Hva ville Camilla Collett sagt?

Camilla Collett er kjent som forfatteren av tendensromanen Amtmannens døtre (1854-1855), og som feminist. Og ikke minst er hun berømt for ungdomsforelskelsen i Johan Sebastian Welhaven – og "trekantdramaet" som utspilte seg mellom henne, Welhaven, og broren Henrik Wergeland.

Mindre kjent er det kanskje at Colletts' forfatterskap rommer en senere, og viktig essayistisk og litteraturkritisk periode. Og at hun i 2019 ble kåret til en av Norges ti viktigste litteraturkritikere gjennom tidene, av Norsk kritikerlag.

Den aldrende forfatteren Camilla Collett ble imidlertid sett på som bitter, sint og plagsom i sin egen samtid. Hun ble aldri anerkjent av Georg Brandes, som mer eller mindre avfeide henne som mannsfiendtlig, som en av de "vrede Kvinder". Og hun var uvenner med Bjørnstjerne Bjørnson.

Collett og Kielland

Collett var altså upopulær blant 1800-tallets ultimate kulturmenn, som også var Alexander Kiellands venner og litterære støttespillere. Men Kielland la ikke skjul på at han beundret Camilla Collett, og at han lot seg inspirere og influere av forfatterskapet hennes.

Litteraturkritikeren Mathilde Schjøtt – som for øvrig også kom med på listen over Norges viktigste litteraturkritikere – skriver om slektskapet mellom Kielland og Collett, i en bok som kom ut i forbindelse med 25-årsjubileet for Kiellands forfatterskap: "Der er meget hos Kielland, den skarpe Intelligents, den elegante Form, Sandsen for Gjenklangen af Naturen i Menneskehjertet, en vis sund Realisme og ikke mindst, at de begge har skrevet de besdte Romaner i sin Tid, og sat beslegtede Problemer under Debat, der bringer Tanken hen på Fru Collett, som dannede Kielland mer Par med hende end en Række med Ibsen, Bjørnson og Lie." (Fra Alexander Lange Kielland, Liv og Værker, 1904)

Læremester og General

Schjøtt skriver også at Kielland hyllet Collett som en mester: "Det er ikke umuligt at han i henne så en Læremester, at hun har hjulpet til at vække i ham Bevisstheden om sin egen Evne, til at søge den i sig, og lige ved sig."

Vi vet at Kielland, under det skjellsettende oppholdet i Paris i 1878 – da han nærmest i desperasjon hadde reist fra Stavanger; fra Malde teglverk, kone og tre små barn, for å endelig bli forfatter – oppsøkte Collett, og leste ennå upubliserte tekster for henne. Og i et brev, i anledning 70-årsdagen hennes i 1883, gir han ærbødig uttrykk for hvor stor betydning hun har for ham – og for andre forfattere. Her skriver Kielland blant annet at ingen kan skrive noe som helst uten å berøre kvinnen, og at ingen kan skrive om kvinnen uten å forholde seg til Camilla Collett.

Videre beskriver han seg selv som "Soldaten", og henne som "Generalen": Kielland har i sitt eget forfatterskap kun spunnet videre på tanker som Collett allerede har lansert. Og Kielland føler at han ufortjent har fått ros for noe som egentlig er hennes arbeid – som hun ikke en gang er blitt tilstrekkelig anerkjent for selv.

Alexander Kielland innrømmer i brevet at han "gror i skyggen av Deres store Livsarbeide", og lover Collett "at jeg aldrig (skal) glemme i mit Arbeide hvergang at stille mig Ansigt til Ansigt med et Spørgsmaal: Hva ville Camilla Collett sagt til det?"

På hjemveien og Sidste Blade

I Paris leste Kielland enakteren På hjemveien (1878) høyt for Collett, med en følelse av at hun ikke tok ham på alvor. Fordi det var så usannsynlig å høre en "ung, pæn Kavaller med ordentlige Flipper tale kvinnesaken" – som han skriver i et brev hjem til konen, Beate Kielland.

Via Marie Worm, den kvinnelige protagonisten i På hjemveien – som skulle bli den skjønnlitterære debuten til Kielland – kommer Kiellands tanker om kvinnens stilling i samfunnet fram. På hjemveien skal imidlertid, i følge Store norske leksikon, være inspirert av Camilla Colletts Sidste Blade (1868-1873).

