Friends, våre venner fra generasjon X

Dessverre ble serien nylig aktuell på grunn av en tragisk hendelse, da en av seriens 6 hovedpersoner, Matthew Perry som spilte Chandler, gikk bort den 28. oktober i en alder av 54.

Friends (eller Venner For Livet) er kjent nok for de fleste, men for sikkerhets skyld: Serien følger seks venner – tre menn, tre kvinner - over en 10 års periode. Vennene er i midten av 20-årene og i etableringsfasen ved starten av serien, som følger dem i tykt og tynt gjennom 90-tallets og det tidlige 2000-tallets New York.

Vennegjengen av nyere dato

Serien ble en enorm, verdensomspennende suksess. Den var midt i blinken for generasjon X, men ble godt likt av flere andre. På 90-tallet kunne man knapt åpne en avis eller et ukeblad uten å lese noe relatert til Friends. Hovedrolleinnehaverne ble allemannseie. Flere berømtheter stod i kø for å få gjesteroller. Serien har blitt sendt i reprise over en lav sko, og den dag i dag ligger den høyt oppe blant de mest streamede seriene.

For oss som jobber i bibliotek så er det gledelig at serien er full av referanser til bøker - både fag- og skjønnlitteratur. Flere klassiske filmer og TV-serier blir også nevnt, se slutten av artikkelen, samt eget kapittel om musikken.

Serien mestrer å balansere heller original og av og til på kanten humor, med tryggere, mer familievennlig humor på mesterlig vis. Man får ikke tid til å kjede seg over heller trauste vitser før det kommer en drøyere vits eller situasjon rett inn fra venstre. Men straks humoren begynner å helle mot drøy, henter den seg inn på trygg grunn innen noen får tid til å føle seg støtt.

Humoren er ofte mer eller mindre "ufrivillig" – et resultat av situasjoner som de forskjellige hovedrollene roter seg inn i – hovedroller det er vanskelig å ikke bli glad i. Men Matthew Perry sin figur Chandler skiller seg ut som den karakteren som har en utpreget sans for humor, som regel bitende og sarkastisk, og han er rask i replikken.

Matthew Perrys selvbiografi

Matthew Perry har ved flere anledninger stått frem som alkoholiker og pillemisbruker. Han ble, etter eget sigende, alkoholiker i en alder av 14, og ble videre avhengig av smertestillende etter en ulykke. Han har lagt seg selv inn flere ganger. Han slet ofte sterkt under innspillingen av Friends, og er alt annet enn nykter i flere av episodene. Han ble funnet livløs i et massasjebad den 28. oktober i år, og livet hans stod ikke til å redde.

Serien både reflekterte og bidro til å skape flere av datidens populærkulturelle trender. Og i 2024 er det som sagt hele 30 år siden den første sesongen rullet over TV-skjermene - og den ruller fortsatt over TV-skjermer. Samtlige av hovedrolleinnehaverne har passert 50, noen av dem for lengst, og generasjon X er nå i 40-50-årsalderen. Men om vi ikke er relevante lengre, så er fortsatt Friends det.

Vi tar en titt på tiden serien ble laget, innflytelsen serien hadde, musikken fra serien, beskyldninger fra den senere tid om sexisme, homofobi og rasisme, og avslutter med bøker og filmer som det blir referert til i serien. Kjekt å være grundig, hehe…

En tidsmaskin til 1994

La oss spole tilbake til 1994, året serien hadde premiere. Vi holder oss til Nord Amerika og det vi pleide å kalle Vest Europa. Det er denne kulturelle sfæren Friends tar plass i. USA var fortsatt det landet med størst populærkulturell innflytelse, og mye av det man så på kino eller TV eller hørte på radioen var amerikansk.

