Slik har Spotify forandret musikken

Da internett kom mot slutten av 1990-tallet, skjedde det på en bølge av optimisme: Mediets struktur ville forhindre at det ble dominert av enkeltaktører, fordi alle kunne komme til orde. Det koster milliarder å drive en tv-stasjon eller en papiravis, men en hjemmeside kan du få på nett i løpet av noen timer. Internett var demokratisk i sin natur, portvokterne gikk dårlige tider i møte.

Dessuten gav nettet oss tilgang til all verdens kunnskap. Vi ville som menneskehet bli klokere og bedre av å bruke internett, fordi vi er så grenseløst nysgjerrige.

Slik var tidsånden.

Hvordan gikk det?

30 år senere er nettet dominert av en håndfull aktører. Grenseløs nysgjerrighet? Ikke akkurat. 91 prosent av oss går aldri forbi den første siden med søkeresultater på Google. Stort sett sitter vi uansett bare og konsumerer en feed som hemmelige algoritmer har skapt, eller ber kunstig intelligens om å løse problemene våre.

For en ting som aldri kan undervurderes, er vår appetitt på vaner og bekvemmelighet. Dette er ikke spesifikt for nettet. Hvor ofte tar du en annerledes vei til jobben? Hvor ofte lager du noe helt nytt til middag?

Vår trang til å få ting servert stikker mye dypere enn vår nysgjerrighet. Facebook og Instagram befrir oss fra å måtte gjøre en innsats for å finne ut hva vennene våre har holdt på med i det siste. Feeden har erstattet e-posten og telefonsamtalen, selv om scrollingens utbytte er flyktig og overfladisk.

Spillelister, uendelig mange spillelister

Vår bruk av Spotify speiler dette. Hadde noen for 30 år siden fortalt at det i framtiden ville vært mulig å ha all verdens musikk tilgjengelig på en telefon i lommen, ville vedkommende trolig fått stjerner i øynene. For noen muligheter!

Likevel kommer store deler av Spotifys avspillinger fra Spotifys mange egne spillelister. Mye av Liz Pellys bok Mood machine handler om disse listene.

Jeg måtte gå noen runder med meg selv for å finne ut hvorfor boka bruker så mye plass på Spotifys spillelister. Liz Pellys poeng er at folk, med all verdens musikk tilgjengelig, ofte ender med å spille listene som Spotify setter sammen. Det er litt som å spille Absolute Music 18 når du har all verdens plater tilgjengelig.

Jeg skal ikke dømme for hardt, for dette er bare ett av mange eksempler på digital valgoverbelastning (The paradox of choice). Uendelige valgmuligheter er mer lammende enn frigjørende. (Jeg har nesten sluttet å se på Netflix, for tiden brukt på å vurdere og velge er så mye større enn den som brukes på å se film/serier.)

Mer av det samme

Og med Spotifys lister som inngangsport til mange av bokens poenger tegnes det et dystert bilde av Spotify, med over hundre anonyme og åpne kilder som informanter.

Mye av Liz Pellys bok handler om hvordan Spotify ikke er skapt for artistene, og hvor vanskelig det er å være artist i 2025. Vinnerne er de store aktørene, plateselskapene og ikke minst Spotify selv. Meet the same boss, same as the old boss, lissom.

Et annet poeng er at vi har sluttet å lytte til musikk, den bare surrer i bakgrunnen. Artistene blir ikke upåvirket av dette, men lager musikk som skal være behagelig nok som bakgrunnsmusikk i folks hverdag, mener Liz Pelly.

Fiende: Stillheten

Spotify er, som Facebook, Snapchat, TikTok og Instagram, i bunn og grunn bare opptatt av å holde oss på plattformen deres med alle midler. Hvis du er en gjennomsnittlig Spotify-bruker, betyr det at du får en uendelighet av musikk som ligner på den du hører på allerede. Netflix sin fiende er søvn, Spotify sin fiende er stillhet.

Paradoksalt kan det virke som eksperimenteringsviljen vår var større den gang du var stuck med den ene gjenstridige cd-en du hadde kjøpt med deg hjem, før Spotifys algoritmer ble oppfunnet for å passe på at du ikke blir irritert i ørene dine.

Vil du støtte dine favorittartister, så:

1. Kjøp fysiske medier, enten det er merch eller musikk.

2. Gå på konsertene deres.

3. Ikke hør på listene som Spotify lager for deg. Les boka, så skjønner du hvorfor.