Hva er keltisk musikk?

Foto: Sander van der Wel

Keltisk musikk er musikken til folk som identifiserer seg som keltere.

Kelterne var frem til romertiden en stor og mektig folkegruppe som bodde i store deler av Europa. I dag finner vi keltiske kulturer på de britiske øyer - i Irland, Skottland, Wales, samt i Frankrike (Bretagne) og Spania (Galicia). Irland er den eneste staten hvor kelterne ikke er en minoritet.

Videre finner man keltisk arv i samfunn på det amerikanske kontinentet, i Australia og på New Zealand. Kelterne har sine egne språk, og andre kulturelle og historiske fellestrekk.

De fleste keltiske språkene er mer eller mindre utrydningstruet. De keltiske språkene på fastlandet døde ut i kjølvannet av romertiden, og de fleste moderne keltere har vokst opp med engelsk eller fransk som førstespråk. Men det finnes flere samfunn hvor språkene har holdt stand, og det har i de siste tiårene vært en større bevissthet rundt å holde forskjellige minoritetsspråk - derunder keltiske språk - levende. Irsk (av og til kalt “gælisk” på norsk) er det helt klart mest vitale keltiske språket.

Musikken til kelterne er derimot IKKE utrydningstruet, snarere tvert imot. Den har vært en levende tradisjon i flere århundrer, og fikk videre en oppsving fra 60-tallet av.

Tradisjonell keltisk musikk

Keltisk folkemusikk er i slekt med folkemusikken fra de omliggende regionene – derunder norsk. Spesielt skotsk og norsk folkemusikk har mange likhetstrekk.

Keltisk musikk er ofte sangbasert med sterke melodilinjer, men samtidig finnes det et vell av instrumentalmusikk. Som med mye folkemusikk så er keltisk musikk ofte dansbar, basert på forskjellige typer tradisjonelle danser.

Det brukes ofte pentatone og modale skalaer i keltisk musikk, som i mye annen nordeuropeisk folkemusikk. Men mange fremhever at keltisk folkemusikk har en egen karakter, og at folkemusikken i de forskjellige ketiske regionene har mye til felles.

Som med all folkemusikk så finnes det et stort repertoar av sanger i keltisk musikk hvor man slettes ikke alltid vet hvem som har hverken skrevet teksten eller laget musikken. Det er ofte snakk sanger som har gått i arv fra munn til øre i over kanskje flere hundre år.

Keltiske instrumenter

Sekkepipen forbinder vi ofte med Skottland. Men instrumentet kommer fra Kina, og har blitt brukt i hele Eurasia. Nå brukes den mest innen keltisk musikk i samtlige keltiske regioner. Det finnes flere forskjellige typer sekkepiper med forskjellige navn.

Fløyter, gjerne blikkfløyter og andre blåseinstrumenter brukes også ofte. Harpe har vært et yndet instrument, kanskje spesielt i Irland og Wales, men også i de øvrige regionene.

Feler, mandoliner, gitarer og andre strengeinstrumenter er også et vanlig syn. Perkusjonsinstrumenter som den irske bodhrán er også vanlig. Trekkspill blir også ofte brukt. Ellers kan det være regionale forskjeller.

I mer modernisert keltisk musikk bruker man gjerne ett eller flere av de overnevnte instrumentene i kombinasjon med mer moderne instrumenter som elgitarer, synther, moderne trommesett etc.

Innflytelse på musikk fra andre verdensdeler

Amerikansk folkemusikk har sine klare spor fra keltisk musikk. Spesielt innen “hvit” americana, som country og bluegrass, men også innen afro-amerikansk folkemusikk finner man spor fra keltisk musikk, både når det gjelder instrumenter og struktur.

Det samme gjelder folkemusikken i Australia. “Bush ballads”, av og til kalt “bush songs” er en direkte arv fra hovedsakelig keltiske innvandrere fra de britiske øyer.

