Frankrike, del 8: Kultur, høflighet og væremåte

Introduksjonen til denne artikkelserien finner du her.

For at Frankrike-besøket skal være mest mulig smertefritt, er det egentlig bare tre ting som er viktige å huske på:

1. Husk å alltid hilse dersom det er en interaksjon. Når du går inn et sted, skal spørre om noe, eller kjøpe noe. Alltid. Bonjour, og evt. bonsoir når kvelden har falt.

2. Nei, franskmenn «nekter» ikke å snakke engelsk. Men de fleste franskmenn snakker ikke i nærheten av like godt engelsk som de fleste nordmenn. Og de liker ikke å føle seg dumme, og de forventer videre at du tilnærmer deg dem på høflig vis. Hils først, spør så høflig om de kan engelsk, ikke oppfør deg som om de har en «plikt» til å snakke engelsk med deg, og ikke forvent at kunnskapene deres er fantastiske – og selvsagt: Aldri gjør narr av engelsken deres - så går det stort sett alltid veldig bra.

3. Vi nordmenn er ekstremt lite opptatte av etikette, franskmenn er i andre enden. Det som kan være greit å ha i bakhodet der – utover punkt 1 - er at «god service» for en franskmann ikke nødvendigvis er synonymt med å være påtatt blid og vennlig. Om en kelner e.l. virker litt alvorlig eller uinteressert, så er sjansen stor for at det ikke er vondt ment – snarere tvert imot. Diskresjon er viktig for franskmenn. Ingen franskmenn forventer at en kelner skal være hverken deres nye bestevenn eller en spyttslikker.

Da går vi over til litt utdyping. Og for ordens skyld kan jeg nevne at mye av det jeg nevner under her, eller tilsvarende ting, kan være like viktige i mange andre land:

Å hilse og høflighet

Franskmenn vil ikke nødvendigvis hilse på deg eller anerkjenne din eksistens på gata. Dette vil jo variere alt etter hvem og hvor - det gjelder selvsagt metroen i Paris mer enn det gjelder forbipasserende i en koselig liten landsby. Men er det en eller annen form for interaksjon mellom deg og en franskmann, selv selger-kunde, vil franskmenn alltid hilse høflig, og forvente det samme tilbake.

Å unngå å hilse høflig på en servitør eller ekspeditør når de hilser på deg, kan føre til at du får alt fra et stygt blikk og en kald skulder, til at det i verste fall blir direkte ubehagelig. Franskmenn kan bli veldig satt ut dersom du ikke hilser tilbake, eller om du bare svarer med å bjeffe ut en ordre (på engelsk). De kan oppleve det nesten som om du spytter dem i trynet, og reagere henholdsvis.

Her er det viktig å huske på to ting:

Den ene er at franskmenn har blitt innprentet dette fra de var små. Det er en ren refleks for franskmenn å hilse på andre i rette situasjoner. De tenker overhodet ikke på det, det går helt automatisk – men de legger alltid merke til det dersom noen ikke gjør det samme!

Den andre tingen er at den amerikanske «kunden har alltid rett»-tankegangen ikke har fått et spesielt fotfeste i Frankrike. Service går begge veier der; en uhøflig kunde har slettes ikke «rett», og som kunde er du en gjest i deres etablissement – du «eier» det ikke. Franskmenn har liten tålmodighet med uhøflige mennesker. Og «Karen-oppførsel» kommer du ikke langt med i Frankrike.

Når alt dette er sagt: De aller færreste franskmenn er urimelige, og de fleste er ikke dummere enn at de forstår at utlendinger kan ha andre skikker.

Franskmenn flest setter like mye pris på diskresjon som på høflighet – de forventer ikke, og ønsker ikke nødvendigvis heller, å få folk de ikke kjenner opp i ansiktet. Dersom du smiler bredt til en franskmann lurer franskmannen sannsynligvis på hva du smiler av. Franskmenn smiler først og fremst når det faktisk er noe å smile av, ikke for å uttrykke serviceinnstilling.

Ingen franskmenn blir følgelig satt ut av en servitør med steinansikt, de er kun opptatt av hvorvidt hen gjør jobben sin. De kan derimot bli satt ut av en glisende, overhyggelig servitør. Ingen franskmenn forventer at folk i servicebransjen skal være geishaer. Et vennlig ansikt med antydning til smil er slettes ikke uvanlig, men om du ikke får det så bør du altså ikke bli satt ut eller tolke det negativt.

