Plateprat med Tore Renberg

Om noen spanderer i baren, hva drikker du?
Schiehallion. Skotsk craft-lager. Tror bare det er Cardinal som har denne pilsneren i Norge. Dette høres litt «for those in the know-jålete» ut, jeg ser det, men jeg er jo en mann som faller for alt som kommer med annerledeshet. Schiehallion: Et ettersmell av karamell.

Beskriv deg selv med minst fem ord.
Travel. Livsforelsket. Arbeidsglad. Forandringsvillig. Lettbevegelig. Svingende. Temperamentsfull. Grundig. Utålmodig. Nysgjerrig. Redd. Ganske raus, tror jeg.

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?
Her må vi være på tilbudssiden (som ellers i livet). «Relax» av Frankie Goes to Hollywood?

The Weeknd, «Blinding Lights»?

Blur, «Girls and Boys»?

Hva er ditt forhold til Bibliotek?
Veldig nært! Barndommens biblioteksbesøk med mormor oppe ved svømmehallen, sitte og lese eller høre plater i de firkantete øreklokkene; Colargol. Bokbussen foran Økonomen ved Madlavoll Skole; Frøken Detektiv. Biblå i livet nå; et sted jeg besøker for å gå på litteraturarrangementer eller selv er invitert til å snakke. Jeg har besøkt enorme mengder biblioteker omkring i landet, store og små, klart det er et stort privilegium; Vegårshei, Surnadal, Levanger. Drømmen om sivilisasjon blir realitet. Når jeg er på turné bruker jeg ofte formiddagstimene på det lokale biblioteket. Leser i lokale bygdebøker. Skriver et dikt. Dessverre kan jeg ikke låne bøker, for jeg leser alltid med blyant i hånd og skriver i margen og slår sirkler om det som rykker i meg. Heia biblå jaffal.

Fem favorittalbum?
La meg plukke noen jeg tenker på i dag: The Clash, «London Calling»,

Richard Dawson, «2020»,

Kate Bush, «The Dreaming»,

Tom Waits, «Rain Dogs»,

The Kinks, «The Village Green Preservation Society».

Fem favorittlåter?
Grusomt spørsmål! Disse lander i hodet i dag, i morgen sikkert fem andre: Depeche Mode, «Stripped»,

Domenico Scarlatti, «Sonate i D-moll» ved Martin Fröst,

Gjermund Larsen Trio, «Fars låt»,

Richard Dawson, «William and his Mother Visit the Museum»,

Fred Åkerström, «Glimmande Nymf» (Bellmann).

Hva har du hørt på de siste dagene?
Jeg har nylig laget noen band- og artist-spillelister for å få oversikt over hele kataloger, så nå er det de som gjelder: Killing Joke, The Clash og Thom Yorke (solo og ulike band). Periodemusikk som forteller hvor i verden jeg er født og når.

Undervurdert plate?
Stavangerensemblet/Ketil Bjørnstad, 30-årskrigen.

En klassiker som du aldri har forstått deg på?
Det er trist å ikke forstå det andre elsker, det føles som om man går glipp av noe viktig; hva er det dere hører som jeg ikke kan høre? For eksempel Neil Youngs «Harvest». Handler det om stemmen hans? Jeg liker jo så godt stemmen til Lars Lillo-Stenberg, så hvorfor ikke Neil Youngs?
Stemme og appell er interessant; hvorfor blir jeg så engasjert når jeg hører Suggs i Madness? Tracey Thorn, Tuva Syvertsen, David Sylvian, Thåström, Neil Tennant - noen som husker Claudia Brücken i Propaganda? Hun hadde jo en dansk potet i halsen, men herregud så flott jeg syntes det er! Akkurat som Natalie Merchant, forresten. Fantastisk vokalist.

Ditt beste platekjøp noensinne?
Jeg velger «The Boy With The Thorn in His Side» av The Smiths, kjøpt på Fåssen høsten 1985. Den sprakk meg åpen. Alt stemte. Omslaget, den frie mannen i sprang. De varme gitarene. Den klagende vokalen; utenforskap, som det heter i dag. Raring, snåling, ikkje heilt goe i håve; sånne ting het det vel på 80-tallet? Hva er det Ingenting synger: «Eg passe ikkje inn». Det finnes en million gode sanger om akkurat dette, som kommer fra akkurat dette annerledesopplevende stedet; ja, og millioner av bøker.

