Bli med inn i Alien-universet!

Akkurat hva som gjør Alien til en klassiker er vanskelig å sette fingeren på. Men det fantes ingen filmer som var helt like Alien før den kom, mens i etterkant ble filmen kopiert, referert til (og ofte også parodiert) over en lav sko. De aller fleste enes også om at spesielt de to første Alien-filmene er særdeles godt filmatisk håndverk.

Filmene fikk en innflytelse som ikke begrenset seg til bare science fiction-filmer, og som man finner igjen i filmer og serier den dag i dag. Stranger Things ville sannsynligvis vært veldig annerledes dersom de ikke hadde hatt Alien-filmene å plukke masse inspirasjon fra, for å nevne bare et eksempel.

Videre bør det absolutt nevnes at Alien-filmene har vært foregangsfilmer hele veien når det gjelder å plassere kvinnelige skuespillere i ikke-stereotype helteroller, noe som kanskje ofte glemmes eller overses?

Alien-universet har etter hvert blitt en relativt stor franchise med flere spinoffs. Det kan være lett å bli litt forvirret. Her går vi gjennom samtlige filmer, med fokus på de fire første originalfilmene.

Alien (1979)

Den snart 50 år gamle filmen Alien (som av og til får tilleggstittelen «den 8. passasjeren» i Norge) er originalfilmen som startet det hele. Filmen er en mørk, visuell nytelse. Ridley Scott sitt univers er detaljrikt, mystisk og dystert – alt virker realistisk, skittent og nesten på grensen til steampunk-aktig til tider, og selve monsteret – skapt av den sveitsiske visuelle kunstneren HR Giger - er både skremmende og originalt.

Filmen handler om mannskapet på et stort romskip, Nostromo, eid av et digert, og tydeligvis autoritært selskap. De mottar et nødsignal fra en ukjent planet. Der finner de et gammelt, utenomjordisk romskip, med et fossilisert skjelett av en utenomjordisk skapning, som ser ut som om noe har sprengt seg ut av brystet på det. Så finner de noen merkelige egg. Når de kommer seg vekk fra planeten er de ikke alene, en av mannskapet har blitt smittet av en slags parasitt.

Til tross for at filmen trakk masse folk til kinosalene (og skremte vettet av dem) fikk den merkelig nok ofte heller lunkne kritikker i pressen da den kom ut. Men filmen vant en hel drøss med priser i kjølvannet av kinopremieren, ble hyllet av både publikum og filmeksperter, og ble etter kort tid til den klassikeren den er i dag, som har fått sin rettmessige plass i filmhistorien. Mange regner filmen som noe av det beste som er laget i sjangeren. Visuelt er den helt fantastisk, og den holder seg fortsatt oppsiktsvekkende godt.

Filmen er et stjerneeksempel på hvordan en visjonær regissør kan ta en relativt enkel historie, få med seg et solid lag skuespillere og filmkunstnere, bruke smart dialog, dynamikk og samspill, og ikke minst fantastisk filmatisk håndverk – og lage kunst. Filmen tar seg god tid, spiller mye på dialog og persongalleri, og konsentrerer seg mer om å bygge opp spenningen og uroen enn å gi deg en overdose med monstre og action.

Sigourney Weaver, som var et ungt og heller ubeskrevet blad på den tiden, fikk skryt og oppmerksomhet for rollen sin som løytnant Ellen Ripley. Men i motsetning til oppfølgerne, hvor hun helt klart spiller hovedrollen, så er hun en del av et ensemble i den første filmen. Ensemblet består av flere anerkjente, prisvinnende skuespillere som John Hurt, Ian Holm, Harry Dean Stanton, og flere andre.

Det at Ridley Scott prioriterte drama, mystikk og scenografi fremfor å gå bananas med filmeffekter bidrar til at denne filmen virker langt mer «realistisk» og slettes ikke like utdatert som enkelte andre science fiction-filmer fra samme tid. Han viser ikke mer av monsteret enn han må.

USAs nasjonalbibliotek; Library of Congress, klassifiserte Alien som «culturally, historically, or aesthetically significant» og inkluderte den i USAs nasjonale filmregister i 2002. Så: Helt klart en filmklassiker.

Aliens (1986)

Oppfølgeren Aliens, regissert av James Cameron, kom ikke før i 1986. Denne filmen var langt mer spektakulær og actionfylt, og ble mottatt med stort sett bare gode kritikker da den kom ut. Både Alien og Aliens regnes i dag for å være noe av det beste i sjangeren.