Og populærkultur oppdaget man først og fremst gjennom kino, TV, radio og blader. Internett og mobiltelefoner fantes, men det var langt fra allemannseie. De få som hadde slikt fikk det vanligvis gjennom jobben, og internett var treigt og bråkete, og mobiltelefonene store og klumpete. Fasttelefon var regelen. Og man lette opp telefonnumre i tykke telefonkataloger, eller man ringte opplysningen. Det var ikke uvanlig å gå rundt med en personsøker - “pager” - som man også gjerne fikk gjennom jobben.

Har du hatt en personsøker er du gammel. Bilde fra Wikipedia.

Betalingskort hadde eksistert lenge, men folk gikk fortsatt med kontanter på seg, eller brukte sjekkhefte. Man sjekket postkassen hver dag – mailer og efaktura var science fiction, selvangivelsen fylte man ut i papirform og sendte i posten, og nyheter leste man i papiraviser. Dokumenter som ikke ble sendt i posten ble sendt via fax, slettes ikke som mailvedlegg. Samfunnet var på ingen måte papirfritt og digitalisert.

Hjemmekinoen var en veldig dårlig erstatning for vanlig kino. Man så på noen firkantede, boksete TVer med latterlig små skjermer, i beste fall gikk lyden ut et stereoanlegg, men vanligvis gjennom små TV-høyttalere. Netflix og streaming var science fiction – man så filmer, serier og andre TV-programmer i sanntid på de TV-kanalene man hadde, eller man så på videokassetter. De fleste hadde en videobutikk i nærheten hvor man kunne leie en eller flere filmer som man måtte levere tilbake igjen neste dag, hvis ikke fikk man gebyr. Og man måtte huske å spole filmene tilbake først.

Og slik var det i mange år fremover. Da 10. og siste sesong av Friends rullet over skjermene i 2004 hadde de fleste en mobiltelefon i lommen, internett hjemme var blitt vanlig, og VHS var godt på vei til å bli erstattet med DVD. Verden var blitt litt mer digital under de 10 årene, men de fleste hadde fortsatt fasttelefon, smarttelefoner var fortsatt ukjent, Spotify og Netflix fantes fortsatt ikke, heller ikke Facebook – MySpace var det mest kjente sosiale mediet.

Tilbake til 1994 – dette var året folkemordet i Rwanda begynte, og det var fortsatt krig i det tidligere Jugoslavia. Men Oslo-avtalen, som ble inngått i 1993 og 1995, gav et (dessverre kortvarig) håp om fred i Midtøsten, og i desember ’94 stod Yazir Arafat, Yitzak Rabin og Shimon Perez sammen i Oslo og mottok Nobels Fredspris.

Berlinmuren hadde falt knappe fem år tidligere, og satte i gang en dominoeffekt som fortsatt pågikk. Hadde du et atlas eller en globus hjemme var det sannsynligvis utdatert - Sovjetunionen var nylig blitt historie, og østeuropeisk geografi var plutselig langt mer komplisert enn den hadde vært noen få år tidligere. Mange i «Vesten» var forvirret over alle disse nye landene de ikke hadde trengt å forholde seg til tidligere.

I 1994 gikk folk på kino og fikk bakoversveis av gladvolden i Pulp Fiction, en lavbudsjetts- og heller voldelig kultfilm som fikk stor suksess og skled rett inn i 90-tallets populærkulturelle zeitgeist. Eller de lot tårene renne mens de så den rørende storfilmen Forrest Gump.

Løvenes Konge, True Lies og Speed var andre populære filmer dette året, og Jim Carrey fikk sitt store gjennombrudd med filmen The Mask, som fikk like mye oppmerksomhet for de banebrytende filmeffektene som for Carreys komiske talenter og uttrykksfulle gummiansikt.