De fine og rare ordene Morrissey brukte; «a plundering desire for love». Nei og nei. Så flott. Hard lengsel.

Favorittsang på dialekt (ikke din egen dialekt)?
Tønes, «Sån av Salve».

Den beste tekstforfatteren? (Din favoritt)
Hver gang dette ordet dukker opp i en kontekst som denne - «best» - rykker det i nakken og jeg får en trang til å si «stopp en halv, nå gjør vi det igjen». Du signaliserer jo dette selv i parentesen. Hva er det vi gjør?

Vi snakker som om denne størrelsen, best, finnes. Det er noe suspekt ved dette, synes jeg, og det er noe falskt vi tror på; en fordom.

Jeg får lyst til å sitere John Darnielle i The Mountain Goats, som på spørsmål om noe som har med «best» å gjøre, utbrøt: «There is no best. Period. There are guys who do what they do and some of them are very powerful.»

Men så er det riktig å legge til: Å sitte ved bardisken og diskutere hvem som er best av Beatles, Kinks eller Stones, det er skikkelig gøy.

Så til svaret: Richard Dawson er best. Jeg oppdaget ham for 5 år siden; utrolig befriende låter. Du finner gjerne elementer fra middelalderviser, frijazz og Iron Maiden i én og samme låt. Han er en ekstremt god og idiosynkratisk gitarist og han synger som et skogsbunnsdyr. Og hallo som han kan skrive!

Jeg liker så godt hvordan tekstene hans bryter ned de begrensende grensene populærmusikken har satt for hva man kan skrive om, og hvordan. De er veldig litterære. Han opererer ikke så altfor ofte med et sentrallyrisk jeg, som jo populærmusikken så (altfor) ofte gjør, og han er mer episk enn de aller fleste.
Dawson retter seg mer mot andre mennesker enn mot seg selv og det finner jeg både sympatisk og interessant. På tross av fraværet av et selvbiografisk jeg, benytter han han seg ofte av jeg-formen, lagt i munnen på en karakter som like gjerne befinner seg et fjernt sted i historien som i samtiden, ofte i en dramatisk situasjon, ofte knyttet til familie. Disse tekstene kan være ekstremt konkrete, de kan være gordiske, og alltid er de emosjonelt berørende, og alltid språklig frapperende.
Han besitter en bekrivelsesevne som er sjelden og har et fantastisk ordforråd; fingerspitzgefühl og gehør. Utfordrende mann! Innlevelsesevnene til Dawson i de ulike menneskeportrettene er kolossalt godt utviklet. Han kan turnere en låt om en gutt som spiller en fotballkamp og har den støyende faren sin på sidelinjen («Two halves») like stødig som en låt om et fremtidsmuseum over vår tapte sivilisasjon («Museum»).

Ja, kom an, vi har jo god tid, har vi ikke? La meg få lov til å sitere hele «Museum» fra The Ruby Chord. Det fortjener Dawson, og disse tekstene fungerer dessuten veldig godt å lese:

Welcome dear visitor
The first to our museum
In the dozen centuries
Since humans disappeared

An archive of futility
Miles of hard corridor
Bustling with projected people
Bound in loops of light forevermore

Distant memories
Distant memories
Distant memories
Distant memories of you

Scared young soldiers, wielding guns
Shoppers idly flicking through clothes
Gently spinning astronauts
A Classroom deep in thought

Throngs of cheering football fans
A doctor crying alone
Riot police beating climate protestors
Babies being born

Distant memories
Distant memories
Distant memories
Distant memories of you

Jeg har sett Dawson live to ganger, en gang i en kirke i Cardiff, en gang i en underjordisk kulltunnel i Newcastle (han spilte med hjelm på hodet). Han er helt fri. Og dét er enormt vanskelig å få til. Å skrive noe som føles uskrevet.

Favorittfilm/TV-serie?
Jeg kan plukke Mike Leighs «Life is sweet» i dag, og «Breaking Bad».

En mixtape/spotifyliste for å hylle kjærligheten, hvilke tre låter må være med?
I dag sier jeg «Ne mes quitte pas» av Jacques Brel, «Take this Longing» av Leonard Cohen, og, for å helle i litt syre, Snakkes» av Valkyrien Allstars. Alle disse er ganske motsatt av Dawsons måte å operere på, så det kan være på sin plass her.

“Take this longing from my tongue.” Sukk.