I og med at filmen er mer spektakulær enn den første, vil den kanskje (til tider) fremstå som litt mer datert nå. Computergenererte bilder – CGI – hadde fortsatt ikke kommet særlig langt, så fysiske kulisser, miniatyrmodeller, blåskjerm og slikt var det som gjaldt, noe som i korte blink her og der kanskje kan være litt tydelig for de med kritisk blikk.

Men når det er sagt så er filmen imponerende godt laget, den holdt høyeste standard da den kom ut, og den holder seg fremdeles særdeles godt! Filmen ser for det meste mørk og realistisk ut, med godt lagde kulisser, flere spektakulære scener, vellagde monstre, og en flott bruk av klipp, scenografi og lyssetting.

Så er det kanskje noen glimt her og der som lukter litt av 80-tallskino, og man ser kanskje også på noen frisyrer og klær at denne filmen kom ut mens a-ha herjet hitlistene. Noen av de mindre rollene kan også virke litt endimensjonale og stereotypiske, som ofte var tilfellet på 80-tallet. Men so be it. Det ER en 80-tallsfilm, en særdeles vellaget en, uten et fnugg av pastellfarger.

Aliens er en av filmhistoriens mer vellykkete oppfølgere, ved siden av Gudfaren 2. Den klarer å beholde stemningen (og spenningen!) fra den første filmen, mens den samtidig sprøyter inn en god del mer action og steroider. Sigourney Weaver ble hyllet for rollen sin, hvor hun nærmest fremstår som en kvinnelig Rambo – noe som var ganske oppsiktsvekkende på den tiden. Skal du se bare to Alien-filmer, så er nr. 1 og 2 obligatoriske.

Alien 3 (1992)

Alien 3 er David Fincher’s regidebut, 3 år før han slo gjennom med den beksvarte thrilleren Se7en. Det er også den første Alien-filmen som jeg selv var gammel nok til å se på kino. Jeg hadde nylig sett nr. 1 og 2 på VHS, likte dem godt, og ble slettes ikke skuffet av nummer 3 heller!

Alien 3 er en direkte oppfølger av den foregående. Ripley krasjlander på en dyster planet som fungerer som et høysikkerhetsfengsel, hvor de innsatte har startet en religiøs kult, og har oppnådd en viss autonomi. Og det viser seg snart at Ripley har med seg en ubuden gjest. Fincher setter helt klart sitt preg på denne filmen – den er noe råere, mørkere og mer dystopisk enn forgjengeren, og den er nok også den mest grafiske og blodige i serien. Filmmusikken skiller seg også litt ut.

Alien 3 er, som forgjengeren, en film som balanserer mystikken og spenningen fra den første filmen med en del actionfylte scener, og i det store og hele bærer den preg av at filmeffekter og CGI hadde utviklet seg en del siden Aliens fra 1986. Men mot slutten, når vi virkelig får se xenomorphen i farta, blir det tidvis litt Playstation-preg over monsteret. Året etter hevet Steven Spielberg’s Jurrasic Park virkelig listen for den type filmeffekter. Men vi var ikke helt der enda i 1992.

Men dette er flisespikkeri, og jeg husker at jeg ble mektig imponert da jeg så den på kino. Det er en fin, vellaget film med flott casting; et finfint bidrag til Alien-franchisen som også viste at vi hadde store ting i vente fra Fincher.

Alien Resurrection (1997)

I 2001 fikk den franske regissøren Jean-Pierre Jeunet braksuksess med den søte, visuelt imponerende romantiske lykkepillen Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (Le fabuleux destin d’Amélie Poulain). Men på CVen hadde han tre like visuelle, men langt mørkere, mer burleske filmer bak seg. Jeunet fikk først oppmerksomhet med Delicatessen (1991), fulgt av De fortapte barns by (La cité des enfants perdus,1995) – og disse to filmene gav produsentene bak Alien-franchisen troen på at Jeunet ville gi den 4. Alien-filmen - Alien Resurrection – et eget særpreg, og satte han dermed i regissørstolen.

Og særpreg fikk den. Den skiller seg markant fra de tre forestående. Jeunet bruker i større grad karakterskuespillere med markante ansiktrekk, han er mer opptatt av teatralske kostymer og frisyrer enn hva forgjengere var, og en gjennomgående ting i filmene hans er at han er veldig opptatt av (ofte grønn) lyssetting.