Du kan få fantastisk service i Frankrike, men på franske premisser – du må huske at servicepersonellet er dine likemenn, ikke dine underdanige tjenere. En fransk kelner sin jobb er å ta imot deg, installere deg på et passende bord, ta bestillingen din, sørge for at du får det du skal ha og har det bra – og å ellers la deg hygge deg med god mat og drikke i fred, og ikke være i veien for det.

Utenom for å ta bestillinger og å servere vil de kanskje komme bort en gang for å sjekke at alt er vel, ellers vil de ofte la deg være mest mulig i fred. Og i Frankrike skal man ikke ha dårlig tid når man spiser - vil du bestille noe mer, eller når du vil be om regningen, må du diskret sørge for å få blikkontakt og mime at du ønsker oppmerksomheten deres. I verste fall si s’il vous plait når de går forbi. Å kommandere bort en kelner som ei bikkje er en dødssynd.

Det kan selvsagt være en enorm forskjell mellom et snobbete etablissement i Paris eller i Nice, og en liten kro på landsbygda. Og alle franskmenn lærer de samme høflighetsreglene, men det er selvsagt individuelt hvor mye de gidder å bry seg. Og, om du synes folk i Paris er uvennlige og arrogante, så vil sannsynligvis minst 80 prosent av alle franskmenn være helt enige med deg.

Franskmenn er opplærte til å være oppmerksomme når de beveger seg blant andre. De holder gjerne døren for de som kommer bak dem, slipper folk forbi seg, og passer alltid på å ikke dulte borti andre – og sier alltid pardon eller excusez-moi dersom de allikevel gjør det.

Dulter du borti andre mennesker uten å unnskylde deg, slipper døren igjen i nesen på de som kommer bak deg, eller sperrer veien for andre i rulletrappen, må du regne med alt fra stygge blikk til i verste fall fysiske dytt og sinte tilrop – det sistnevnte er ikke vanlig, men franskmenn vil bli overrasket, sjokkerte, fornærmet og i verste fall sinte om du ikke passer på slikt. Dette har de også fått hamret inn siden de var barn.

Til slutt: Franskmenn kan være ganske direkte. Hvis de korrigerer deg på noe – vokabular, uttale, skikk og bruk og lignende - så gjør de det ikke nødvendigvis med et avvæpnende smil, så det kan virke litt brutalt for andre. Det betyr ikke at de mener noe vondt med det, sjansen er stor for at de bare prøver å være hjelpsomme.

Franglish

Når det gjelder språk, så ja, man lærer engelsk i Frankrike. Men det er tre ting du må huske på:

1. Franskmenn blir langt mindre eksponert for engelsk enn oss. Det er et veldig mye større land enn Norge, de har en mye større underholdningsindustri enn vi har, og utenlandske filmer og serier blir videre ofte dubbet. Franskmenn kan gå i ukesvis uten å høre et kløyva ord på engelsk.

2. Fransk skole har tradisjonelt vært veldig teoretisk, og språkundervisningen har ikke vært et unntak. Engelsktimene har nok oftere gått på å pugge grammatikk enn på å lære å kommunisere.

3. Det er veldig mye lettere for nordmenn å lære engelsk enn det er for franskmenn. Fransk er et romansk språk. Hvordan man formulerer setninger, hvilke ord man bruker og hvordan er overraskende forskjellig fra både norsk og engelsk. Det er mye, mye enklere for franskmenn å lære eksempelvis italiensk.

Utover det så lærer franskmenn engelsk på skolen, ja, og de går ikke og bærer noe generelt nag til engelskmenn, som mange tror. Litt smålig nabokrangling er det nok i begge land, men direkte motvilje finner du lite av.

Franskmenn kan forsåvidt være litt mer negative mot amerikanere; de kan også generalisere engelskspråklige over hele verden som les anglo-saxons, og være litt unyanserte og uinteresserte i den engelsktalende delen av verden. De er i hvert fall ikke i nærheten av så opptatte av USA og amerikansk kultur som vi i Norge har vært.

Og selvsagt synes de at det er litt sårt at engelsk har tatt den plassen fransk en gang hadde. Naturlig nok, det hadde vi også syntes. Men jeg har aldri i mitt liv truffet en franskmann som snakket flytende engelsk men har nektet å prate det. Å være språkmektig er like respektert i Frankrike som i andre land.

De franskmennene som snakker godt engelsk er ofte ettertraktet på arbeidsmarkedet. Du finner dem heller i en godt betalt jobb på et kontor enn i et dårligere betalt serviceyrke. Dette betyr ikke at ingen franskmenn i serviceyrker snakker engelsk, det betyr bare at det er ikke nødvendigvis der du kan regne med de aller beste engelskkunnskapene.

