Sigbjørn Obstfelder 150 år

I samarbeid med Nils Henrik Asheim, komponist og organist i Stavanger konserthus, og Kapittel-festivalen har Sigbjørn Obstfelder rett og slett fått sin egen orgelnatt. Orgelnatt kjennetegnes av en smeltedigel av elektronisk musikk, video, improvisasjon og orgelmusikk. Når vi nå overlater årets orgelnatt til selveste Sigbjørn Obstfelder, blir ikke grensene mindre flytende.

Vi feirer Obstfelders 150-årsdag med hans livs nederlag: Perioden da han må gi opp drømmen om Amerika, returnere til Norge og legges inn på Christiania Sindsygeasyl. Forfattere, musikere, kunstnere, DJs og organister har alle latt seg inspirere av Obstfelders år i Amerika.

Skuespiller: Torbjørn Eriksen

Ferdigsnakka LIVE: Forfatterne Johan Harstad, Agnes Ravatn og Fredrik Høyer møter musikerne i Broen: Heida Karine Jóhannesdottir Mobeck (tuba), Hans Hulbækmo (trommer), Marianna S.A. Røe (vokalist), Lars Ove Fossheim (gitar) og Anja Lauvdal (synth)

Organister: Ståle Storløkken, Daniel Buner Formo og Nils Henrik Asheim

Klubb Sigbjørn: Agatha Wara og Tariq Hindic

Fotograf: Carsten Aniksdal
Lyddesign: Thorolf Thuestad
Lys/video: Tord Knudsen

Obstfelder ble født i Stavanger 21. november 1866. Høsten 1890 reiste han til USA for å arbeide som ingeniør, først til Milwaukee der broren Herman bodde, deretter til Chicago, men sommeren året etter er han gått lei og skriver i et brev: ”Grunden til at jeg ikke har skrevet har du naturligvis allerede anet, – at jeg ikke holder det ud længer herborte. Jeg holder ikke landet ud, siden jeg ikke interesserer mig for faget.” Tilbake i Kristiania høsten 1891 endte det med innleggelse på Christiania Sindsygeasyl, og Sigbjørn tilbragte 25-årsdagen på asylet.

Sted: Stavanger konserthus, Fartein Valen og foajeen

Arrangeres i samarbeid med Stavanger konserthus og Kapittel-festivalen.

STANS DITT SPILL

Stans ditt spill!
Ti toner,
ti, du nattens underlige musikk,
så ordene kan klinge,
kan dryppe som gift
bort fra min sjel.
Thi jeg lenges etter intet at lide.

Stans ditt spill,
du natur, som hvelver deg
taust over vesenenes skjebner.

Jeg vil lytte til ordet i meg
og finne det sanne.

Snart vil morgenen komme
med sin vidunderlige sol,
og sitt bankende liv,
- da vil ordene dø på mine lepper.

Derfor natt,
man dem frem,
disse dansende ord, disse døende ord.
På din sorte grunn skal mine ord flamme.

(Sigbjørn Obstfelder, Fra "Andre dikt", Samlede verker II)