CGI – computer generated images – hadde nettopp gjort et kvantesprang, som gjorde at dinosaurer, monstre og romvesen i filmer plutselig så realistiske ut. Året før hadde folk sittet måpende i kinosetene og sett de livaktige dinosaurene i Jurassic Park. I Forrest Gump ble den samme teknologien brukt til å plassere Tom Hanks sammen med diverse politikere og andre storheter fra 50-, 60- og 70-tallet. Og Jim Carrey ble tryllet om fra en vanlig mann til en livaktig tegneseriefigur foran måpende publikummere i The Mask. Alt dette hadde vært science fiction kun noen få år tidligere, og dette var en stor greie der og da.

90-tallet var helt klart filmens tiår, med flere blockbustere, ofte av det storslåtte slaget, som folk gikk mann av huse for å se på kino.

80-tallet sine pastellfarger, synthpop og hårrock var definitivt forbi i 1994. Grungen, som hadde snudd opp-ned på rocken noen år tidligere, var fortsatt i sin storhetstid, britpopen begynte for alvor å gjøre seg gjeldende, flere 60- og 70-tallsartister opplevde en ny vår, og mye av musikken på toppen av hitlistene var langt mer jordnær enn den hadde vært tidligere. Soundet fra 60- og 70-tallet var det mange som kopierte i dette tiåret, spesielt innen rocken, som var blitt stueren for lengst.

Men enkelte mer tidløse 80-tallsikoner som Michael Jackson, Prince og Madonna holdt fortsatt stand. Rap var også en svær greie, og folk begynte også å gå på raveparties, hvor frustrerte bartendere delte ut litervis med vann til danseglade mennesker med bittesmå pupiller. Spice Girls var fortsatt noen år unna gjennombruddet, men The Corrs var populære ved seriens start.

Klesmoten var – i mangel av et bedre ord – baggy. Trange dongeribukser med stretch var det vel kun noen tyske trashmetalband som fortsatt brukte på den tiden, i hvert fall blant menn. I 1994 svømte man rundt i svære skjorter, gensere og bukser som minnet om telt. Takket være grungen var flanellskjorter blitt allemannseie langt utover Seattle. Mange av de som kledde seg mer ekspressivt foretrakk en mer hippieaktig look – Woodstock feiret 25årsdagen med Woodstock ’94 dette året. For mange andre var det rap og diverse rappere som var inspirasjonen til klesstilen.

De kulturelle skillelinjene man ofte så i 80-talls highschool-filmer ble visket ut, og generasjon X hadde uansett ingen planer om å legge ungdomskulturen på hylla da de passerte 30. Deres foreldregenerasjon hadde kanskje sjokkert deres foreldre igjen med 50-, 60- eller 70-tallets mote og hårfrisyrer, men de begynte straks å gå korrekt, «voksent» og nøytralt kledd da de ble etablerte. Generasjon X var den første generasjonen som mer eller mindre brøt med dette, og de fortsatte ofte å være motebevisste og å følge trender i større og mindre grad langt inn i voksenlivet. Foreldregenerasjonens kollektivisme vek plass for generasjon X sin individualisme.

Friends sin innflytelse

Friends prøvde aldri å være den hippeste, mest «in» serien, og hovedrolleinnehaverne skiller seg ikke nevneverdig ut i hverken klesveien, hårfrisyren eller musikksmaken – samtlige (med unntak av Phoebe) var heller (men ikke FOR) «streite» etter datidens standard. Noe som helt klart har bidratt til å gjøre serien tidløs.

Men 90-tallets zeitgeist gjenspeiles allikevel tydelig, og serien ble umåtelig populær over hele verden. De eldste fra generasjon X var i slutten av tyveårene, de yngste på terskelen av tenårene i 1994, og Friends passet dem alle som hånd i hanske. De eldste Xerne fant gjerne gjenklang fra og inspirasjon til sine egne liv, mens de yngste Xerne lærte om datidens voksenliv på en underholdende og morsom måte.