En roman som gjorde inntrykk på deg?
Jeg får velge Forbrytelse og straff av Dostojevskij, som jeg leste i 1987 og som forandret livet mitt med sin epileptiske intensitet. «Jeg skal bli forfatter,» skrev jeg i dagboken min. Så pretensiøst av meg, så fint.

Sakprosa du vil anbefale?
Trygve Riiser Gundersen, «Haugianerne. Enevelde og undergrunn».

Favorittsitat?
Sitater, ja. Bra tema. Jeg har grublet en del over dette. Hva gjør en tekst siterbar? Jeg tenker på vidd og snert, rytme og økonomisering.
Er det ikke sånn at det siterbare må ha preg av retorisk triumf og overraskelse, men ikke kan være for komplekst? Jo, det tror jeg. Det må ha noe enkelt ved seg. Aforistisk. Det siterbare må være lett å huske, og dermed vil ofte det musikalske vinne, ofte det som går på rim. Og så har vi faktoren «treffsikkert» eller «det var godt sagt,» som mange vil forbinne med det gode sitatet.

Tom Waits besitter alle disse elementene, han er enormt siterbar; «who’ll put flowers on a flowers grave». Fabelaktig sett, skarp retorikk!

Petter Dass, for å nevne en forfatter jeg ligger på kne for, var imponerende siterbar. Hør på innledningen til «Den Nordske Dale-Viise»:

Field-byggen acter paa Tiden / Vinter naar Dagen er liden / Tar hand Øx paa Nacken / I Backen / Gaar i dyben Snee / Op til Lænderne / Finder sig et Træe / Kraaget til at see / Hugger deraf Meye / som pleye / Brugis under Slede paa Veye.

For en virtuositet! Jeg klarer ikke å holde tårene tilbake. Det tar ikke lang tid å memorere, ettersom rytmikken er så sterk, og, tror jeg, fordi fjell-byggen stiger så utrolig klart fram. Og så har vi den lysende setningen «vinter når dagen er liden». Tenk om det hadde stått «kort»? Nei, det står liden. Det er den lille forskjellen som utløser følelsene mine.

Er jeg selv siterbar? Helge Ombo var det, «Tennis?!? I Frelseren Jesu Kristi navn, tennis?!? Har du fått aids, eller?» Hilevågsgjengen var det, Christian Thomasius er det; slagkraftige språkfolk, alle sammen, på sine ulike vis. Jeg liker tanken på at språket til en person bærer fram personligheten, og omvendt.

Tre andre tekstforfattere ramler inn i hodet her jeg sitter og svarer på dette intervjuet, jeg har lyst til å skrive litt om dem, med fare for at dette blir reneste foredraget: David Gedge i The Wedding Present, Billy Bragg og Pulps Jarvis Cocker.

Jeg tror det var Arve Hinderaker i The Mighty Dogfood som presenterte meg for The Wedding Present en gang tidlig på 90-tallet. Det er et fascinerende enkelt band, litt sånn Weezer-enkelt, kunne man si, altså enkle strukturer, enkle akkorder, enkle og intuitive melodier. Låtskriveren, David Gedge, er enorm produktiv, han har åpenbart kjempelett for å lage sanger, og jeg mistenker ham for å være lite plaget av hemninger eller selvkritikk.
Gedge har så å si kun laget den samme sangen siden starten, og alle handler om det samme; parforhold, begjær, sjalusi. Dette burde jo bli ulidelig kjedelig, men i alle dager så herlig bandet er, fengende og friskt, litt ufint, nokså freidig, og, ja, siterbart. Her er noen linjer fra låten «Mars Sparkles Down»:

You say he wants to meet me
And I’m sure he’s genuine
But how can I just shake his hand
When it’s been all over your skin.