Moderne keltisk musikk

Kelterne har vært flinke til å modernisere den tradisjonelle musikken deres – langt flinkere enn eksempelvis oss nordmenn. Å modernisere folkemusikk er egentlig er en ganske logisk utvikling – pop og rock generelt er i utgangspunktet folkemusikk spilt med moderne instrumenter – og all folkemusikk har alltid vært en levende tradisjon, som har gitt og tatt inspirasjon og konstant utviklet seg.

Bretonerne var tidlig ute med å modernisere keltisk musikk. Fransk-bretonske artister som Dan Ar Braz og Alan Stivell mikset bretonsk folkemusikk med folk og rock fra 60-tallet av, og hadde en enorm innflytelse på (og et utstrakt samarbeid med) spesielt irske musikere.

Fra Irland kjenner vi til en hel drøss med band og musikere. The Dubliners forbinder mange med irske puber. Bandet ble dannet i 1962, og sang i stor grad kjente irske viser som ofte var kjent rundt i store deler av den engelsktalende verdenen. Mange av låtene deres var en smule marinerte i Guinnes og whiskey, men de hadde også noen mer seriøse sanger på repertoaret; de spilte også mer politiske og kontroversielle sanger. De holdt seg til engelsk, men brukte flere tradisjonelle irske instrumenter.

The Chieftains ble også grunnlagt i 1962, og holder det fortsatt gående. De har vært mer tradisjonelle og “seriøse” enn The Dubliners; veldig mye av det som de har gjort har vært instrumentalmusikk, og de har gjerne hatt sanger sunget på irsk. Grunnleggeren, Paddy Maloney (1938-2021, egentlig navn Pádraig Ó Maoldomhnaigh) og flere andre av medlemmene hadde sin bakgrunn fra det tradisjonelle ensemblet Ceoltóirí Chualann.

Clannad var et band bestående av familiemedlemmer fra det irsktalende distriktet Gweedore (Gaoth Dobhair på irsk). De startet i 1970 som en akustisk visegruppe, som spilte for det meste moderniserte versjoner av tradisjonelle irske sanger, sunget på irsk. Etter hvert blandet de inn både mer tradisjonell keltisk musikk med mer tradisjonelle instrumenter, men samtidig også mer moderne elektronisk musikk.

Eithne Pádraigín Ní Bhraonáin, (heldigvis) bedre kjent som Enya, var niesen til grunnleggerne av Clannad, og hun var med i bandet en periode på tidlig 80-tall. Enya ble på sent 80-/ tidlig 90-tall synonym med smektende, ambient og synthbasert keltisk musikk. I Norge ble hun først kjent gjennom TV-serien Kelterne (The Celts, 1987) som ble vist på NRK, hvor hun stod for musikken – som fikk masse oppmerksomhet. Debutplaten hennes Enya kom ut samme året.

Enya har gitt ut en rekke album, som er flotte å høre på, men som – på godt og vondt – ikke har så mye variasjon. Hun har aldri turnert med musikken hennes. Hun fikk også oppmerksomhet da hun sang "May it be" fra suksessfilmen Ringenes Herre: Ringens brorskap i 2001. Både Clannad og Enya ble ofte satt i båsen New Age, en sjanger som ble flittig brukt på 70- og 80-tallet, men spesielt Clannad hører nok bedre hjemme under sjangeren World Music.

Thin Lizzy var et hardrockband med sin storhetstid på 70-tallet, som nå har oppnådd legendestatus. Det var også ingen tvil om hvor de kom fra - titt og ofte blandet de inn irske melodier og irske legender i låtene deres. Supergitaristen Gary Moore som spilte i Thin Lizzy fikk videre en hit med den sterkt irskklingende rockelåten "Over the Hills and Far Away" i 1987.

The Pogues spilte en slags blanding av punk og irsk folkemusikk, tydelig inspirert av The Dubliners, men med et mer rocka sound og image. De er mest kjent for "Fairytale of New York" (desember nærmer seg, bare å stålsette seg), og det er på en måte litt urettferdig, for de har gitt ut veldig mye kjekt.

På 90-tallet fikk familiebandet The Corrs stor suksess med mer lettbent pop iblandet irsk folkemusikk spilt på typisk irske instrumenter.

