selvsagt gå inn på en café eller bar (det kan være vanskelig å skille mellom de to i Italia) og bestille noe enkelt å spise.

Igjen, og dette kan ikke gjentas for ofte: Husk at i Italia, som i flere av nabolandene, så er de overraskende strenge med spisetidene. Ett eller annet å gumle på får du alltids tak i, men noe annet enn enkle småretter som holder deg på bena til lunch eller middag vil du slite med å finne - vil du sette deg ned ved et bord og bestille komplette måltider bør du gjøre det når italienerne gjør det.

Å spise med italienere

En privat middagsinvitasjon bør du se på som en ære! Mange italienere er som nevnt mer private av seg enn man skulle tro, og familie og nære venner er de man vanligvis inviterer hjem på middag. Men her kommer det selvsagt an på italieneren. En middag med italienere kan være en veldig hyggelig affære - og en drøy affære, du bør ikke legge andre planer for kvelden.

Man begynner gjerne med en aperitivo, hvor det serveres vin, øl og drinker - både med og uten alkohol – og gjerne alt fra litt lett snacks til mer omfattende småretter. Ikke ulik franskmennenes apéritif. Hensikten er å pirre appetitten og å varme opp stemningen med prat og drinker. Men ikke å bli full – akkurat som med franskmenn så drikker italienere sjeldent alkohol for å bli beruset, de fleste drikker alkohol i forbindelse med et måltid, og de færreste vil heve et øyebryn om du foretrekker noe alkoholfritt til aperitivo. Man kan også helt fint nyte en aperitivo i en bar.

Om alkohol er vanlig og lett tilgjengelig så har italienere en oppsiktsvekkende selvkontroll. Alkohol nytes vanligvis i forbindelse med et måltid, og er sjeldent midtpunktet - utenom i større byer er det sjeldent noen bar- eller pubkultur å snakke om. Du får alltids bestilt deg en drink ett eller annet sted i nærheten, men du vil ikke nødvendigvis få selskap av mange italienere.

Når man setter seg ved bordet kan du forvente den samme rekkefølge av retter som i en restaurant – men i tillegg er det vanligere å starte med en antipasti, som vanligvis er en kald forrett som kan bestå av salat, og/ eller spekemat, og/ eller sjømat. Alt etter hvor i Italia og hvilken sesong man er i.

Videre sniker det seg kanskje inn en insalata - salat - etter hovedretten. Så kommer formaggi e frutta – ost og frukt, før desserten (dolce). Italienerne har mange velsmakende desserter!

Måltidet avsluttes vanligvis med caffè, og her vil de aller fleste italienere foretrekke en espresso. Cappucchino og lignende kaffetyper med melk er som nevnt en frokostdrikk. Enkelte italienere kan se på deg som om det har rablet for deg dersom du ber om slikt utenom frokost.

Mange italienere vil også sette pris på en digestivo – en sterkere drink, som grappa eller limoncello, etter et bedre måltid. Men da gjerne før kaffen. Digestivo kommer fra “å fordøye”.

Å gli inn med italienerne

Den stereotype italieneren er utadvendt, sjarmerende og happy-go-lucky, lett å komme i snakk med, glad i å flørte, kanskje ikke alltid helt pålitelig, men alltid snill på bunnen, snakker i en rasende fart og gestikulerer vilt med hender og armer. Men stereotyper er akkurat det - du skal ikke være lenge i Italia for å finne ut at slettes ikke alle italienere er Roberto Benigni.

En ting er at italienere selvsagt er like innbyrdes forskjellige som alle andre. Men videre er det flere regioner hvor folk generelt ofte er langt mer tilbakeholdne og diskrete enn hva vi innbiller oss. Italienere kan være overraskende vanskelige å bli skikkelig kjent med og komme inn på, selv når man mestrer språket godt. De er ofte tette til familien og nære venner, og kan holde fremmede fra både inn- og utland på litt avstand. Italienere er veldig sjeldent uvennlige - de fleste er alltid vennlige og hjelpsomme ovenfor turister - bare ikke regn med så veldig mye mer.

