Hva er klassisk musikk del 3 - barokken og den galante stil

Barokken blir, i motsetning til middelalderen og renessansen, absolutt aldri oversett når man studerer musikkhistorie.

Barokken kom i en tidsepoke som ofte kalles tidlig moderne tid i Europa. Europa var preget av krig, ufred og religiøse motsetninger, og til tross for at middelalderen var et tilbakelagt kapittel kunne man fortsatt helt fint bli brent på bålet som heks. Den katolske kirken, som hadde arvet infrastrukturen til Romerriket, var gjennomkorrupt og mistet makt og innflytelse til de forskjellige kongene og hoffene rundt i Europa (som forsåvidt var minst like korrupte). Martin Luther hadde allerede satt godt i gang reformasjonen.

Men til tross for alt dette var det også en tid preget av en rivende utvikling innen vitenskap og økonomi. Europeere oppdaget (og koloniserte og plyndret) større og større deler av verden. Nye oppfinnelser og vitenskapelige teorier og oppdagelser kom på løpende bånd.

Kunsten gikk igjennom en rivende utvikling i denne perioden. Boktrykkerkunsten hadde eksistert i 200 år (vel, strengt tatt i 600 år om vi regner med Kina og Korea…), og gjorde fag- og skjønnlitteratur langt mer tilgjengelig for en bredere del av befolkningen. Shakespeare og flere andre hadde fått publikum til å drømme seg vekk på teatre rundt i Europa, en skikk som fortsatte, og som videre ble oftere fusjonert med musikk i form av opera. Innen malerkunsten gjorde bruken av lys og skygge kunsten nesten levende.

Innen musikken skjedde det også en like rivende utvikling. Utviklingen av harmonier og akkorder skjøt fart. Operaen, som allerede eksisterte under renessansen, fikk sitt store gjennombrudd under barokken, og gjorde musikken generelt langt mer dramatisk. Operaen fikk også sitt religiøse motstykke, oratoriet.

Tiden fra 1600-tallet til ca. 1900, som strekker seg fra barokken til impresjonismen, kalles the common practice period på engelsk, periodo della pratica comune på italiensk når man snakker om klassisk musikk. På norsk (og på flere andre språk) har vi ikke noe tilsvarende utrykk for denne perioden, men det er oftest musikk fra denne tidsepoken som vi virkelig regner som klassisk musikk. Dur og moll ble fra barokken av de gjeldende toneartene, man gikk mer eller mindre helt vekk fra andre tonearter, og det ble fastsatt musikalske «kjøreregler» som egentlig bare ble finpusset og raffinert de følgende fire hundre årene.

Musikken fra barokken er, som musikken fra senmiddelalderen og renessansen, ofte veldig kompleks og polyfon, med flere stemmer samtidig, og gjerne med lange melodier uten pauser. Musikken var gjerne elegant og ofte veldig «seriøs», ord som «leken» passer sjeldent bra for musikken fra denne perioden.

Fra barokken av visste man alltid hvem komponisten var, og dyktige komponister nøt høy anerkjennelse i samfunnet.

Johann Sebastian Bach (1685-1750) er kongen av barokken! Han er også en av verdenshistoriens klart viktigste komponister. Han var en ekstremt produktiv komponist som også var levende opptatt av musikkteori. Han hadde en enorm innflytelse – både direkte og indirekte – på både samtidige og fremtidige komponister.

Verkene hans nummereres som BWV (Bach Werke Verzeichnis), og teller over 1100 verk! Dette er ganske ekstremt, da det er snakk om omfattende, detaljerte verk, ikke akkurat tregreps popsanger! Bach videreutviklet den polyfone stilen med funksjonell harmonikk basert på dur og moll, og han var, i tillegg til å være en enormt produktiv komponist og muligens også en av de viktigste teoretikerne i musikkhistorien, også aktiv som pedagog, kapellmester, cembalist og fiolinist. Han var også kjent som en veldig virtuos organist. Han var på ingen måte en latsabb for å si det slik.

Bach ble, merkelig nok, fullstendig glemt etter sin død. Barokkens verdighet og kompleksitet ramlet fullstendig av moten mot midten av 1700-tallet, og komponister snudde seg mot wienerklassisismens enklere, monofone og gjerne mer lekne eleganse. Bach ble like relevant som hockeysveis ble på 90-tallet, selv om fremtidige komponister i stor grad bare bygget videre på den enorme grunnmuren som Bach hadde lagt. Det var ikke før godt utpå 1800-tallet at komponister og musikologer begynte å børste støvet av Bach sin musikk igjen og oppdaget hvilket skattkammer han egentlig etterlot seg, og fikk endelig løftet han frem som det enestående geniet han var.

Andre komponister under barokken har ofte en tendens til å havne i skyggen av Bach. Men Antonio Vivaldi (1678-1741) og Georg Friedrich Händel (1685-1759) fikk nå satt sine varige spor og vel så det. Og tidligere nevnte Claudio Monteverdi satte som sagt også sine spor – så blir det jo et definisjonsspørsmål om man ser på han som sen renessanse eller tidlig barokk.

Den galante stil (rokokkoen, ca. 1720 – ca. 1770)

Innen kunst og arkitektur kalles denne perioden først og fremst rokokko, og det hender vi bruker det samme utrykket om musikken fra denne perioden. I transisjonsperioden mellom barokken og wienerklassisismen begynte en del komponister å ta i bruk noen av de musikalske idealene som senere slo til for fullt i wienerklassisismen. Man gikk bort fra den kompliserte, polyfone barokken og beveget seg mot en enklere, homofon stil, med tydeligere melodilinjer og lett eleganse, i kontrast til barokkens mer seriøse, tunge og verdige eleganse.

Innen musikkstudier blir den galante perioden ofte sett på som en undersjanger av barokken, og/ eller en forgjenger til klassisismen – en transisjon, ikke nødvendigvis en egen, frittstående stilepoke. En av Bachs fire musikersønner, Carl Phillip Emmanuel Bach (1714-1788), hadde en stor innflytelse i denne perioden. Han var en begavet komponist, musiker og teoretiker som hans far, han var langt bedre kjent enn hans far var i hans samtid, og han var en stor inspirasjon for wienerklassikerne som kom etterpå.

Og i neste artikkel skal vi se på den klassiske musikkens glansperiode – nemlig wienerklassisismen og den påfølgende romantikken.