Julie Fowlis har gjort skotsk-gælisk musikk tilgjengelig siden 2000-tallet. Hun ble født på øya Uibhist a Tuath (North Uist) i Na h-Eileanan Siar (Ytre Hebridene). Hun vokste opp med skotsk-gælisk som hovedmål.

Hun har hatt en lang karriere med tradisjonell skotsk-gælisk musikk, hvor hun hverken har vært redd for å bruke tradisjonelle instrumenter eller for å modernisere musikken. Hun har fått mange lovprisninger og har vunnet flere priser. Hun synger mest på skotsk-gælisk. Hun bidro med to låter til Disney/ Pixar-filmen Brave 2012, "Touch the Sky" og "Into the Open Air", hvor hun synger på engelsk.

I Frankrike har bretonske Nolwenn Leroy kanskje vært den best kjente ambassadøren for bretonsk musikk og språk siden litt etter årtusenskiftet. Hun synger mest på fransk, men har sunget på både bretonsk og irsk.

Filmmusikk (og filmer)

Innen filmmusikk har også keltisk musikk blitt flittig brukt – de fleste kjenner igjen de smektende melodiene fra blockbusteren Titanic (1997). Man hører keltisk musikk i filmer som The Departed (2006), Gangs of New York (2002) og en hel drøss andre filmer. Instrumenter som tinnfløyte, som ofte brukes i keltisk musikk, blir ofte brukt i filmer.

Det har blitt laget flere filmer om og rundt «The Troubles» - konflikten i Nord-Irland som foregikk helt frem til 1998 – samt om Irland sin ofte brokete historie med Storbritannia generelt. I flere av disse har man selvsagt brukt irsk keltisk musikk for det som det er verdt, men filmene omhandler også et viktig og ofte blodig kapittel av vår samtidshistorie. Sjekk gjerne ut A Prayer for the Dying (1987), I fars navn (In the Name of the Father, 1994), En fiende iblant oss (The Devil’s Own, 1997), Bokseren (The Boxer, 1997), The General (1998) og flere andre.

The Wind That Shakes the Barley (2006) av Ken Loach handler om uavhengighetskrigen i 1919 og er veldig vel verdt å se! Det samme gjør Neil Jordans Michael Collins (1996).

The Banshees of Inisherin (2022) omhandler samme periode som de to sistnevnte, men det er slettes ikke en krigsfilm, men en nydelig, rar og tidvis burlesk film om vennskapet mellom to irer på en liten øy – noe av det nydeligste og rareste jeg har sett!

For filmer om keltere fra andre regioner enn Irland kan man se det episke historiske dramaet Braveheart (1995) om middelalderens Skottland – selv om filmen ble kritisert av historikere for å være stappfull av historiske feil, så er det allikevel en kjekk og storslått film, med masse keltisk-inspirert filmmusikk komponert av James Horner, som også stod bak musikken til Titanic.

Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned et fjell (The Englishman Who Went up a Hill But Came Down a Mountain, også 1995) omhandler Wales på første halvdel av 1900-tallet, og er en veldig hyggelig dramakomedie som absolutt fortjener å bli sett.

Og det finnes selvsagt flere andre filmer. Jeg kan for øvrig nevne perlen The Commitments fra 1991, en film som er helt til å spise opp! Handler om et soul-band fra Dublin, så keltisk kultur er ikke i hovedsetet, selv om det skinner igjennom enkelte steder. Og musikkfilmen Once fra 2007 er også en nydelig perle av en film som fortjener å bli sett!

Suksesserien The Crown, som omhandler Dronning Elizabeth's liv og virke til strålende kritikker, går av og til inn på Englands forhold til de andre landene, regionene og folkeslagene i Storbritannia. Jeg anbefaler spesielt episoden Tywysog Cymru, episode 6 i sesong 3. Den omhandler da dronningen, etter råd fra statsminister Harold Wilson og Labour-regjeringen, sender prins Charles til Wales for at han skal lære seg walisisk - for å dempe en stadig voksende separatistbevegelse i Wales.