Den vanligste rammen for sitcoms på den tiden var innenfor en familie, eller en arbeidsplass. Det at Friends handlet om 6 forskjellige venner, og attpåtil både menn og kvinner, var en forfriskende original ramme. Familien var ikke lengre den klippen i livene til generasjon X som den hadde vært for tidligere generasjoner. Det å være et skilsmissebarn hadde på få år gått fra å være et tabu til å bli helt vanlig. Vennenettverk var blitt en langt viktigere del av livene til folk – men det å sentrere en hel sitcom rundt vennskap var det ingen som hadde gjort før.

“Coffee shops” - kaféer - ble sterkt populære. En av de mest brukte arenaene i serien er den fiktive kafeen Central Perk. I trauste Norge, hvor kaffe betydde en kopp svart traktekaffe, begynte generasjon X å etterspørre cappuchino, latte, mocchiata og annet. Og mange kafeer måtte kaste seg over telefonen for å bestille et større og hippere utvalg varer.

Phoebe var fast musikalsk innslag på Central Perk. En av de store trendene på 90-tallet var nettopp singer-songwriteren med kassegitar som du gjerne fant på en «coffee shop», og en av 2000-tallets store stjerner, John Mayer, startet karrieren sin akkurat som Phoebe – muligens med en smule mer talent.

Musikken fra Friends

OK, nevn to sanger av The Rembrandts – I'll be there for you, og.......?

Bandet har faktisk hatt noen mindre hits på tidlig 90-tall, med sanger som Johnny Have You Seen Her? og Chase the Clouds Away. Og ser du filmen Dum og Dummere fra 1995 får du høre låten Rollin’ Down the Hill i soundtracket. Men allemannseie er ikke The Rembrandts på noen måte; for de aller fleste begynner og slutter bandet med åpningslåten til Friends. Man kan virkelig lure på hvorfor de ikke ble mer kjente når de har skrevet og fremført en av verdens muligens mest hørte låter? Vel, personlig synes jeg at de er litt kjedelige, men allikevel?

Utenom åpningslåten er veldig mye av musikken man hører i serien korte snutter. Det høres ut som bruddstykker av faktiske sanger – starten av en låt her, slutten av en annen låt der, men det er faktisk snutter som er laget til serien Friends av diverse studiomusikere – folk som lager musikk spesialtilpasset serier, reklamer og lignende. Alt låter som tidsriktig pop-rock fra 90-tallet.

Hootie and the Blowfish

Man får også høre en god del originallåter i serien. Den mest kjente er sannsynligvis U2 sin eviggrønne hit fra 1986, With Or Without You. Flere av datidens populære artister blir spilt, eller nevnt, eller begge deler. Hootie and the Blowfish, som var et populært rockeband på 90-tallet, går vennegjengen for å høre på konsert. Man får hørt flere andre populære 90-tallsartister som k.d. lang, Paul Westerberg, Toad the Wet Sprocket og mange flere.

Chrissie Hynde stjal jobben til Phoebe i en episode

Enkelte 80-tallsband som R.E.M. og The Pretenders som strengt tatt kom til sin rett i 90-tallets zeitgeist får vi også hørt, og Chrissie Hynde fra The Pretenders hadde til og med en liten gjesterolle i serien. Det samme hadde kona til Sting, og flere, flere andre.

Friends og diskriminering

Serien har i nyere tid blitt beskyldt for å være sexistisk, homofob og rasistisk. Noe som kan virke psykedelisk for mange av de som har sett på og elsket serien. I stedet for å avskrive disse beskyldningene som hysteri synes jeg det kan være interessant å heller se litt på hva grunnlaget for disse beskyldningene kan være. Mange assosierer woke med sinte aktivister og kanselleringskultur, men kjernen i det er jo å gjøre samfunnet mer inkluderende og mindre diskriminerende. Og det er jo en fin ting?

Sexisme

Sexisme i serien er kanskje den mest lavthengende frukten. Joey utnytter helt klart jenter i serien, og det over en lav sko. Han blir fremstilt som en typisk mannlig “jeger” som vet at han har draget på jenter, og som har ingen skrupler med å benytte seg av det for å lokke jenter i seng, for så å gå videre til neste «bytte». Han benytter videre den relative kjendisstatusen han får til dette formålet ved flere anledninger.

