Soylent green: 2022 sett fra 1973

Ikke så verst 2022-beskrivelse, det? Soylent green er klimadystopi fra 1973, med Charlton Heston i hovedrollen. Han bor i en New York City som har 40 millioner innbyggere, hvor de aller fleste lever miserable liv. Verden er tørr, varm og tom for mat.

Det eneste folk har å spise, er en grønn masse som heter soylent green og deles ut hver tirsdag. Hvor denne massen kommer fra, blir filmens mysterium. Politimannen Thorn blir sendt for å oppklare et drap, som viser seg å ha forgreininger langt oppover i samfunnet (slik mord gjerne har på film). I jakten møter han muskelmenn, vakre kvinner og udugelige overordnede. (Finnes det forresten en mer latterliggjort yrkesgruppe på film enn mellomlederne i politiet?)

Når jeg ser gamle filmer som viser en tenkt framtid som vi faktisk lever i, blir jeg uunngåelig sittende og sammenligne. Soylent green treffer ganske godt i sine spådommer om global oppvarming, selv om verden i 2022 heldigvis ikke er så grim som i filmen. En liten brist i filmen er at selv om temperaturen er ekstrem, virker det ikke som havet har steget noe særlig. New York City ville i så fall ligget dårlig an.

Mysteriet i filmen er ikke så spennende, og innendørsscenene har 1973 stemplet i pannen. Utendørsscenene er bedre, og særlig en kaotisk matutdeling er ubehagelig. Å se folkemasser bli fjernet med hjullaster, unner jeg ingen.

Soylent green har trekk fra film noir, hvor en hardkokt politimann prøver å gjøre de riktige tingene i en korrupt verden. På den måten er den en forløper til Blade runner, som også er basert på en roman. Soylent green peker også framover mot kvinneundertrykkende dystopier som Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood.