Frankrike, del 9: Bittelitt fransk kultur og noen franske filmer

Introduksjonen til denne artikkelserien finner du her.

Jeg burde vel avslutte denne artikkelserien med noen tips. Fransk litteratur har de aller fleste vært borti, så jeg kommer ikke til å gå veldig langt innpå det. Kom ned til Sølvberget og spør. Men jeg vil allikevel anbefale tre franske forfattere som vanligvis ikke er «pensum» (enda):

Annie Ernaux er rent gull! Hennes selvbiografiske romaner hvor hun setter seg selv helt på siden av det hun har opplevd og beskriver hendelsene i livet hennes sett utenfra er helt forheksende! Hun har blitt veldig populær de siste årene – og straks du leser henne skjønner du umiddelbart hvorfor. Ernaux er litterær magi!

Édouard Louis er fransk sosialrealisme, på mange måter milelangt fra klassisk fransk litteratur, men utrolig velskrevet. I Norge er han spesielt aktuell i år – les han, og du vil skjønne hvorfor !

Da Édouard Louis besøkte Kapittel i 2016 hadde jeg gleden av å oversette foredraget hans fra fransk til engelsk (sammen med Cyril Jacob – merci Cyril) – og jeg husker at jeg ble helt forhekset av måten han klarte å uttrykke seg på – og dette var bare et foredrag! Louis er en trollmann med ord.

Patrick Modiano er jeg veldig glad i. Og det er det ikke alle som er – Modiano har et veldig enkelt, direkte språk som bryter veldig med den typiske franske forfatter og skikken med å bruke et veldig snirklete språk (men det gjør at det er lett å lese han på fransk) og han er en mester i å lage en uro hos leseren med å legge igjen veldig mange løse tråder, som bare irriterer enkelte, men for andre driver de historiene hans fremover. Les gjerne artikkelen min om han, og les gjerne Dora Bruder, som er en helt enestående biografi om en savnet jødisk jente i Paris under 2. verdenskrig.

Jeg går enda mindre inn på fransk musikk – men her kan du lese om Jacques Brel, mens jeg går videre til franske filmer du absolutt bør se:

À Bout de Souffle (1959) – Til siste åndedrag

En klassiker innen fransk nouvelle vague, med den franske superstjernen Jean-Paul Belmondo som gikk bort i fjor til full landesorg i Frankrike, og svensk-amerikanske Jean Seberg i hovedrollene. Stil og klasse i massevis!

Jean de Florette og Manon des sources (1986)

Disse filmene er i Norge kjent som Kilden i Provence del 1 og 2. Marcel Pagnol’s hjertevarme, naturalistiske og ofte selvbiografiske skildringer av livet i Provence på første halvdel av 1900-tallet er flott lesestoff. Enkelte av romanene hans er filmatisert, og disse to filmene MÅ du se ! «Stjernen» i filmene er Gérard Depardieu som var på randen av internasjonalt gjennombrudd i 1986 – og han spiller godt, men han spiller kun i den første av de to filmene – den franske skuespillerveteranen Daniel Auteuil som allerede hadde flere filmer på baken, samt den italiensk-franske superstjernen og legenden Yves Montand (døpenavn Ivo Livi), som gjorde en av sine siste roller i denne filmen, spiller begge så forheksende bra at det gjør nesten vondt å se på!

Personlig får jeg samme assosiasjoner som når jeg ser de to første «Gudfaren»-filmene. Det høres sikkert rart ut, det er ingen åpenbare sammenligninger. Men se dem, og kanskje du kan fortelle meg om jeg er på tur, eller sette bedre ord på sammenligningsgrunnlaget mitt?

La Haine (1995) – Hatet

Mathieu Kassovitz kjenner mange som Amélie (Audrey Tautou) sin «love interest» i Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, og mange vil også kjenne han igjen som Malotru fra den vidunderlige serien «Le Bureau». Og noen kjenner han igjen fra Spielberg-filmen München. Men han er faktisk først og fremst en fantastisk regissør og filmskaper.

La haine var hans 5. film i en alder av bare 28 år, og han vant flere priser for denne filmen. Filmen handler om livet i forstedene (banlieues) til Paris, og skildrer en natt i livet til tre kompiser av ulik bakgrunn. Filmen ble laget nøyaktig ti år før opptøyene i 2005.

