Det blåser opp på Barrøy

Boka før, De usynlige, handlet om livet på en øy, med en komposisjon som matchet: Knapt noen markører plasserte den i tid og sted, handlingen kunne gått for seg nesten hvor som helst langs norskekysten i en gitt epoke (seint 1800- til tidlig 1900-tall).

Hvitt hav følger på med mer overlevelse ved havet, men går inn i sin tid, som det heter. Ingrid Barrøy er blitt voksen og befinner seg på Barrøy i andre verdenskrigs siste år. Snart driver det i land menn fra fangeskipet Rigel, som ble bombet av britiske fly i november 1944, og krigens vev spinnes helt inn i stuene på Barrøy.

Hvitt hav har mer dramatisk ytre handling enn De usynlige, men grunntonen er til å kjenne igjen: Barrøyværingene kommer seg gjennom alt, og prøvelsene de blir satt på, gjør dem aldri handlingslammede.

Ikke like hypnotiserende som De usynlige, men en fin bro til tredje bok; Rigels øyne. (Den boktittelen forekommer faktisk i slutten av Hvitt hav, hvis du følger godt med.)