Når det kommer til Billy Bragg, så er også han en veldig smart rimsmed. Han synger like dårlig som Gedge, ja, antagelig mye dårligere, og ihvertfall mye falskere, veldig få kan bomme på en tone som Billy Bragg – men han er mer raffinert enn Gedge. Bragg er nok mest kjent som venstreradikal forfatter og aktivist, men å sammenføre politikk og popmusikk er et vanskelig prosjekt, så jeg synes ofte han lykkes bedre i sine flotte og morsomme kjærlighetslåter. Likevel har jeg lyst til å sitere en linje fra mesterlige «Waiting for the Great Leap Forwards», hvor Billy Bragg er både selvironisk, satirisk og desillusjonert, og håpefull på én og samme tid:

So join the struggle while you may
The revolution is just a tee shirt away
Waiting for the great leap forwards

Så var det Jarvis Cocker – han er jo en av de store poplyrikerne. Jeg så Pulp live på Different Class-turneen, jeg mener det var i 1996 på Rockefeller; det er noe av det beste jeg har sett. Cocker var i storform og det samme var bandet, og de hadde jo levert et av 90-tallets definitive album, kanskje det som har stått seg best fra tiåret, ved siden av Blurs Modern Life is Rubbish og Parklife, sånn jeg ser det. Albumet flommer over av sterke låter og man kan kjenne hvor god Jarvis har blitt i tekstarbeidet, hvor elegante vendingene er, hvor sterk flyt han har, hvor smart alt er. Selvsagt stikker og sparker det jevnt og trutt, sånn er jo Cocker laget. Det er nesten umulig å velge sitater fra Different Class, for alle låtene slår gnister, men la meg peke på en låt mange kjenner, monsterhiten «Common People». En deilig låt med frekk klassekritikk, hvor jeg-fortelleren møter ei rikmannsjente som studerer skulptur på St. Martin´s College og synes det er såååå spennende med vanlige folk og sier:

I wanna live like commom people
I wanna do whatever common people do
Wanna sleep with common people
like you

Det er kostelig og drepende, men klart, sitatet fungerer kun om man vet at det er blodig ironisk; Cocker er ikke ute etter å romantisere livet som «vanlige folk», tvert om. Det er lett å feilsitere en sånn tekst hvis man ikke har fulgt helt med. Litt sånn som de som tror Phil Collins «In the Air Tonight» er en skjønn og romantisk låt. Jeg har hørt at den blir brukt i bryllup; kan det være sant? Eg føle det I loftå i kveld? Ja, ka då? Raseriet: «If you told me you were drowning / I would not lend a hand.» Det er en av mine store favorittlåter – noe jeg jo ikke er alene om!

En favorittmusiker?
Først skal du få noen norske, trompet, stemme, fiolin, gitar: Nils Petter Molvær! Tuva Syvertsen! Gjermund Larsen! Alexander Flotve!

Live med Alexander Flotve 2017, Litteraturhuset i Skien: Foto Kai Hansen

Så skal du få griseguttene Keith Richards og Mick Jagger. Can’t you hear me knocking? On your window! Stones er så organiske, det disse guttene holder på med er grovt; de beviser at rock er natur, akkurat slik Pet Shop Boys beviser at pop er kultur.

Minneverdig musikkøyeblikk?
Hva skal jeg velge? «Cheerio» over buss-anlegget på vei hjem fra slalåmtur med klassertrinnet i åttende? The Monroes kledde jentene i skidresser utrolig godt. «Hello» i mørket på Grevlingen Fritidsklubb i 1986? Banke på døren til XTCs Andy Partridge i Swindon i 1991? Nesten ikke få frem et ord. Høre mormor spille Harald Sæveruds «Rondo Amoroso» på pianoet i stuen på Byhaugen; fingrene hennes, gamle nå, over tangentene. Eller spille konsert selv og kjenne det dirre i rommet, langfredag 1989, Hekkan på De Røde Sjøhus, og helsike så bra vi var da vi spilte vår beste låt, «Hu ga blanke i meg»!

Hekkan: Tore Renberg, Ståle Strømsvold, Ole Jacob Bye, Paal Nilssen-Love. Hekkan 1990. Foto: Emile Ashley

Du har spilt i flere band og gitt ut soloplater, har du en egen låt du vil anbefale?
Du vet, det er vanskelig å velge blant sine barn. Hekkan laget flere gode sanger, synes jeg, men vi rakk aldri å utgi noe. Jeg er stolt av albumet vi ga ut med Stavanger Energi i 2006, Det amerikanske valget, der er det mange gode låter, ganske konsekvent nyveiv, veldig kantete. Noe skarpt produsert, jeg kunne ønske å remastre den platen.

Men jeg velger likevel en sololåt. Jeg sliter mellom tre, det er hymnen min til mormor, «Ein dag te», det er den nesten 14 minutter lange epikeren «Avdødes tale» og den seige «Thomas fra blokkene», et mørkt portrett (du vet, artister velger sjelden sin mest populære låt, så jeg velger ikke «Margaret», hehe). Det blir «Thomas fra blokkene».

