Den lange og vanskelege vegen

Peter Doggetts bok You never give me your money (2009) er ei utmattande leseoppleving. Ho tek til på tampen av 1960-talet, då stemninga mellom Lennon, McCartney, Harrison og Starr hadde surna alvorleg.

Heroin, hare krishna og Wings

Boka viser korleis dei fire prøver å finne fotfeste i livet som eks-Beatle dei neste 40 åra, og korleis dei vekslar på å sabotere kvarandres forsøk på trivsel, kommunikasjon og - kanskje var det aldri realistisk - gjenforening. Drapet på John Lennon i 1980 betra samhaldet i leiren ein kort periode, men det varte ikkje.

Det finst ingen skurk i denne historia. John-, Paul- og George-leirane meiner sikkert at deira Beatle kjem dårleg ut av det, men det er eg ueinig i. Doggett sin syrlege penn råkar dei alle, i tillegg til Ringo, som får alkoholikar-passet sitt grundig påskrive av forfattaren.

Money, that's what I want

Pengar, kontraktar og opphavsrett er gjennomgåande tema i boka.

Fenomenet The Beatles vaks langt over hovudet på alle dei involverte på 1960-talet. Doggett gjer eit heiderleg forsøk på å forklare krattskogen av Beatles-selskap og pengemekanismar, og korleis dei fire sterke personlegdomane hadde ein eviglang såpeopera med utfall mot kvarandre gåande i pressa gjennom heile 1970-talet.

Har du eit personleg godt minne om noko Beatles-medlemmene gjorde etter 1970, får du det sannsynlegvis justert av å lese Doggetts bok. Eg har alltid likt McCartneys Unplugged-plate. Doggett avslører at sjølv den spontane feilsynginga av "We can work it out" der var innøvd. Og eg likte Anthology-serien, som ifølgje Doggett var eit resultat av Harrisons pengeproblem, og først kom på lufta etter ein knirkete diplomatisk prosess på bakrommet som får FNs sikkerhetsråd til å framstå som leikestove.

Ikkje les denne boka dersom du vil behalde barnetrua på The Beatles som fire upletta fyrar. Peter Doggett har ingen problem med å skrubbe patinaen av personane John, Paul George og Ringo.

Musikken deira står like støtt uansett.