Hvilke bøker husker du best?

LINN-THERESE

Nicoline og villkatten (1987) av Anne Kierulf

Den evige katteelskeren i meg får nostalgiske pusepoter i blodet når jeg åpner boka Nicoline og villkatten. Jeg husker kosestundene på mammas fang, og den lune, trygge stemningen i denne fint illustrerte boka. Det er småbyidyll, hvite, gamle hus med blå vinduskarmer, hav, tang og måkeskrik. Huskatten Nicoline får løpetid, og har en romantisk affære med villkatten Hårek. Dette resulterer i tre søte, små kattunger som klatrer i gardinene: Pia, Pernille og Petrus. De maler så det durer. Og snart skal de ut i verden. Ekstra stas er det at dette er en av de første bøkene jeg etter hvert leste helt alene. En enorm mestringsfølelse!

ÅSMUND:

Vi må hente apekatten (1980) av Gunvor Kloster

Jeg var et nokså følsomt barn, men trengte bøkene for å få gråten ut. Vi må hente apekatten var både et spennende eventyr og en skummel historie om to jenter som levde helt ute ved havet. Andre grinebøker fra barndommen: Frendeløs av Hector Malot og ikke minst Tom i villmarka av Ingvald Svinsaas.

CHRISTIAN:

Fredrik (på norsk 1971) av Leo Lionni

Moses, Jesaja, Ezekiel eller Jeremia. Nei, min store profet var, og er kanskje fremdeles, musa Fredrik.

Jeg vet ikke hvor gammel jeg kan ha vært, kanskje 4 år, da min mor leste denne høyt for meg. Det jeg husker best er den stoiske roen til musa Fredrik. Han skilte seg ut, og han visste noe de andre ikke visste. Det var noe nesten religiøst over han.

Leo Lionnis bok handler om en museflokk som jobber knallhardt med innhøsting før vinteren. Fredrik derimot sitter stille og mediterer over solstråler, farger og ord. Hvorfor?! spør de andre musene. Jo, fordi vinteren er grå og kald, og fattig på farger og ord.

Så når vinteren kommer, og matforsyningene etter hvert tar slutt, stiger Fredrik frem som en profet. Han forteller de andre om solstrålene, om alt det vakre og fargerike i naturen. Han får de til å forestille seg og føle våren og sommeren, og med ordene har han lagd et flott dikt om museflokken som han deklamerer til stor applaus fra de andre.

LINN-THERESE:

Farvel, Rune (1986) av Marit Kaldhol

Jeg fikk boka Farvel, Rune i postkassa gjennom Bokklubbens barn, det var månedens høydepunkt. Jeg har et vagt minne om at mamma av og til sa nei når jeg fant fram denne boka. Grunnen til at mamma sa nei, var at hun ble så trist av den! Og det er ikke rart, for dette er virkelig en sår og sterk barnebok om sorg. Sara mister bestevennen sin, Rune, som drukner i en dam når de leker. Denne historien gjorde dypt inntrykk på meg som barn, og det fortsetter den å gjøre 40 år senere. Teksten er enkel, med gode, realistiske dialoger. Boka har også fantastisk uttrykksfulle illustrasjoner laget av Wenche Øyen. Det er nydelige akvareller som tar barnas spørsmål om sorg, død og begravelse på alvor. Boka dekker ikke til noe, men forteller alt slik som det er. Det er fint med barnebøker som tør å ta opp alvorlige temaer. Barn tåler det.

YNGVE:

Den uendelige historie (på norsk 1983) av Michael Ende
Da jeg var barn hadde NRK radio ofte høytlesing av bøker, og sommeren 1983 var det Den uendelige historie. Jeg ble helt oppslukt, og gikk ikke glipp av en eneste episode! Faren min jobbet som lærer, og han lånte med boken fra skolebiblioteket der han jobbet etterpå. Jeg hadde den boken så lenge at faren min fikk kjeft av skolebibliotekaren.

Da filmen kom noen år senere så jeg den på kino. Jeg likte den godt, men var også litt skuffet over at den var såpass forskjellig fra boken jeg elsket. Film nr. 2, som kom flere år senere, syntes jeg var fullstendig på tur.