Så: Når jeg hører sinte nordmenn sutre over franskmenn sine manglende engelskkunnskaper pleier jeg å tenke at de har hatt for høye forventninger, at de har vært lite tålmodige, og at de har muligens gått for fort og direkte frem og dermed – i franskmannens øyne – har fremstått som en uhøflig, respektløs og dermed uvelkommen gjest som de ikke gidder å gjøre noen ekstra innsats for. Selvsagt kan det også være at de har truffet en franskmann som hadde en veldig dårlig dag, det kan skje der som her.

Hvis du vil kommunisere med noen på engelsk: Bonjour først, det er helt essensielt, selv om alle forstår ordet “hello” også. Gjerne fulgt av monsieur eller madame hvis du vil smiske til deg ekstrapoeng.

Mange setter videre pris på at du spør dem på fransk – parlez-vous anglais? Blås i uttalen, hele poenget er å vise dem at du ikke mestrer fransk. Da vil gjerne til og med de som er mest usikre på egne engelskkunnskaper våge å prøve seg. Går du inn på en kafé uten å hilse og kommanderer bryskt one coffee uten å si please en gang har du tråkket dem på samtlige tær. Da er du heldig om du «bare» får en diskret spyttklyse i kaffen din.

Å komme under huden

Franskmenn er kjente for å være vanskelige å bli kjent med. Det er jo vi nordmenn også. Men det er noen forskjeller:

Som nevnt er ikke small talk noe som franskmenn flest driver med i særlig grad. Man kommer ikke alltid lett i snakk med folk man ikke kjenner fra før. Det samme gjelder jo oss nordmenn, men det er en vesentlig forskjell: Tilfeldige samtaler mellom franskmenn kan helt fint skje, men de blir ofte formelle og uforpliktende. Man holder en viss “avstand” til man blir bedre kjent. Det er ikke vanlig å snakke om personlige detaljer med folk man ikke kjenner.

Franskmenn går på barer, puber og nattklubber de også, men de går ofte i en gruppe som de holder seg i, og de pleier ikke nødvendigvis å ville mingle med andre. Der vi nordmenn kan være riktig så sosiale med noen glass innabords så har de fleste franskmenn ikke helt den samme kulturen.

Her er det selvsagt individuelle forskjeller. Men dette er noe som mange melder om det sosiale livet i Frankrike. Og jeg husker da jeg selv var en kontaktsøkende student så ble jeg mye lettere kjent med andre utlendinger, evt. franskmenn fra andre deler av Frankrike, enn jeg ble med lokale franskmenn.

Og dette er jo ikke nødvendigvis spesifikt for Frankrike – de lokale franske studentene hadde sine venner og sin familie i nærheten, dro hjem til familien i helgene, fant på ting med vennene sine, og hadde ikke det samme behovet for å skaffe seg nye venner som vi som kom langveisfra. Slik er det nok over alt.

I tillegg til de åpenbare individuelle forskjellene, så er det også noen geografiske forskjeller – folk som bor sør i Frankrike er kjente for å være enklere å komme i snakk med. Men franskmenn fra nord vil gjerne presisere at de i syd også er mer overfladiske; mindre “å stole på”.

Å bli kjent

Det går selvsagt helt fint an å bli kjent med franskmenn! Men ha gjerne i bakhodet at dersom du har en trivelig kveld med en eller flere franskmenn, så legger de kanskje mer i det enn hva du kanskje gjør. Hvis en franskmann slipper deg innpå seg, vil hen sannsynligvis ta det seriøst, og forvente at vennskapet blir pleid av begge parter.

Dette betyr ikke at du må signere en eller annen rar kontrakt, bare at franskmenn kan bli litt forvirret og såret dersom de får en ny “bestevenn” i løpet av en fuktig kveld, og etterpå møter radiostillhet. Veldig mange franskmenn blir forvirret av de sosiale kodene i spesielt USA, hvor man ofte er riktig så glad i small talk og kan bli riktig så personlig med fremmede, men uten å nødvendigvis følge det opp videre. Slikt gjør bare ikke de aller fleste franskmenn – er de personlige og vennlige med deg, så mener de det.

Dersom du legger ut om ditt personlige liv til en franskmann (og ikke skremmer hen vekk med å gjøre det), vil franskmannen sannsynligvis gå ut fra at du oppriktig ønsker å bli venn med hen – og forbli venner. Ha dette i mente dersom du er typen som blir riktig så kjærlig og personlig etter noen glass.

