Hva er klassisk musikk del 5 - impresjonismen og kontemporær klassisk musikk

Verden gikk raskt fremover da 1800-tallet vek plass for 1900-tallet. Da vi kom til midten av århundret hadde den vestlige verden sett en teknologisk og vitenskapelig utvikling uten sidestykke. To verdenskriger og masseødeleggelsesvåpen, men også svære fremskritt innen psykologi og medisin og teknologi generelt, og en stadig bedre velstand for større deler av befolkningen. Musikken gikk også gjennom en raskere utvikling enn vi hadde sett noensinne.

Den klassiske tradisjonen fortsatte, men musikken var ofte ugjenkjennelig. Mulighetene til å ta opp lyd forandret musikken også. Dette gjorde selvsagt at man kunne sette på en symfoni hjemme, noe som var banebrytende, og gjorde musikken langt mer tilgjengelig for langt flere. Musikken ble mer tilgjengelig.

Men dette førte også til et voldsomt hopp i oppmerksomheten folkemusikk og populærmusikk fikk - musikk som man tidligere kun fikk høre når noen spilte den, og som sjeldent ble notert med noter. Middelklassen vokste, i takt med at aristokratiet og forsåvidt borgerskapet, krympet. De to sistnevnte hadde i stor grad vært klassiske komponisters arbeidsgivere.

Etter hvert som 1900-tallet skred frem ble det også utviklet nye elektroniske instrumenter, som ble uunnværlige innen pop, blues, rock og jazz, men som også en del kontemporære komponister utnyttet seg av.

Individualisme og kunstnerisk frihet hadde begynt å gjøre seg gjeldende under romantikken. Dette skjøt virkelig fart mot slutten av 1800-tallet:

Impresjonismen (ca. 1885 – ca. 1925)

Impresjonismen var den første stilarten som brøt med “the common practice period”, og virkelig forandret den klassiske tradisjonen. Og her var Frankrike landet: Denne perioden, frem til 1. verdenskrig, kalles «la belle epoque», og var en gullalder for Frankrike og spesielt Paris.

Hvis komposisjonene til Mozart kan ses på som musikalske «setninger», så er den impresjonistiske musikken som en jevn, behagelig strøm av fine ord som ikke nødvendigvis henger sammen eller er ute etter å fortelle deg noe konkret - kun å få deg til å drømme deg vekk i vage bilder. 

Impresjonismen er like knyttet til malerkunsten som til musikken. Claude Monet, som regnes som den store impresjonistiske maleren burde være kjent for de fleste. En med nesten samme etternavn – Édouard Manet – regnes som forløperen til impresjonismen. Han var forankret i den romantiske tradisjonen, men brukte flere av trekkene i det som senere ble kjent som impresjonisme.

Innen musikken var impresjonismen Claude Debussy (1862-1918) sitt hjertebarn. Han bygget videre på den mer og mer avanserte (og vage) funksjonsharmonikken til romantiske komponister som Franz Liszt, Richard Wagner og vår egen Edvard Grieg.

Claude Debussy

Grieg regnes, som nevnt i forrige artikkel, som en viktig forløper for impresjonismen, på grunn av hans utstrakte bruk av harmoni. Debussy ble garantert inspirert av han. Men Debussy uttrykte offentlig sterk misnøye mot Grieg – sannsynligvis først og fremst på grunn av såret nasjonal stolthet grunnet Dreyfus-saken hvor Grieg hadde utrykt sine sterke meninger og følgelig mistet mange “venner” i Frankrike.

Maurice Ravel (1875-1937), som også regnes som en impresjonistisk komponist, selv om han også hadde en fot i neoklassisismen, utrykte derimot veldig stor begeistring for Grieg, og var slettes ikke redd for å utrykke det.

Kontemporær klassisk musikk (ca. 1910 – ca. egentlig nå?)

Det kom mye forskjellig innen den klassiske tradisjonen på 1900-tallet. Veldig mye av det var på grensen av hva mange vil kalle musikk – og faller inn under hva mange omtaler som pling-plong -musikk. Det kan være vanskelig å forstå hva hensikten var med å komponere slik musikk.

Det var generelt stor vilje til å eksperimentere innen både musikk, bilde- og figurativ kunst og litteratur – kanskje spesielt poesi. Kunstnere lot seg inspirere av psykoanalysen, og det i økende grad mer moderne og mer globaliserte samfunnet – og de tøyde grensene langt ut over de tradisjonelle sanseinntrykkene man fikk av musikken.

Ekspresjonismen gjorde seg kjent med bruk av dissonanser, altså «stygge» klanger. Musikken var ofte intenst, med mye dynamikk.

Neoklassisismen brukte tradisjonelle musikalske former, som for eksempel sonatesatsformen – men med nye toneutrykk. Igor Stravinskij, Paul Hindemith, men også Maurice Ravel hadde en god fot plantet i denne tradisjonen.

Edgard Varèse lagde noen rytmiske og brutale komposisjoner som fikk stor innvirkning på flere andre komponister. Han så på musikk som «organisert lyd» (vanskelig å krangle på det egentlig), og brukte ofte ren støy i komposisjonene hans.

Av norske kontemporære komponister har vi Fartein Valen (1887-1952), som nøt høy respekt i både inn- og utland, det samme gjorde Arne Nordheim (1931-2010). Valen regnes som en viktig komponist innen ekspresjonismen, Nordheim er litt vanskeligere å sette i bås, han var blant annet en viktig figur innen bruken av elektroniske instrumenter innen den klassiske tradisjonen.

Visste du at du allerede kan spille et stykke kontemporær klassisk musikk, selv om du aldri har tatt i et instrument? Du trenger ikke øve en gang, du trenger bare en stoppeklokke og et piano! Slik gjør du:

1. Gå bort til et piano eller flygel, bukk til publikum, og sett deg ned,

2. Sitt stille i 4 minutter og 33 sekunder – ikke spill noe som helst!

3. Gratulerer! Du har nettopp fremført «4:33» av John Cage.Reis deg, bukk, og ta applaus. Nå har du fortjent en is!

Høres dette flåsete og dumt ut? Kontemporær klassisk musikk kan ofte være ekstremt utfordrende å spille, så 4:33 er heller unntaket enn regelen for å si det mildt. 

John Cage (1912-1992) var en eksperimentell komponist som hadde studert hos Schönberg. Han har komponert mye forskjellig (og rart). Han eksperimenterte med chance music – sjansemusikk – hvor forskjellige tilfeldigheter bestemte resultatet. Her er 4:33 fra 1952 det mest berømte (og ekstreme) stykket. Forventningen til publikum var at klaveret skulle skape musikken, men det var publikums undring, stigende rastløshet og etter hvert irritasjon som egentlig var selve «stykket».

Cage hadde nok et godt glimt i øyet når han «komponerte» dette, men han var også opptatt av meditasjon, zen-buddhisme og sanseinntrykk. Hans filosofi var at komponisten måtte distansere seg selv lengst mulig fra komposisjonene - at komposisjonene minst mulig skulle påvirkes av komponistens smak, intensjoner og bakgrunn.

I neste artikkel ser vi nærmere på filmmusikk!