Hva leter du etter?
Alexander L. Kielland og August Strindberg

Alexander Kielland og August Strindberg - provokatører, forfatterkollegaer og brevvenner

Kielland og Strindberg var sentrale skikkelser i den litterære offentligheten i Skandinavia på 1880-tallet. Begge var med på å definere den radikale litteraturen i sin samtid.

Den svenske forfatteren og dramatikeren August Strindberg og Alexander Kielland var jevngamle, født i 1849. På samme måte som Kielland regnes som en av de viktigste forfatterne i norsk litteraturhistorie, er Strindberg en av Sveriges største diktere.

Forholdet mellom Kielland og Strindberg

Selv om de to aldri møttes, brevvekslet de en periode og utvekslet tanker og ideer om litteraturens betydning og samfunnskritiske funksjon. Det var den innflytelsesrike kritikeren og litteraturforskeren Georg Brandes som koblet sammen Strindberg og Kielland ved inngangen til 1880-årene; han mente de to var i stand til å fylle et tomrom i den nordiske litteraturen, de var unge og talentfulle og hadde potensiale til å påvirke og endre litteraturen.

De to forfatterne var begge sterkt påvirket av filosofen Søren Kierkegaard, som de leste i ung alder. De vanket i kretsen til den danske kritikeren og litteraturforskeren Georg Brandes, og delte hans tanker om diktningenes funksjon og litteraturens oppgave: å sette problemer under debatt. Begge var også født inn i et borgerlig miljø, men levde likevel et liv preget av til tider store økonomiske vanskeligheter. Strindberg debuterte som dramatiker allerede i 1869, men fikk sitt store gjennombrudd med romanen «Röda rummet» i 1879. Samme år debuterte Kielland med sine novelletter.

Det moderne gjennombrudd

Perioden der Kielland og Strindberg etablerte seg som forfattere var en brytningstid i skandinavisk åndsliv, og omtales ofte som «Det moderne gjennombrudd». En rekke forfattere, kunstnere og intellektuelle lot seg inspirere av Georg Brandes, som i en forelesningsrekke ved Universitetet i København i 1871 kom med det som ble oppfattet som en programerklæring for en ny realistisk og samfunnskritisk litteratur. Brandes erklærte at litteraturens funksjon var å sette problemer under debatt, og at den skulle bidra til å endre samfunnet. Litteraturen skulle ha et klart budskap, den skulle omhandle samtiden, og den skulle ta utgangspunkt i viktige politisk og moralske spørsmål.

Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Amalie Skram og Arne Garborg er blant de norske forfatterne som lot seg inspirere av Brandes. Etter at Alexander Kielland debuterte i 1879, og i de første, produktive årene av forfatterskapet, jobbet han hele tiden i tett dialog med Georg Brandes og hans yngre bror Edvard. Han brevvekslet med dem, møtte dem i København, og brukte de to som konsulenter og mentorer for sitt litterære prosjekt. De innflytelsesrike Brandes-brødrene hjalp Kielland opp og fram, og oppmuntret ham til å skrive romaner, ikke bare skuespill og novelletter.

Dramatikeren Kielland

Selv om han i dag er mest kjent for romanene sine, var Kielland også dramatiker. Gyldendal forlag ga i 1879 ut samlingen Novelletter, og dette regnes som hans debut. Selv anså han imidlertid den lille enakteren Paa Hjemveien som sin debut. Stykket tematiserer kvinnesak, skyld og soning, og ble publisert i «Nyt Norsk Tidsskrift» allerede i 1878. Det var ingen tvil om at forfatteren allerede her vakte oppstandelse, og at han bidro til å skape debatt om borgerskapets moral og etikk. Mathilde Schjøtt, kritiker og senere Kielland-biograf, skrev følgende om mottakelsen av stykket:

Det var midt i sommervarmen, og de fleste mennesker var bortreiste fra Kristiania. Men de, som var igjen af læsende folk, de sad om aftenerne paa altanene og disputerede og diskuterede det nye stykke, og de, som abonnerede på tidsskriftet, maatte laane sit hefte ud, saa det blev ganske slidt. Thi saa meget forstod de kyndige og følte de ukyndige: Her var mer end en ny forfatter; her var en ny kraft.