Jeg må få si at jeg har fått spille med noen grymt gode musikere på platene mine, det har vært en stor opplevelse. Denne låten ble produsert av Cato Salsa og Bjarne Stensli og har selveste Olav Olsen på trommer, Øystein Frantzevåg på bass, Olav Christer Rossebø på Mandolin, Alexander Flotve og Cato selv på gitarer.

Hvilken konsertopplevelse kommer du aldri til å glemme?
Det er så mange, kompis! Jeg nevner Depeche Mode på Waldbühne i Berlin i 2005.
Grisestort band for meg, dette. Martin Gores låtskriving er så idiosynkratisk, så signatursterk og så emosjonell; det stuper inn i meg. Jeg elsker akkordrekkene hans og hva vendingene skaper. Det er en London-basert produsent og musiker, Dan Carr, som har forklart dette i et essay på nettstedet sitt, reverbmachine.com. Nå er ikke jeg veldig stødig i det musikkteoretiske, desverre, men om jeg har forstått ham rett, så sier han at Gores hovedsignatur er å skrive i moll, men bytte ut naturlige dur-akkorder i skalaen med moll-akkorder. Dette kaller han en «turn every chord into a minor chord»-metode. Analysen til Carr gir totalt mening, og forklarer hva jeg opplever og hvorfor jeg er sjanseløs når Gore og David Gahan setter i gang på «Enjoy the silence», «Behind the wheel» eller for eksempel «Shake the disease». Disse komposisjonsmessige trekkene kler jo også sorgen, begjæret og mørket Gore arbeider med.

I tillegg, eller egentlig først og fremst, har vi synth-arbeidet til bandet. Etter den søte starten med debuten Speak and spell i 1981, hvor Vince Clarke var hovedkomponist, fant Depeche Mode regelrett opp en egen sjanger når Clarke sluttet og Gore tok over. Det er noe av en bedrift. De gikk fra synthpop til å bli synthpionerer som videreførte Kraftwerks arbeid og tok det inn i en synthbasert rock-pop, eller hvordan jeg nå skal beskrive det.

Jeg oppdaget Depeche Mode for alvor med grensesprengende «Black Celebration», spilt inn hovedsakelig i Berlin, og det synes jeg man kan høre. Det dype klangbildet, found sounds, lag på lag med linjer, tredimensjonalt mørke. Det er kanskje den platen jeg har hørt flest ganger?
Jeg har aldri forlatt dette bandet, ikke en gang da de ga ut forferdelige Delta Machine i 2013. Du skal ikke svikte en så dyp kjærlighet, her er det romslighet for tabber som gjelder. Jeg har over 50 12-tommere av dem, det er nokså latterlig, og jeg har sett dem live 8 ganger. Etter en rekke med nokså slette plater, synes jeg det siste albumet, Memento Mori, var skikkelig, det beste siden Playing the Angel.

Har du noen hobbyer eller interesser utenom musikk?
Fotball. Bake kaker. Familien min.

Hvordan tror du dine venner oppfatter din musikksmak?
Forvirrende? Litt som de oppfatter meg, vil jeg tro? Og som jeg selv oppfatter meg.

Hvor gammel var du når du «oppdaget» musikken og hva gjorde at du ble hekta?
Hvis vi ser stort på det, må vi vel tilbake til den tidligste barndommen? Mamma som synger «So ro, lille mann, nå er dagen over» når jeg skal legge meg. Når vi ungene sang «Barn av regnbuen» på skolen. Se Stavangerensemblet på tv; Froddi! «Kan’kje finna fingen». Se Dollie på Halvsju, «Under snø».

Før tiårs-alder, tidlig barneskole; jeg må inn i musikken, for den har trengt seg inn i meg. Spille Dvorâks «Humoreske» på fiolinen mens jeg går opp trappene på Madla; hør, mamma, jeg får det faktisk til!

Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
Å da kom rocken, popen, samtiden! Jeg nevner i fleng, først tidlig ungdom, 12-13 år; den britiske eksplosjonen, new romantics var stort for meg, Duran Duran, Frankie Goes to Hollywood, Ultravox, Howard Jones, Wham! Og så, 14-15 år, da ble alt mindre gyllent, vet du, barndommen er dessverre over, inn kom DumDum Boys, deLillos, Raga Rockers, Barbie Bones, The Smiths, Kate Bush, Depeche Mode, The Rolling Stones, Imperiet, The Cure, The Kinks, R.E.M., Siouxsie and the Banshees, The Beatles, Billy Bragg, The Jesus and Mary Chain, Tom Waits …

Tore spiller piano hos mormor: Esther Elisabeth Ludvigsen

Hele tiden hadde jeg også den klassiske musikken med meg, jeg spilte fiolin og piano, og jeg kommer fra et musikalsk hjem hvor den musikken sto høyt i kurs. Veldig takknemlig for det.

Har musikksmaken din endret seg?
Jeg tror jeg vil si at den hele tiden utvider seg, større og større sirkler i vannet.

Et musikalsk tiår som du ville reise til om du hadde en tidsmaskin?
1720-årene. Leipzig. Bach. Evt 1980-årene med sitt nydelige mangfold. Altså to barokke tiår.

Er du nostalgisk?
Kolossalt. Er ikke alle det? Det må dyrkes og motarbeides.

Er det noe du har lyst til å lære deg?
Strikke. Mestre sonetteformene. Snakke flytende tysk. Lese latin! Bli et bedre menneske.

Den best kledde musikeren?
David Bowie.

Er du forfengelig?
Javisst.

Er du en maksimalist eller minimalist?
Maksimalist.

Er du A eller B-menneske?
A.

Hva er du redd for?
Døden. For hver dag som går kommer den nærmere og den er bare ute etter én ting: Å ta livet fra meg. Å ta alle jeg elsker. Mørk mester. Jeg hører mange si de er forsont med døden. Jeg forstår ikke dette.

Er det en lyd du misliker sterkt?
Lyden av mennesker som tråkkes på.

Favorittsport?
Fotball! YNWA.

Din livsfilosofi?
Ta livet alvorlig, men ikke deg selv. Forbli sulten, forbli nysgjerrig. Gå fordomsfri gjennom dagen, og forsøk så godt du kan å krype deg gjennom den ensomme natten og komme ut levende på den andre siden.

Har du et forhold til religion?
Her kunne jeg skrive en lengre traktat. Jeg fikk nylig være med i podcasten til Åste Dokka, en av landets gode liberale prester, en skikkelig spennende og kontrær tenker. Der fikk jeg snakke ut om mitt problematiske forhold til Herren som reduktivt sagt kan oppsummeres med disse ordene: Angst og raseri.

Gud hadde sånn makt over meg som barn, jeg lå i sengen og fikk ikke sove, hendene foldet over dynen, redd for at jeg hadde gjort noe galt. Dette utviklet seg etter hvert til et personlig sinne. Jeg fant trøst i XTCs «Dear God» og Lennons ateisme-hymne «Imagine»,

jeg meldte meg ut av statskirken og slo meg til ro med kamp mot religionens makt over menneskene; frihetsberøvelsen, hvordan den gjør oss små og selvutslettende. Jeg fikk et veldig raseri mot hva troen kan få oss til å gjøre. Altså: Om ett eneste barn blir misbrukt av en prest, så tar jeg avstand. Om en eneste krig til utkjempes med tro som motivasjon, så tar jeg avstand. Om et eneste menneske til utstøtes fra sin menighet på grunn av seksuell legning, da vil de som utsetter dem for dette få min forakt.

Så har jeg også betraktet det fra en kontekstualiserende, historiserende kant. De monoteistiske grunnlagstekstene – som sinnet mitt i hovedsak handler om – er skrevet for mange tusen år siden. De er, som for eksempel Æneiden, glimrende og velskrevne legender. La dem for Guds skyld (!) være det. Da står de seg bedre og skaper ikke den katastrofale volden, som jo kommer som følge av at man leser dem som lovtekster og ikke fortellinger.

Men så. Når alt dette er rantet ut av meg. Hva med trøsten? Hva med oppløftelsen? Hva med ekstasen i det ubeskrivelige? Hva med opplevelsen av helligdom? Den som skinner i de troendes ansikter? Eller freden, gudsfreden, i mormors ansikt. Hva er dette? Hva er det de troende får ta del i som jeg ikke får oppleve?

Jeg kan oftere og oftere synes det er ensomt å ikke tro. Men, så tar jeg likevel avstand og forblir en ateist med en veldig interesse for religiøsitet, ikke minst den ånds- og kulturhistoriske siden av det. Dette fikk jeg dykke dypt ned i da jeg skrev Lungeflyteprøven og det var enormt givende.