Og Joeys «bytter» blir litt for ofte kanskje fremstilt mer som dumme, ufrivillig komiske statister fremfor mennesker med egenverd og følelser som i flere tilfeller blir rett ut utnyttet av Joey til sex. Han er aldri direkte slem, og han dummer seg veldig ofte ut, men #metoo lå helt klart langt i fremtiden; den rollen hadde GARANTERT blitt fremstilt annerledes i dag.

I kontrast blir kanskje spesielt Rachel, og kanskje spesielt i begynnelsen av serien, fremstilt som det mer stereotype kvinnelige “byttet”; et hjelpeløst offer for mer eller mindre uredelige menn, den unge kvinnen som ikke kan noen ting, som kun har planlagt å finne og gifte seg med en mann med en god jobb, hvis ikke blir hun helt hjelpeløs i livet.

Ross og Chandler blir fremstilt som de snille, mer ordentlige og samvittighetsfulle guttene som vanligvis blir oversett eller “friendzoned” av jenter (som heller blir tiltrukket av menn som Joey). Kanskje gjelder dette spesielt Chandler, som er snill og grei, skarp, smart og kjapp i replikken, men som allikevel fremstilles som tidvis helt parodisk uinteressant for de fleste jenter i serien.

Ross er videre en stereotyp «nerdekarakter» fra en amerikansk highschoolfilm fra 80-tallet, og han er om mulig enda dårligere enn Chandler til å «sjekke», og som med Chandler havner han allikevel ofte i skyggen av både Joey og andre mannlige jegere. «Moralen» i dette er neppe den sunneste.

Og ellers kan det nevnes at jentene i serien (utenom den eksentriske Phoebe) er veldig glade i shopping, mens gutta heller foretrekker hockey og øl. Stereotypene er mange. Og Ross blir krakilsk når sønnen hans leker med en Barbie-dukke. Og så videre... Mange komiske situasjoner og poeng har bare ikke tålt tidens tann.

Men så er det jo også på sin plass å minne om at serien er en situasjonskomedie som begynner å nå en respektabel alder, ikke et moderne sosialt drama. Og hovedrollene skal ikke være politisk perfekte dydsmønstre, de skal ha sine særegenheter og dumme seg ut. Alle 6 havner i komiske situasjoner på grunn av disse særegenhetene. Og hensikten er å gi seerne en god latter uten å nødvendigvis sende et budskap - som seg hør og bør i en sitcom. Karakterene utvikles også i løpet av serien; Joey møter seg selv i døren flere ganger, og spesielt Rachel blir raskt ei selvstendig jente med god jobb og bein i nesen.

Det kan også være greit å ha i mente at de som var rundt 50 da serien hadde premiere i 1994 faktisk var født under 2. verdenskrig – de var ikke boomers en gang, de var pre-boomers! 1994 var for hele 30 år siden, det var en helt annen tid, og det hang igjen langt flere rester av litt gammeldagse holdninger, fordommer og idealer da enn vi ofte tror.

Personlig mener jeg at det skal en del vond vilje til for å stemple serien som rett ut sexistisk. Bare det at menn og kvinner var gode venner var heller originalt. Serien gjør også noen hederlige forsøk på å utfordre gammeldagse kjønnsroller ved flere anledninger. Det var ikke spesielt vanlig å være bevisst på stereotypier og sexisme i den type serie på den tiden, og Friends var langt fra det verste man kunne se i 1994. Men serien sender ikke alltid de sunneste signalene. Det betyr ikke at man ikke skal kunne kose seg med og le av serien, men det skader ikke å være obs på dette heller.

