Eli Sol Vallersnes: "Jeg fikk Rom 301 av Rolf Jacobsen i gave, og den åpnet øynene for alvor for poesi og språk."

Når landet feirar Alexander Kiellands 175-årsjubileum i 2024, er det naturleg å sjå på arven etter han og andre forfattarar frå fylket.

Jan Inge Sørbø er litteraturvitar, forfattar og journalist frå Bru i Ryfylke. Han er professor ved Institutt for sosialfag, Høgskulen i Volda, og har skrive bøker i fleire sjangrar.

I 2023 intervjua han ei rekkje forfattarar frå Rogaland, om korleis dei ser på sin eigen forfattarskap.

Kva var viktige lesingar og impulsar tidleg i livet ditt, før du gav ut di første bok?

- Leste enorme mengder romaner i oppveksten – ut fra ren leselyst. Fikk Rom 301 av Rolf Jacobsen i gave og den åpnet øynene for alvor for poesi og språk, leste deretter mye dikt med tanke på både oppleve og lære hva språk kan brukes til. Både Rolf Jacobsens samlede dikt og dikt av Kolbein Falkeid: En annen sol med fler hadde mye å si på denne tiden, dvs på videregående – før jeg flyttet hjemmefra. Etter at jeg orienterte meg mot roman igjen, leste jeg mye kortromaner her iblant også Anne av Paal-Helge Haugen. Min debutbok er også inspirert av Kamouraska av Anne Hebert (oppdaget i forbindelse med et års studier i Frankrike etter videregående).

Har dei rogalandske klassikarane, til dømes Arne Garborg, Alexander Kielland og Sigbjørn Obstfelder, hatt noko å seia for deg?

- Har lest alle, men vil ikke si at de har hatt noe å si for forfatterskapet.

Er det forfattarar eller stilar du ikkje hadde lyst likna på?

- Har hatt mer fokus på hva jeg ønsket å få til enn hva jeg ikke skulle gjøre. Har ikke ønsket å skrive tradisjonelle romaner eller tradisjonelle dikt, men har ikke tenkt på særskilte navn i den forbindelse.

Kva slags rolle spela oppvekstmiljøet og staden du kom frå?

- Familien hadde betydning fordi de oppfordret til å lese mye og til å fortsette å skrive. Kjente ingen som prøvde å skrive kreativt i Haugesund før jeg flyttet hjemmefra. Kolbein Falkeid var lærer ved den videregående skolen der jeg var elev (han var ikke min lærer). Tok kontakt med ham og spurte om tilbakemelding i løpet av siste år hjemme (18 år?). Dette var første gang jeg fikk interessant tilbakemelding på egne tekster som det var mulig å utvikle seg videre på - tydelig motstand som ga inspirasjon til videre arbeid.

Ellers har stedet jeg kom fra stor betydning som landskap (ikke bare visuelt, men alt det hadde å by på av lukt/smak/erfaring) – du finner spor av dette landskapet i alle mine bøker på ulike vis.

Kven var viktige i tida då du debuterte?

- I tiden før jeg debuterte leste jeg veldig mye særlig nyere norske utgivelser med hovedvekt på poesi og korte romaner/punktromaner. Leste gjerne hele forfatterskapet om jeg fant noe jeg likte. Av Rogalandsforfattere husker jeg at jeg leste dikt både av Finn Øglænd, Helge Torvund og Mona Høvring. Jeg fulgte med på nye stemmer og husker særlig Og du dør så langsomt at du tror du lever av Bertrand Besigye, Hanne Ørstavik (Hakk og Entropi) og Ingeborg Arvola Korellhuset.

Var du del av eit miljø som delte skriveerfaringar og leseopplevingar?

- Jeg var aktiv deltager på kulturkvelder på Volapuk i Oslo. Leste upubliserte tekster fra scenen der og lyttet til opplesninger fra andre publiserte og upubliserte forfattere. Deltok også i skrivegruppa som oppstod med utgangspunkt i Volapuk-miljøet. Vi møttes hjemme hos Øystein Wingaard Wolf – her leste og kommenterte vi hverandres tekster hver 14. dag. Deltagere var bl.a. Olaf Havnes, Ingvild Burkley, Camilla Juell Eide og Thale Husemoen. Mot slutten av 90-tallet og særlig etter at Volapuk-miljøet ble kastet ut av Kruses gate gikk skrivegruppa og miljøet etter hvert i oppløsning. Ble på 2000-tallet med i en ny skrivegruppe som jeg fortsatt har kontakt med. Her har bl.a. Ingeborg Arvola, Susanne Agerholm og Ellisiv Lindkvist vært nyttige diskusjonspartnere.

Tok du noko form for utdanning i skriving?

- Nei.

Har du omsett bøker til norsk?

- Nei

Er det nokon du gjerne skulle ha omsett?

- Nei.

Er det andre viktige impulsar du vil nemna?

- Sendte tekster til Kolbein Falkeid også en gang til etter jeg flyttet hjemmefra. Han tok seg god tid – ga aktiv og nyttig motstand og nok ros til at det ga mot til å fortsette. Da jeg fortalte at jeg var en del av skrivegruppa til Øystein Wingaard Wolf, mente han at jeg kunne klare meg videre uten ham. Det var for så vidt riktig, men at han tok seg tid og gadd å gi kvalitetsmessig god tilbakemelding på det jeg skrev har vært av svært stor betydning. Er særlig imponert over at han gadd å involvere seg den første gangen – det var (sett i ettertid) elendig kvalitet på det jeg leverte fra meg – han torde å vise meg svakhetene, men gjorde det på en måte som fikk meg til å tro at jeg kunne klare noe bedre. Dyktig og generøst!