Hvor høflig er man med venner?

Om du trodde at høflighetsregler blir mindre viktige straks du er venn med en franskmann, så må jeg dessverre skuffe deg. Det blir mye mer komplisert.

Franskmenn skiller mellom det formelle vous (De) og det uformelle tu (du). Akkurat som beste- og oldeforeldrene våre gjorde. Er du “bare” turist vil du sannsynligvis kun trenge å forholde deg til det høflige, formelle vous. Er du eksempelvis student, hos en vertsfamilie, eller (ung og) kontaktsøkende vil du sannsynligvis støte på det mer uformelle tu før eller siden.

Den offisielle forklaringen er at man bruker tu til barn, familie, bikkja og veldig nære venner – vous til alle andre. I praksis vil veldig mange av dagens franskmenn gå fra vous til tu ganske raskt, gjerne til og med fra første stund. Min erfaring er at venner, kollegaer og nære bekjente nesten alltid bruker tu.

Men franskmenn vil sjeldent eller aldri bruke tu ovenfor en kunde eller en betalende gjest, og formell status (og alder) kan også spille inn. Man sier ofte tu til kolleger, men ikke nødvendigvis til sjefen. De fleste nå i dag sier tu til faren og moren deres, men de er forsiktige med å bruke tu fra første stund i hvert fall med svigerforeldre. Den som er eldst eller har høyest “rang” er den som bestemmer hvilken form man skal bruke.

La uansett franskmennene styre dette selv. Dersom du er under 95 år gammel eller ikke er fransk selv, burde det ikke ha noe å si for deg. Ingen franskmenn blir fornærmet om du insisterer på å bruke vous selvfølgelig - men ha i mente at det er en diskret måte å signalisere at du ønsker et mer formelt forhold til personen du prater med, og franskmenn vil følgelig tolke det som at du ønsker å holde en viss avstand.

Dersom franskmannen sier “on peut se tutoyer?” ("kan vi være dus" - altså: "Kan vi si tu til hverandre?") kan de bli litt såret om du fortsatt - av en merkelig grunn - insisterer på vous, men formelt sett er du i din fulle “rett”.

Når man først har blitt kjent og sier tu til hverandre, bytter man ofte bonjour med salut. Man bytter monsieur/ madame med fornavnet til vedkommende.

Husk at franskmenn hilser på hverandre hver gang de treffer hverandre. Så dersom Georges er din nye venn som du sier tu til, forventer Georges at du sier salut Georges hver gang du treffer han, og han vil si det samme til deg. Når dere går, vil dere gjerne bytte au revoir med ciao. Det siste er fra italiensk, men i motsetning til italienerne bruker franskmenn det kun som et uformelt farvel.

Man hilser bare en gang per dag. Glemmer du at du allerede har hilst på noen blir det fort flaut. Distré franskmenn skyr kaffeautomaten på jobben som pesten av denne grunnen. Franskmenn som har glemt om de allerede har hilst på noen den dagen vil unnskylde seg og spørre - og de vil være tydelig flaue.

Fysisk

Franskmenn har to måter å hilse fysisk på, som du sjeldent eller aldri trenger å forholde deg til som turist, men som du må forholde deg til hvis du blir kjent med franskmenn:

• Man håndhilser
• Man gir la bise – det franske kysset, som egentlig er mye mer usexy enn det kanskje høres ut – det er en lett klem på hvert kinn mens man lager en kysselyd ut i luften.

Generelt håndhilser menn på hverandre, mens kvinner gir la bise til hverandre og til menn. Barn får la bise, uavhengig av kjønn. Men i mer formelle settinger så håndhilser gjerne kvinner også. Og mange menn - både familie og gode venner - gir hverandre la bise. Her kan det være litt forvirrende, men da er det greit å huske at franskmenn er like forvirret. La dem styre det.

Er du turist er det ikke forventet at du håndhilser på noen ansatte – og i hvert fall ikke at du gir la bise! Man gjør vanligvis ikke slikt i selger-kunde-forhold, utenom en bartender med stamkunder eller lignende.

Denne videoen forklarer alt du trenger å vite om håndhilsing, la bise, og mer til om franske omgangformer mellom venner og kjente:

Omgangspsyke

Når det ellers gjelder sosial omgang med franskmenn så kommer det selvsagt først og fremst an på franskmannen. Men her er noen generelle ting:

Det er vanligere å treffes ute – for å spise, eller for å ta en drink. Franskmenn har lav terskel for å gå ut, og muligens litt høyere terskel for å invitere folk hjem til dem.