Prins Charles studerte på Aberstwyth-universitetet under Edward Glynne "Tedi" Millward, som var professor i walisisk, republikaner og nasjonalistisk separatist. Episoden ble lovprist for utstrakt bruk av språket walisisk og belysing av regionens forhold til England.

Kelternes historie

Under jernalderen var kelterne en stor og mektig folkegruppe som bodde i fra det som er dagens Tyrkia i øst til den iberiske halvøy og de britiske øyene i vest. De snakket keltiske språk, en egen gren av de indoeuropeiske språkene. Kelterne var polyteister, og prestene deres ble kalt druider. Druidene fungerte også som leger, lærere, spåmenn og dommere, og hadde på mange måter mer makt enn de keltiske høvdingene.

Frem til romertiden var den største keltiske gruppen gallerne, som bodde i det som i dag er Frankrike, samt deler av Belgia, Sveits og Italia. Men kelterne levde i mindre samfunn, og var dermed et relativt lett bytte for den romerske ekspansjonen. Mye av det vi vet om kelterne i dag kommer fra romerske skrifter – romerne hadde veldig tydelig respekt for dem.

Vi har først og fremst blitt kjent med gallerne gjennom den populære franske tegneserien Asterix.

På det europeiske fastlandet ble kelterne raskt assimilert inn i den romerske kulturen. De keltiske språkene forsvant relativt raskt og ble erstattet av latin – som videre utviklet seg til de romanske språkene (italiensk, fransk, spansk etc.).

På de britiske øyene holdt de keltiske språkene derimot stand, selv om de ble satt under sterkt press under folkevandringstiden fra diverse germanske språk som utviklet seg til moderne engelsk.

På 1800-tallet fikk nasjonalismen sitt gjennombrudd, på godt og vondt. Det oppstod en sterk akademisk interesse for folkelig kultur innen både litteraturen og musikken, og det oppstod en sterkere bevissthet innen forskjellige etniske grupper om å kuratere og bevare egen kultur. Og den keltiske kulturen var proppfull av myter, legender, sanger og vers – et riktig skattkammer.

De fleste keltiske samfunnene hadde vært utsatte for århundrer med undertrykkelse og kulturpress. Keltiske samfunn bestod i all hovedsak av bønder, fiskere og sjømenn, alltid nært forbundet med mektige og kolonialistiske nasjoner som England og Frankrike. Nasjonalromantikken – og mange av de politiske strømningene som begynte å se dagens lys på den tiden – handlet nettopp om å omfavne kulturen til “vanlige” folk som hadde blitt undertrykket av adelen, og sånn sett passet den keltiske kulturen helt perfekt.

Keltiske språk

Det fantes rundt 16 keltiske språk under storhetstiden frem til vår tidsregning. Det finnes i dag to grupper med til sammen seks keltiske språk som har - mer eller mindre - holdt stand, og som brukes i større og mindre grad den dag i dag. Alle kommer fra de britiske øyene.

Det finnes tre godeilske keltiske språk – irsk (gaelige), skotsk-gælisk (gàidhlig) og manx (gaelg vanninagh). Det finnes videre tre brittonske keltiske språk - walisisk (cymraeg), bretonsk (brezhoneg) og kornisk (kernewek).

Keltiske språk skrives med latinske bokstaver, selv om ogham-alfabetet også har vært brukt.

Bretonsk er det eneste keltiske språket som hører til på det europeiske fastlandet, men språket kommer fra de britiske øyene – britiske keltere som flyktet fra germanske invasjoner under folkevandringstiden.

Britiske keltere slo seg også ned i Galicia i Spania. Men der har språket dødd ut, selv om det påvirket det lokale romanske språket galicisk, og den keltiske bakgrunnen står fortsatt relativt sterkt i den lokale kulturen.

Irsk

Irsk er det keltiske språket som står sterkest. Det finnes områder i Irland hvor irsk er førstespråket, kalt gaeltacht. Ellers lærer alle irsk i skolen, men det varierer sterkt hvor flytende folk er i språket. Alle irer snakker engelsk, men langt fra alle irer er flytende i irsk. Men man regner med at rundt 1,2 millioner mennesker snakker irsk flytende, hvilket gjør irsk til det helt klart mest levedyktige keltiske språket.