Homofobi og transfobi

At serien blir sett på av enkelte som homofob og transfob kan ved første øyekast virke langt merkeligere enn at den blir sett på som sexistisk. To gjennomgående biroller er Susan og Carol; Ross’ ekskone og kjæresten hennes som fikk henne ut av skapet. De behandles stort sett med respekt og verdighet gjennom hele serien, og får til og med giftet seg i en rørende episode. Rett ut homofob og transfob er serien bare ikke, da skal man legge veldig mye vrangvilje til. Men skraper man bittelitt under overflaten så blir nok både homofile og transkjønnede ofte behandlet litt klønete.

Chandlers frustrasjon over å støtt og stadig bli tatt for å være homofil kan bli litt slitsomt. Det kommer frem at det at han er smart, belest og har en utpreget sans for humor, og videre ikke er plagsom ovenfor jenter (og ikke kan sjekke) gjør at mange bare antar at han er homofil. Om det kan ses på som et slags kompliment til både homofile og til Chandler, så er det også en stereotypi. Det sender jo også et helt feil signal om hvordan gutter «skal» være, uavhengig av legning.

Og Chandlers transkjønnede far fremstilles heller stereotypt og overfladisk. Mer som en slags egoistisk sirkusklovn enn som et menneske som ikke følte seg vel i kjønnet han ble født i. Serien fordømmer på ingen som helst måte hverken homofile eller transkjønnede, men den nyanserer dem heller ikke; homofili og homofile brukes litt for ofte som rekvisitter som skaper komiske situasjoner – til seriens forsvar aldri med vond vilje og vonde hensikter, men allikevel på et heller klønete vis – som det slettes ikke skader å være bevisst på når man ser serien heller.

Rasisme

Så har vi rasisme da. Serien er jo i hvert fall ikke rasistisk på noe som helst vis. MEN den er gjennomgående veldig «hvit». En ting er at alle hovedrolleinnehaverne er hvite, men med unntak av Julie og Charlie er det ingen av de viktigere, gjentakende birollene som portretteres av asiatisk- eller afro-amerikanere.

Ross og Charlie (spilt av Aisha Tyler)

Dette kan sikkert høres ut som en overdreven problematisering for enkelte. Men ikke-hvite amerikanere har ofte vært usynlige i den amerikanske underholdningsbransjen, og de har ofte hatt stereotype roller hvis de først har hatt noen. USA har i relativt ny tid vært like ille som Sør Afrika var før apartheidens fall, det har vært mye rasemessig og kulturell segregasjon, og rasisme er fortsatt et omdiskutert emne. Om Friends slettes ikke er det verste eksempelet på å usynliggjøre ikke-hvite, så er serien ikke det beste eksempelet heller. Men det skal nevnes at veldig mange av de mindre birollene i serien ikke er hvite.

Marta Kauffman, skaperen av Friends

Seriens skaper, Marta Kauffman, har gjentatte ganger blitt utfordret på beskyldningene om sexisme, homofobi og rasisme, og hun har vært forbilledlig – hun har tatt disse beskyldningene på største alvor uten å hoppe ned i skyttergraven. Hun har gjentatte ganger uttalt at de nok hadde gjort en god del ting annerledes i dag. Men samtidig har hun minnet om, gang på gang, at serien er bare det som den er – kun en 30 år gammel sitcom, som fikk større suksess, oppmerksomhet og innflytelse enn noen hadde kunnet sett for seg.

Kulturelle referanser i Friends

Vi har sett på musikken i Friends. Serien er også gjennomgående full av referanser til både bøker og filmer. Alle, til og med Joey i noen tilfeller, er tydelig glade i å lese, både skjønn- og faglitteratur. Klassiske verk fra både USA og Europa blir nevnt, men også nyere bøker. Til og med Deweys desimalsystem, som vi er spesielt glade i oppe i 3. og 4. etasje spiller en birolle i en episode!

Under her finner du bøkene og filmene omtalt i serien som du kan låne på Sølvberget. Ellers har både Goodreads og IMDB laget lister over bøker og filmer som blir omtalt.