Og manuset er absolutt originalt, og litt mer komplisert enn i de forrige filmene. Kloning er et gjennomgående tema i denne filmen. Året før den kom ut hadde sauen Dolly fått verdensomspennende oppmerksomhet. Om det var tilfeldig eller bevisst at det ble temaet i denne filmen vet jeg ikke, men det gav nå filmen en ekstra dimensjon av aktualitet.

Filmen går inn på en del etiske problemstillinger, og er til tider ganske grotesk, og gjennomgående veldig visuell. Den er noe mindre actionfylt enn nr. 2 og 3, og mangler mye av den klaustrofobiske spenningen fra den første filmen. Men når det gjelder filmeffekter så holder den helt og fullt mål den dag i dag.

Jeg så den på kino i Frankrike (heldigvis ikke dubbet), hvor det ikke hadde gått upåaktet hen at en sær fransk regissør hadde blitt oppdaget av Hollywood. Franskmennene er ganske like oss nordmenn der – hver gang en landsmann eller –kvinne har suksess i det store utland blir de krye.

Alien Resurrection skiller seg litt ut fra de øvrige filmene. Mange vil nok si at den neppe er den beste filmen i serien, men den er alt annet enn dårlig, og er vel verdt å se etter min mening. Men stemningen og premissene er en ganske annen enn i de foregående filmene. Den markerte også Sigourney Weaver’s siste rolle i franchisen.

Spinoff 1: Alien vs Predator

Da Aliens kom ut i 1986, konkurrerte den direkte om det samme publikummet som filmen Predator (1987). Predator ble også en suksess (og en franchise). Og i 2004 kom det sannelig en film som kombinerte de to universene – Alien vs Predator. En kritikersuksess ble filmen ikke, men science fiction-fans storkoste seg. Kanskje fordi de skjønte nøyaktig hva dette var – ren underholdning, basert på to klassikere.

Filmen gjorde det såpass godt at oppfølgeren Alien vs Predator: Requiem kom ut i 2007. Kritikerne jublet ikke over denne heller, men de fleste publikummere (og et par kritikere) skjønte fortsatt at dette heller ikke var en film som tok mål av seg til å bli en klassiker; men å kun være ren og skjær moro, hverken mer eller mindre. Vil du bli underholdt er det bare å finne frem popcornet og kose seg! Dette er ikke filmer du vil få «kred» for å ha sett, eller som vil markere deg for livet. Det eneste filmene gir deg er god underholdning.

Spinoff 2: Prometheus

Prometheus (2012) er en spinoff fra eller prequel til Alien, alt etter hvordan du ser det. Xenomorphene spiller en langt mindre rolle enn i de øvrige filmene, derimot får vi en forklaring på besetningen på det utenomjordiske romskipet de finner i den første Alien-filmen.

Filmen er veldig stilig laget, den har et flott skuespillerensemble, en mystisk og episk historie, den vant flere priser, fikk stort sett gode kritikker og godt besøk. Men mange ble også noe skuffet av filmen. Personlig likte jeg den godt. Den er langt mindre popcorn-underholdning enn Alien vs Predator-filmene, den tar absolutt mål av seg å bli like mye en klassiker som de originale Alien-filmene. Hvorvidt den lykkes i det får du nesten bestemme selv.

Alien: Covenant fra 2017 er, til tross for tittelen, oppfølgeren til Prometheus. Denne gjorde det ikke like bra på kinoene som Prometheus, men det er også en vellaget film som fikk gode kritikker.

Spinoff 3: Alien: Romulus

Alien: Romulus kom på kino i 2024, så den er fortsatt rykende fersk. Handlingen utspiller seg et sted mellom de to første Alien-filmene, med en egen historie. Dette er spinoffen som er nærmest knyttet til de fire originale filmene. Filmen kan godt ses av de som ikke har noe forhold til Alien-universet. Og med tanke på det pur unge skuespillerensemblet er dette kanskje hensikten - å fri til seere som ikke var påtenkt da de fire originale Alien-filmene kom?

Det er en spennende og vellaget film, som står støtt på egne ben, og er et finfint tilskudd til Alien-universet. Og, som sagt, så kan filmen være en strålende introduksjon til de eldre Alien-filmene for yngre generasjoner, hvis du har noen tenåringer du ønsker å forderve.

Alien-filmene kan lånes på Sølvberget! Samtlige filmer kan også streames på Disney +.