Den irske engelske dialekten er for øvrig lett gjenkjennelig, og sterkt influert av det irske språket, både når det gjelder uttale og vokabular.

Skotsk-gælisk

Skotsk-gælisk står ikke like sterkt som irsk, og Skottland er også et mer sammensatt land, hvor bl.a. norrønt også har hatt sterk innflytelse.

Skotsk-gælisk har hatt en kraftig tilbakegang, men det har blitt iverksatt tiltak for å holde språket i live. Skotsk-gælisk står sterkt i flere samfunn nordvest, spesielt på de skotske øyene, hvor det er førstespråket for flere mennesker. Det finnes også en liten håndfull mennesker i Canada som snakker sin egen variant av skotsk-gælisk.

Manx

Det minste godeilske språket er manx, som snakkes på øya Man. Den siste personen som hadde manx som morsmål døde i 1974, men flere akademikere har holdt språket i live, og språket har fått en oppgang.

Det første skuddet fra baugen for manx kom ikke fra invaderende engelskmenn, men faktisk fra norske vikinger fra 800-tallet av. Nordmennene regjerte på øya i 500 år, gammelnorsk var hovedspråket, og flere stedsnavn på øya kommer fra norrønt.

Fra 1300-tallet ble de norske vikingene presset ut av engelskmennene, som satte det lokale språket under enda større press.

Walisisk

Walisisk snakkes av relativt mange mennesker, det kommer rett under irsk når det gjelder antall personer som snakker språket flytende. Språket har en lang historie, men Wales har også blitt utsatt for et sterkere kulturpress fra England enn de andre nevnte regionene, og spesielt språket har hatt en kraftig tilbakegang.

Wales har hatt indre selvstyre siden 1999, og har oppnådd en viss (om ikke full) uavhengighet fra Storbritannia. Det walisiske språket har spesielt siden dette vært i fremmarsj, men det er fortsatt en region hvor folk først og fremst snakker engelsk.

Bretonsk

Bretonsk snakkes i Bretagne i Frankrike, og er nært beslektet med walisisk og kornisk. Språket har, som flere franske minoritetsspråk og dialekter, vært under sterkt press fra en fransk stat som etter revolusjonen har gått langt i å tvangsinnføre fransken fra Paris-regionen som nasjonens eneste språk. De aller fleste innbyggerne i Bretagne vil kunne fransk, ofte lite eller ingenting bretonsk. Men bretonsk språk og kultur har fått en stadig stigende anseelse siden slutten av 60-tallet, og interessen for å lære seg bretonsk er stigende både i og utenfor Bretagne.

Det en gang så mektige galliske språket har forsvunnet. Men det eksisterer teorier om at det finnes en del rester av det galliske språket i den bretonske Gwenedeg-dialekten, som skiller seg markant fra de øvrige bretonske dialektene. Noe som ikke er usannsynlig – de fleste gallerne gikk raskt over til latin, men vi vet at det ble pratet gallisk i enkelte samfunn helt frem til 500-tallet.

Kornisk

Kornisk, som hører hjemme i Cornwall, er det mest utrydningstruede av de nåværende keltiske språkene. Man regner med at bare rundt 500 har det som førstespråk, mens noen tusen mestrer det i større og mindre grad som annetspråk.

Skandinaviske språk og keltisk

Vikingene hadde utstrakt kontakt med kelterne, spesielt på de britiske øyer, og det finnes flere låneord i de skandinaviske landene som kommer fra keltisk. Et eksempel er ordet jern – vi fikk ordet fra britiske keltere, og moderne engelsk fikk ordet fra oss igjen.

Språklig har skotsk-engelsk mer fra norrønt enn fra keltisk, spesielt i nordøst. Det samme gjelder for øvrig de tradisjonelle dialektene i Normandie i Frankrike, ikke langt fra Bretagne. Gammeldansk har videre hatt sterk innflytelse på det moderne engelske språket.