Når det er sagt – hvis du eksempelvis ferierer i en liten landsby i Umbria kan de lokale fort bli langt mer vennlig innstilt ovenfor og nysgjerrige på deg enn ovenfor en «landsmann» fra hovedstaden Roma eller rike, snobbete Milano. Regional tilknytning kan ofte være langt viktigere enn nasjonal tilknytning for mange italienere.

Italienere er generelt opptatte av å ta seg godt ut. Italia er et moteland, og de fleste italienere av alle kjønn bruker mer tid i klesskapet, på badet og foran speilet enn hva mange nordmenn er vant til å gjøre. Dette gjelder spesielt i byene, og spesielt før de spiser middag sammen med eller blant andre folk.

Er du på et utpreget turiststed vil du nok slippe unna med å fortsatt være kledd for stranden når middagen serveres. Men vil du gli inn blant lokalbefolkningen må du bare kle deg opp. Shorts er nei, niks og nope uansett hvor varmt det er - det bruker man på stranden eller ved bassenget, ikke ellers. Kvinner slipper unna med sommerkjoler, men menn går med bukser og dermed basta. Viser du mye hud på en restaurant, i et middagsselskap eller i en kirke risikerer du i beste fall stygge blikk, i verste fall kan du bli bedt om å gå, og komme tilbake når du har lært å kle deg. Bare skuldre bør unngås i kirker, katedraler og “finere” steder, for ikke å snakke om bar overkropp eller bar mage. Du trenger ikke finne frem dressen eller finkjolen, men ha gjerne klar noe som er litt finere enn hverdagsklær i kofferten.

Ellers er, som nevnt, italienere langt mer opptatte av høflighet enn hva vi nordmenn er vant til. Som turist trenger du ikke stresse for mye med dette – det er ikke mye som er forventet, og uansett er ikke de fleste italienere dummere enn at de forstår at utlendinger kan ha andre skikker. Bare husk å alltid hilse tilbake når noen hilser på deg, og å be pent om ting, som nevnt tidligere. Ønsker du å komme tettere på italienere er derimot kunnskaper om skikk og bruk en vel så viktig nøkkel som språkkunnskaper.

En annen klisjé som mange vil bekrefte at stemmer er at mange italienske menn kan av og til virke som at de ser på det som en obligatorisk plikt å flørte med alle av motsatt kjønn. De færreste mener noe vondt med det (eller mener noe særlig i det hele tatt), de fleste forsøker i hvert fall å være hyggelige og oppmerksomme fremfor slibrige, og det hjelper oftest å bare ignorere slitsomme tilnærmelser. Flørting er en langt større del av kulturen enn hva vi er vant med i flere latinske land, selv om bevissthet rundt seksuell trakassering og #metoo også har fått innpass der.

Landet er nok fortsatt noen hakk mer patriarkalsk enn hva vi er vant med. Som i flere latinske land så blir sønner ofte dullet litt mer med og får masse frihet, mens døtre oftere blir presentert for plikter og ansvar fra ung alder. Likestillingen går sin gang i Italia også, men ikke alltid i lysets hastighet.

Mange italienere av alle kjønn bor hjemme til en oppsiktsvekkende høy alder. Dette har ikke med familieverdier og mammas kjøkken å gjøre, slik mange tror – det har med høy arbeidsledighet, lønn som ikke står i forhold til utgifter og få sosiale tjenester å gjøre. Fødselsraten i Italia er veldig lav – mye lavere enn i nabolandene. Noe som sikkert forklarer hvorfor så mange italienere, spesielt av den eldre garden, gjør et slik nummer av små barn – reiser du med små barn i Italia vil du skjønne hva jeg mener.

Mange italienere venter i det lengste med å få barn; til de er ferdig utdannet, har en trygg jobb, et sted å bo og ordnet økonomi. Og alt dette kommer ikke nødvendigvis på et fat. Rike klimaflyktninger fra Nord-Europa har videre ofte presset opp boligprisene i små landsbyer til langt over det lokalbefolkningen kan rutte med, så turismen er ofte et tveegget sverd for dem.

Dette kan også forklare litt om hvorfor man kanskje får «misforståelser» med veksel på enkelte små, familiedrevne steder. De få euroene du kanskje irriterer deg over når du gav 10 euro men fikk igjen på 5, og ikke merket det før det var for sent, går gjerne til utdannelse for barna eller pleie for gamle, syke foreldre.