Populærmusikk fra Thailand

Ream Daranoi – Fai Yen

Dukker har i likhet med klovner vært så uheldige at de mot sin hensikt fremstår som skumle (i hvert fall for noen).

Da jeg jobbet som museumsvakt på Breidablikk (en gammel sveitservilla med spøkelsespotensial), måtte jeg ved stengetid trekke for gardinene på soverommet til en av Berentsen-søstrene. Og hver gang jeg snudde meg møtte jeg i mørket det stirrende, ugleaktige blikket til dukkene som var plassert på senga og likesom lente seg anstrengt tilbake mot hodeputene.

Fai Yen av Ream Daranoi har omtrent samme grøsser-effekt. I en vakker intro som likesom flyter på en liten sivbåt over rolig vann og inn i mørk tåke popper det plutselig opp en dukke, like klassisk søtt som spilledåsens snurrende prinsesser. Den begynner å synge, og kommer mot deg med en tilsynelatende ekstrem uskyld, samtidig som noe underlig insisterende og intenst ugleaktig får hårene til å reise seg.

Og det er jo litt som thaimaten, som med det første kan virke søt, og så stikker deg med 10 små chili samtidig som smilet fra palmesukkeret henger igjen.

Fai Yen er henta fra The Sound of Siam: Leftfield Luk Thung, Jazz and Molam from Thailand 1964 - 1975.

Sroeng Santi – Kuen Kuen Lueng Lueng

Så til noe helt annet: thailandsk hardrock. Eller rettere sagt: hardere og rarere luk thung. Jeg hadde knapt hørt om luk thung (en av Thailands mest populære musikkgenre) da Andy Votel, fra plateselskapet Finders Keepers, forklarte at han hadde funnet skjulte skatter fra "the heavier side of the luk thung underground"! Men det er nettopp slike tips jeg forventer å få fra Stuart Maconies Freakier Zone (et radioprogram på BBC6 Music). 

Kuen Kuen Lueng Lueng kommer altså fra den fantastiske antologien Thai? Dai! The Heavier Side of the Luk Thung Underground. Sangen er faktisk en cover av Black Sabbaths Iron Man! Og den låter ikke bare bedre enn originalen – som i likhet med resten av katalogen til Ozzy og Black Sabbath låter pinglete og tilgjort, som om en dataspillaktig figur har fått i oppdrag å spille hard-rock fra 70-tallet – men bedre enn nesten all hardrock jeg har hørt. Hardtslående, raskt, tungt og fresht som en spicy Pad Thai, woket sammen på 10 min, og gaflet inn like raskt.