Selv når dere har gått over til tu vil det nok fortsatt være litt mer formelt enn hva du er vant med. Du bør vente med å stille personlige spørsmål om familie, religion og slikt før du er sikker på at det er greit.

Når det er sagt så har franskmenn lav terskel for å diskutere forskjellige ting, og det kan gå heftig for seg. Utenom for personlige spørsmål så har veldig mange franskmenn få tabu. Politikk er ganske polarisert i Frankrike, så det kan være greit å unngå, men ellers er det ofte bare å kjøre på. men du må regne med motstand - mange franskmenn kan finne på å "bytte" mening for å gjøre diskusjonen mer spennende.

Franskmenn blir oppdratte til å være veltalende og å logisk resonnere seg frem til konklusjoner.

Hvis du diskuterer med en franskmann er sjansen stor for at hen står litt nærmere deg enn du kanskje synes er behagelig, og gjerne ser deg fast inn i øynene mens du snakker, uten å gi muntlige bekreftelser (type «mmmh, ok, oj, å, sier du det?»).

Når det er deres tur til å snakke så er det kanskje litt mer intenst enn du er vant til, gjerne med litt gestikulering, og ikke nødvendigvis akkompagnert av avvæpnende smil hvis de motsier deg. Det kan bli litt intenst og virke litt alvorlig eller til og med på grensen til aggressivt for en uforberedt nordmann, men det er bare stilen mange har, og det er slettes ikke vondt ment, så ikke bli satt ut. Sannsynligvis betyr det bare at de synes du er spennende å konversere med.

Bruk gjerne humor – om de muligens ikke er kjente for det så kan faktisk franskmenn være virkelig morsomme. Men ironi blir sjeldent forstått (eller det blir forstått, men de ser ikke humoren i det), og sjarm er alltid tryggere enn plumpe vitser. De fleste franskmenn setter mest pris på vidd, ordspill og skarpe observasjoner, mange kan sette pris på overraskende svart humor – men dersom de synes du er kjedelig eller umorsom vil de ikke skjemmes over å vise det.

L’amour

Franskmenn er kjente for å være lidenskapelige latinere, og ryktet vil ofte ha det til at utroskap er like vanlig som å knytte skoene. I virkeligheten er det selvfølgelig ikke slik.

Jeg vet ikke hva statistikken for utroskap er i Frankrike sammenlignet med Norge. Men skilsmissestatistikken er omtrent den samme, og jeg har aldri fått inntrykk av at noen franskmenn bare hadde trukket på skuldrene dersom de fikk vite at partneren var utro. Så man kan fint bruke noen klyper salt hvis man ser på Emily in Paris eller lignende.

Grunnen til at franskmenn ofte har trukket på smilebåndet over forsideoppslag om utroskap i England og USA er først og fremst at de mener det er irrelevant informasjon – det er andres privatliv, og det er noe som blir sett på som ekstremt ufint å blande seg i. Og videre synes sikkert mange franskmenn at latin lover-stempelet ikke bare skal tilfalle italienere, så de synes sikkert det er litt spennende å ha dette ryktet. Men virkeligheten er nok mer kjedelig en stereotypene.

Men helt kjedelige nordmenn er de ikke. Spesielt kvinner får nok mer uønsket (og i noen tilfeller ønsket?) oppmerksomhet i Frankrike enn de hadde fått i Norge. Men det kan være greit å ha i bakhodet at lett flørting, komplimenter, og lett berøring (på hånd, arm – alt annet er ikke innafor) bare er en større del av fransk kultur, og slettes ikke nødvendigvis betyr noe. Og de færreste franskmenn vil gjøre slikt uten videre med noen de ikke kjenner.

De fleste har nok neppe stort andre hensikter enn å vise oppmerksomhet på en galant måte. Men harcèlement sexuel – seksuell trakassering – er ikke ukjent på franske arbeidsplasser, videre finnes det garantert store mørketall.

Franske menn flørter nok mye mer enn franske kvinner – men franske kvinner liker ofte å fremstå som sensuelle, de setter ofte pris på positiv oppmerksomhet – i hvert fall så lenge den ikke er slibrig eller pågående, og de kan fint finne på å flørte selv. Men igjen – man bør ikke legge for mye i det.

Det er regnet som ufint å plage damer på gaten, og de færreste franske menn vil nedverdige seg til slikt. Men det skjer. De fleste franske damer vil bare overse og gå rolig videre.

Neste (og siste) artikkel: Frankrike 9: Bittelitt fransk kultur og noen franske filmer