Etter at jeg hadde sagt alt dette, sånn cirka, til en lyttende og årvåken Åste Dokka, var det at hun sa: «Du vil ikke tro, du.» Og jeg svarte: «Det er riktig.» Og la til: «Du vil tro, du.» Og Åste svarte: «Det er riktig.» Og så lo vi godt.

Om det finnes en gud hva tror du han vil si til deg etter din død? Hva ville du at han sa?
Først: Stig ombord, idiot. Schiehallion? Dernest: Her er din mormor, her er din morfar, her er alle du har mistet, og her er alle du skulle ønske du hadde møtt, her er både Magnus Lagabøte og David Bowie. La oss gå og møte dem, Renberg.

Noe som du irriterer deg over?
Sam- og særskrivingsfeil. Som det er en god del av i spørsmålene her ;-)
(Red.anm.Takk, tror jeg har fått det rettet nå ;-)

Noe du angrer på?
Så mye at vi ikke har tid til å gå gjennom det hvis jeg skal få tid til å rette det opp. Jeg sliter med mye dårlig samvittighet.

Har du noen personer som har vært viktig for din musikksmak?
Ja, det er klart. Stort sett møter med folk som formidler begeistringen sin og som får deg til å bli nysgjerrig. Jeg husker læreren vår i 6. klasse på Madlavoll, Ole Helge Gundersen. Han spilte The Kinks’ Schoolboys in Disgrace for oss og så analyserte vi platen sammen. Ole Helge skulle visst hvor avgjørende dette ble for meg!

Ditt forbilde, eller en mentor som du har lært noe spesielt av?
Det er så mange. Jeg har lyst til å nevne Nils Økland. Han kan godt få vite hvor stort det var for meg å spille folkemusikk på sommerseminar med ham som lærer inne på Sand midt på 80-tallet. Fy fader for en mann, for en spilleglede, for en pedagog. Takk, Nils!

Hva inspirerer deg?
Menneskene. Ja, og kunsten, så klart. Porselensfigurer. Stemmen til min kone. Petra og Allan (ungene mine, altså!). Historien! Gamle folk. Ord, skrift. Jeg kan bli helt satt ut av et godt ord, som da jeg leste ordet «lungeflyteprøven» for første gang. Jeg så det med én gang: Det er en roman.

Favorittinstrument?
Det står mellom fiolin og Prophet 5.

Beste/fineste sangen til en begravelse?
Programmet for min begravelse skal være slik:

1. Tom Waits, «Flowers Grave» (Tuva Syvertsen skal synge, Gjermund Larsen skal spille fiolin)

1. Henry Purcell, «Dido’s Lament», (Petra, min datter, skal synge, Nils Petter Molvær skal spille trompet)

1. The Rolling Stones, «Let’s spend the Night Together» (Prepple Houmb skal synge, han får med seg resten av DumDum).

Etterpå skal de bære ut båren, hvor liket mitt hviler strekk ut i kisten. På øyelokkene mine skal ligge pengestykker, og storetærne mine skal være sammenbundne. Nå er jeg klar for å senkes ned under bakken for å gå i ett med snutebiller og mold. Bak bårefølget skal Kjell Undheim gå og synge «Märk hur vår skugga». I hånden skal han ha en vandrestav og han skal være kledd i svart kappe og rød hatt.

Er det en musiker eller band som har fått altfor lite oppmerksomhet?
Det får bli Richard Dawson, som jeg har mast en del om i dette intervjuet allerede. Og alle som er iferd med å glemmes! De som forsvinner ut av tiden. De fleste, så melankolsk. Hører noen lenger på «Total Eclipse of The Heart»? Jeg kjøpte et eksemplar av kassetten på Finn.no i fjor. Wow, som Bonnie Tyler kan howle! (Jeg har skaffet meg en kassettspiller som jeg har på kontoret i byen. Et løft. Kassettlyd er topp.)

Har du noe du vil spørre deg selv om?
Hvad gør vi nu, lille du?

Hvem burde jeg ha neste plateprat med?
Jeg synes du skal høre med Frank Tønnesen nede på Haua. Det er god mann på alle måter.

Takk for at jeg fikk være med i den fine platepraten, den er alltid gøy å lese!