Boken har forblitt et av mine kjæreste barndomsminner, og da jeg leste den igjen i voksen alder ble jeg mektig imponert over hvor dyp og filosofisk den er! Da jeg var barn ble jeg revet med av den spennende, fantasifulle og kreative historien i seg selv, men den voksne meg ble imponert over hvor langt Ende gikk inn på flere alvorlige tema på et uanstrengt vis, og hvor mye visdom som ligger mellom permene. Det er virkelig en bok for barn mellom 8 og 80!

ÅSMUND:

Beatles (1984) av Lars Saabye Christensen

Boka som har fått alle senere generasjoner gutter til å ergre seg over at de ikke vokste opp i 1960-tallets Oslo. Jeg tror den er like god som da jeg leste den som 15-åring, men tar ikke sjansen på å sjekke.

CHRISTIAN:

Larmen og vreden: guiden til de 100 nødvendige rockeplatene (1999) av Torgrim Eggen og Sindre Kartvedt

Dette var den perfekte julegave i 1999, og gjennom hele videregående var den min katekisme eller min Maos lille røde. Godt skrevet er den også.

Jeg var 16 år, hadde nettopp begynt på Kongsgård og musikk var alt jeg brydde meg om. På ungdomsskolen hadde jeg hørt mye på datidens alternative populærmusikk, som Massive Attack, Smashing Pumpkins, Beastie Boys og Manic Street Preachers, men på videregående dykket jeg ned i fortiden og klassikerne.

I boka til Eggen og Kartvedt er det mange åpenbare valg, som f.eks. Highway 61 Revisited av Bob Dylan, Revolver av The Beatles, Blue av Joni Mitchell og What's Going on? av Marvin Gaye. Men også alternative klassikere som Velvet Underground & Nico, Trout Mask Replica av Captain Beefheart, Marquee Moon av Television og Psychocandy av The Jesus & Mary Chain. Jeg slukte alt!

LINN-THERESE:

Markus og Diana: Lyset fra Sirius (1994) av Klaus Hagerup

Året er 1995, på en ungdomsskole i en innlandskommune. Vi er ferske 7. klassinger, 13 år. Læreren vår, Hanne, er også fersk, nyutdannet, bare 10 år eldre enn oss, 23 år. Hun er sporty, snill, dyktig og morsom, og vi beundrer henne alle. I klasserommet skapte hun magi med høytlesning av Klaus Hagerups bok, Markus og Diana. Hovedpersonen er Markus, 13 år, redd for alt. Jeg vet ikke om det er mest boka, stemningen, vennene mine eller Hanne jeg husker mest. Men kombinasjonen av alt dette? Vi satt på stoler i ring. Hanne hadde latterkrampe, vi hadde latterkrampe, selv den stilleste eleven i klassen måtte fnise. Nå i ettertid er dette et lysende ungdomsminne, og også en av de beste opplevelsene jeg har hatt med høytlesning. Jeg håper ungdommer i dag også har lærere som Hanne, og at de får oppleve litteraturens kraft gjennom bøker som Hagerups!

ÅSMUND:

Forføreren (1993) av Jan Kjærstad

Denne traff meg midt i fleisen da jeg var 17. Altså, en bok som ikke bryr seg om kronologi, om en norsk tv-stjerne med magisk penis (!), feiringen av etterkrigs-Norge uten Roy Jacobsen-tunglabb, hvor folk jeg bare hadde sett stygge bilder av i skolebøkene ble løftet av Kjærstads aldri senere matchede energi, en krimhistorie uten å være krim. Himmel!

YNGVE:

Hvite Fjær blant blekansiktene (1984) av Stig Ericson
I mylderet av romaner om det ville vesten var dette den første boken jeg leste som handlet om indianere. Boken handler om lakota-gutten Hvite Fjær, som blir sendt vekk fra familien og landsbyen for å gå på skole, og å lære seg å snakke blekansiktenes språk. Hele handlingen er sett gjennom hans øyne, og beskriver hvor uvant, uvennlig og skremmende han synes blekansiktenes verden er. Jeg leste den da jeg var rundt 9, syntes boken var både spennende og trist, og boken gjorde meg interessert i historier om amerikanske indianere - som oftest ble fremstilt i bøker, filmer og tegneserier med et europeisk perspektiv.
Ericson var en forfatter som var opptatt av å gjøre grundig research, og han har skrevet flere bøker om det amerikanske urfolket på deres premisser.