Tribunefeber er et testamente over en tapt fotballkultur

Fotball-offentligheten var mindre i 1992. Det var ikke døgnkontinuerlig fotballdekning overalt, og sporten var mindre preget av penger og mer av arbeiderklasse.

Det var neppe tenkt sånn, men Tribunefeber er et farvel til den engelske fotballkulturen slik den var, men sine ståplasser og sin tribunevold. I 1992 begynte Premier League, og med den kom de avsindige TV-inntektene gjorde den til verdens mest pengesterke liga.

Fotball og "lads"

Nick Hornby slo gjennom samtidig med “laddism”-bølgen i Storbritannia på 90-tallet, men Tribunefeber har få kjekkas-takter over seg. Dette er en lavmælt beskrivelse av det å være fotballsupporter, og jeg synes den har tålt årene godt.

Hornby skrev også manus til filmen (første og eneste gang han har skrevet filmmanus basert på egen bok). Den gjorde et visst inntrykk da jeg så den som 21-åring: Hovedpersonen Paul levde i en lurvete leilighet hvor han så på fotball, han gikk med løse klær (skinnjakke!) og fikk en kjæreste som aksepterte alt hans stae nerderi. En soleklar rollemodell, med andre ord. Det eneste av dette som materialiserte seg for meg de påfølgende årene, var løse klær og mye fotball på tv.

Filmen er annerledes

23 år senere så jeg filmen igjen. Colin Firth er kanskje ikke helt riktig casting som læreren Paul. Firth er bare for stilig og kul til rollen som ensporet Arsenal-fan, samme hvor stygge klær han har på seg. Men samspillet med Ruth Gemmell funker bra.

Filmen i seg selv er ikke all verden - to ulikheter tiltrekkes av hverandre, samtidig som et større drama pågår (kampen for Arsenals seriemesterskap i 1989). Filmen heter det samme som Hornbys bok, og selv om noen av formuleringene fra boka finnes i filmen, har de ikke mye felles. Boka var en selvbiografi/essay, filmen er en fortelling. Imponerende skrudd sammen, med tanke på at Hornby var ganske fersk i filmmanus-gamet.

Jeg kjøpte til og med filmmusikken, men tror jeg har kvittet meg med den. I coveret advarer Nick Hornby alle mot å legge en film til året 1989, siden det var en forferdelig år for popmusikk! (Selv hadde han ikke noe valg, siden filmen følger Arsenals 1988/89-sesong.) Hornby har et godt grep om musikk, men å bruke Van Morrison som lydbilde når Arsenal-fansen feirer i gatene, ser ganske teit ut. (Og sangen er ikke en gang fra 1989!)