Ça commence aujourd’hui (1999) – Det begynner i dag

Franskmenn er kanskje ikke kjente for sosialrealistiske filmer, men det er allikevel en sjanger de mestrer til fingerspissene. Denne filmen er en ren perle i den sjangeren, laget av Oscar-nominerte Bertrand Tavernier, best kjent for Round Midnight. Filmen, som gikk langt innpå meg da jeg så den på kino, skildrer livet til Daniel (Philippe Torreton), rektor på en école maternelle (en slags «førskole», en mellomting mellom skole og barnehage for barn mellom 3 og 6 år i Frankrike) i en lutfattig by i Hauts-de-France – området Édouard Louis skildret 15 år senere i Farvel til Eddie Bellegueule. Daniel er sterkt engasjert i de små, ofte heller traumatiserte barna i skolen hans som alt for ofte har foreldre på randen av sammenbrudd i en landsby med 38% arbeidsledighet.

Filmen veksler mellom å være hjertevarm og bare vond – men den er mest det førstnevnte. Det er en ganske nedpå film som får frem budskapet sitt uten å hverken skrike høyt eller å dytte meninger ned i halsen din. Filmen var blant annet direkte medvirkende til at det ble innført en ny lov som forbød å kutte strømmen til fattige barnefamilier i Frankrike som ikke hadde råd til strømregningen.

Le Fabuleux Destin d’Amélie Poulain (2001)

Den fabelaktige Amélie fra Montmartre vil de fleste allerede ha sett. Denne lykkepillen av en film ble laget av en regissør som ikke akkurat var kjent for å lage lykkepiller – Jean-Pierre Jeunet, som hadde laget heller burleske filmer tidligere.

Filmmusikken ble veldig populær. Den ble komponert av Yann Thiersen, en heller sær bretonsk musiker som også har belgisk og norsk (!) bakgrunn. Han har mer til felles med Einsturzende Neubauten og Nick Cave enn med John Williams, og han har irritert seg litt over «filmkomponist»-stempelet han fikk etter denne filmen – men han får takke seg selv (tenner lys!).

Hvis noen skulle ønske å beskylde franskmenn for å være nasjonalistiske og proteksjonistiske med egne filmer, så ble faktisk denne filmen avvist av filmfestivalen i Cannes, som så på den som «kunstnerisk uinteressant». Sannsynligvis en feilberegning av komiteen, langt mer «kommersielle» filmer enn denne har vært presenterte i Cannes. Filmen ble ekstremt populær både blant publikum og kritikere verden rundt, den vant en haug med priser, og er en nydelig og ekstremt søt film om to personer som ønsker kjærlighet men som er livredde – en nydelig film for oss feiginger ! Filmen er også proppfull av referanser til beste- og oldeforeldregenerasjonen i Frankrike. Lag deg en vintoddi (vin chaud à la cannelle), åpne en pakke spekuloos og kos deg!

Bienvenue chez les Ch’tis (2008) – Velkommen til Chti’ene

En av de få franske filmene som virkelig har fått meg til å le høyt ! Dessverre får man mest utav den hvis man kan heller godt fransk, og ikke minst kjenner godt til franske dialekter og fransk kultur – men det er en varm og morsom film – på ingen som helst måte en «stor» film, men en upretensiøs og høyst severdig film som beskriver den franske grasroten i ett av de fattigste områdene i Frankrike på en, for en gangs skyld, varm og humoristisk måte.

Filmen ble umåtelig populær i Frankrike, og Frankrikes høyrepopulistiske høvding – Jean-Marie Le Pen – klarte ikke å la være å drite seg ut med å kommentere at de to hovedrolleinnehaverne i en film som handlet om hans kjernevelgerområde egentlig var arabere – noe han IKKE vant stemmer på. Kad Merad, den ene hovedrolleinnehaveren, er et kjent og kjært fjes i den franske underholdningsbransjen og en tidvis hysterisk morsom fyr, og han er fra Sidi Bel Abbès i Algerie. Den kjente humoristen, skuespilleren og regissøren Dany Boon (egentlig Daniel Farid Hamidou), som både skrev og regisserte filmen og spilte den andre hovedrollen, er sønn av en katolsk mor fra Lille og en muslimsk far fra Algerie. Selv konverterte Boon til jødedommen da han giftet seg med en jødisk kvinne i 2002. Og begge representerer den velsmakende salatbollen som heter Frankrike langt bedre enn Jean-Marie Le Pen.