Også Arne Garborg lot seg begeistre, og omtalte stykket som «et helt samfunnsreformatorisk program». Han var overbevist om at «om Alexander Kielland bare hadde skrevet denne ene lille stub, så vilde han alligevel være bleven regnet blant de store i literaturen». I 1880, året etter at han debuterte som forfatter, kom For Scenen. Tre Smaastykker.De tre stykkene var henholdsvis det tidligere publiserte Paa Hjemveien, Det hele er Ingenting, og satiren Hans Majestæts Foged,som Kielland i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson kjekt omtaler som «et Lystspil til Ære for Embedspakket». Både Paa Hjemveien og Det hele er Ingenting omtaltes som «proverb». Et proverb er et lite lystspill i én akt, med enkel handling og gjerne med et kort og poengtert budskap. Etter disse utgivelsene vendte Kielland seg til romanen, og gjorde stor suksess med blant annet Garman og Worse, Skipper Worse og Gift. Senere kom imidlertid, på løpende bånd, Tre Par, en forviklingskomedie om parfohold og Kiellands bidrag til den pågående sedelighetsdebatten, Bettys Formynder (1887), og til slutt den politiske komedien Professoren (1888).

Kielland var radikal og omstridt i sin samtid, og ønsket som Bjørnson, Ibsen og Strindberg å bruke dramaet til å belyse samfunnsproblemer, og til å provosere og opplyse publikum og lesere. Samtidig var han alltid i pengenød, og hevdet selv at han skrev noen av stykkene sine primært for å tjene penger. Økonomien var også årsaken til at han, i samarbeid med Edvard Brandes, bearbeidet suksessromanen Garman og Worse for scenen i 1883. Stykket ble oppført i København til stor suksess.

Henrik Ibsen er fortsatt en betydningsfull dramatiker, hans stykker oppføres i ulike versjoner på scener over hele verden. Bjørnssons og Kiellands skuespill settes ikke lenger opp på scenen, man kan nok fastslå at de har utspilt sin rolle og at denne type samfunnskritisk drama i form og funksjon ikke appellerer til dagens teaterpublikum. Sist Kielland stod på programmet ved Rogaland teater var i 2007. Den gang var det romanen Gift fra 1883 som var bearbeidet for scenen ved Tore Renberg.

«Det är synd om människorna»

August Strindberg (1849-1912) regnes som en av Sveriges største forfattere. Gjennombruddet hans kom i 1879 med romanen Röda Rummet, men forfatterskapet startet allerede i studietiden ved Uppsala universitet.

Han var bare tjue år gammel da han debuterte med skuespillet Fritänkaren. På samme måte som Kielland brukte Strindberg litteraturen til å fremme moderne og kontroversielle synspunkter, og til å komme med krasse angrep på religion og politikk, og på borgerskapets moral og idealer. Et av Strindbergs mest spilte stykker er Frøken Julie. Stykket hadde urpremiere i København i 1889, med forfatterens kone Siri von Essen i hovedrollen som den unge frøken Julie, overklassekvinnen som går til grunne som følge av et kjærlighetsforhold til en av farens tjenere. Stykket er filmatisert en rekke ganger, og finnes også både som opera og ballett.

Mens Kielland holdt seg til satire, forviklingsdrama og lystspill, var Strindberg en svært allsidig, nyskapende og produktiv dramatiker. Et godt eksempel på Strindbergs fornying av sjangeren er Et drømmespill fra 1902. Det er kjent for åpningsreplikken: «Det är synd om människorna». I stykket møter vi Agnes, Guds datter som besøker jorden for å observere menneskene og livene deres. Hun møter ulike menneskeskjebner og blir en del av menneskenes liv. Det store spørsmålet stykket stiller er hvorfor det er så vanskelig å være menneske, hvorfor er livet så tungt? I Et drømmespill smelter drøm, liv og diktningen sammen, og stykket anses i dag som et av Strindbergs viktigste bidrag til utviklingen av det moderne dramaet.

Dikternes brevveksling

Alexander Kielland nærte et intenst hat til Sverige og alle svensker. Han mente Sverige var et land der man bare var opptatt av seremonier og pomp og prakt, og var villig til å gå til krig mot nabolandet for å få oppløst unionen. August Strindberg var nok en av de få svenskene han faktisk likte og beundret, og som han ønsket å etablere et vennskap med.

I august 1880 skrev Kielland til August Strindberg for å fortelle om hvor sterkt inntrykk det hadde gjort på ham å lese romanen «Röda rummet». Han forteller at det er brødrene Georg og Edvard Brandes som har anbefalt ham å lese boken. Videre skriver han at han kjenner på et slektskap dem imellom; de to er «de Indignerede, de stille Rasende, de Misfornøiede, der ikke haver Haab». Han har bedt sin svenske forlegger om straks å sende den svenske utgaven av «Garman og Worse» til Strindberg slik at han selv kan oppdage dette slektskapet, og han sier han ville vært lykkelig om de to kan bli bedre kjent med hverandre. Kielland introduserer seg selv på følgende vis:

Kielland i brev til Strindberg:Jeg lever her i en forhyklet, reaksjonær småby, i en fin familie hvor vi lider av aristokratiske oppstøt, er 32 år, veier 216 pund, frisk, sterk, gift. Jeg venter ikke at de kjenner mitt navn, ti det er ennu ganske nytt; men jeg har havt lykken med meg og håper at jeg skal tilrope pakket ennu mangt et alvorsord før jeg går til bunns.

Alexander Kielland mente han hadde lært mye av Strindberg, men følte nok at sistnevnte var skarpere og mer kompromissløs i sin samfunnskritikk. Etter noen svært produktive og suksessrike år som forfatter kjente Kielland på en begynnende skrivesperre, og tvilte på sin egen framtid som forfatter. Høsten 1886 skrev han følgende til sin svenske kollega:

Kielland i brev til Strindberg: det er ikke fritt for at når jeg sidder fed og fornøyet og pusser min blanke stålpenn, farer det gjennom meg med en ond samvittighet: var det ikke bedre å stå på gaten med Strindberg og kaste sten i de pene vinduer. ( ... ) Og hvis de vil overse min beklagelige svakhet for fruentimmerne og tillade meg i omtrent allting å være uenig med Dem, så håper jeg vi skal forblive gode venner og innerst inne i forbund og slektskap med hinanden. Lad mig nu snart høre fra Dem; sist fikk jeg bare et lumpent brevkort.

Strindberg regnes fortsatt som en av våre sentrale dramatikere, mens Kiellands skuespill har mer eller mindre gått i glemmeboken, både hos lesere og litteraturforskere, og på teaterscenen. Det er heller ikke som dramatiker han briljerte. I ettertid er det romanene, novellettene og brevene som leses og som har sikret dikteren en plass i norsk litteraturhistorie.

Og Strindberg, hva syntes han egentlig om Kielland? "Ibsen og Kielland har ingenting att lära mig, två okunniga fruentimmersförfattare", skal han etter sigende ha uttalt.

Se også Kristin Auestad Danielsens tekst om dramatikeren Kielland «Nærleik og avstand i skodespela til Alexander Kielland». Her ser hun blant annet ser på hvorfor det som moderne leser eller publikummer kan være vanskelig å leve seg inn i problemstillingene som belyses.

Lån bøkene til Strindberg på biblioteket

Kilder:

  • Mathilde Schjøtt: Alexander Lange Kielland. Liv og Værker. Et fem og tyve aars minde (1904)
  • Tor Obrestad: Sannhetens pris. Alexander Kielland. En beretning (1996)
  • Tore Rem: Forfatterens strategier. Alexander Kielland og hans krets (2002)
  • Johs. Lunde (red): Alexander L. Kielland, brev 1869-1906 (1978)
Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