Sidste Blade er et stort verk i tre bind, bestående av essays, artikler og reiseskildringer. Collett åpner Sidste Blade med et forord som er en høylytt klage over kvinnens kår – og over sin egen skjebne, som kvinnelig forfatter og enke: "En Kvinde eksisterer hos os kun gjennem Familien, det er – Manden (…) Over den enlige Kvinde har Aarhundreder udtalt sitt mene tekel: "Du skal dø," - Savnets, Ensomhedens, Glemselens Død."

På hjemveien handler nettopp om en enslig kvinne, som til tross for motgang bygger seg opp på egen hånd – ved hjelp av hardt arbeid og høy moral.

Kvinneundertrykkelse og taushet

Kielland og Collett delte interessen for den britiske filosofen og teoretikeren John Stuart Mill, for de tankene han argumenterte for i Kvinneundertrykkelsen, fra 1869: Kvinner skal ha rettigheter på lik linje med menn, blant annet retten til å arbeide utenfor hjemmet, og til å delta i det politiske livet.

Kielland refererte stadig til John Stuart Mill, som forbilde og inspirasjonskilde. Camilla Collett omtaler Kvinneundertrykkelsen i essayet "Om Kvinden og hendes Stilling" (1872), fra Sidste Blade. Her skriver hun at boken er "fortræffelig", men mener at det ikke er noen som leser den, i alle fall ikke i Norge. Videre reflekterer Collett rundt kvinnenes taushet, som følge av systematisk undertrykkelse gjennom uminnelige tider.

I 1877 ga Collett ut essay- og artikkelsamlingen Fra de stummes Leire, som rommer essayet "Kvinden i Literaturen". Her tar Collett for seg framstillingen av kvinnen i ulike europeiske 1800-talls romaner, og konkluderer med at litteraturen lærer kvinnen å oppgi seg selv. Dette blir regnet som et tidlig eksempel på feministisk litteraturkritikk.

Brandes og Collett

Kvinneundertrykkelsen ble oversatt av Georg Brandes i 1869 (som Kvindernes Underkuelse), og ble slik tilgjengelig for et dansk og norsk publikum – for Collett og Kielland, som ikke leste godt engelsk. Brandes var tilsynelatende opptatt av kvinners rettigheter, og i forordet sammenlikner han den vestlige kvinnens ufrihet med kinesernes snøring av kvinnenes føtter.

Kielland og Collett delte interessen for den britiske filosofen og teoretikerenJohn Stuart Mill, for de tankene han argumenterte for i Kvinneundertrykkelsen, fra 1869: Kvinner skal ha rettigheter på lik linje med menn, blant annet retten til å arbeide utenfor hjemmet, og til å delta i det politiske livet.

Brandes innlemmer imidlertid bare to kvinner i sin litterære kanon, Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes litteratur, fra 1872 – de franske forfatterne Georg Sand og Madame de Staël. Og vi forbinder ikke Camilla Collett med "Det moderne gjennombrudd" – til tross for at hun skrev Norges første tendensroman, Amtmannens døtre. En roman som problematiserer den borgerlige unge kvinnens mangel på valg og selvbestemmelse i eget liv.

Brandes regnet ikke med Collett, trolig fordi han alt i alt hadde lite kunnskap om norsk litteratur fra første halvdel av 1800-tallet.

Den sidste Mohikaner

I en artikkel om Camilla Collett som litteraturhistoriker (i Å bli en stemme fra 2013, som kom ut i forbindelse med 200-årsjubileet for Colletts' fødsel, for øvrig samme år som 100-årsjubileet for stemmerett for kvinner i Norge), skriver litteraturprofessor Tone Selboe om forholdet mellom Collett og Georg Brandes.

Her viser Selboe hvordan Brandes refererer til Collett, i forbindelse med omtaler av andre, mannlige forfattere. Brandes mener for eksempel at Henrik Ibsen tok tak i noen av Camilla Colletts ideer fra Amtmannens døtre, og videreførte dem med "mandlig og fastere Haand" – som han skriver i Det moderne Gennembruds Mænd (1883). 

Og i en anmeldelse av Giftas II, fra 1886, forklarer Brandes August Strindbergs kvinnehat som en naturlig reaksjon på skrikene fra "de stummes leir." Han skriver også at Collett "sporer Mandsskjændigheden" overalt: "Hun har en Næse derfor, saa fin, at ikke den sidste Mohikaner havde saa fin en Næse for sin Fjendes Spor i Savannernes Græs." Det er altså Camilla Collett selv som oppsøker og skaper konflikt, i følge Brandes.

Kvinnelitteraturhistorie

Tone Selboe viser også hvordan Collett ironiserer over Brandes' litteraturhistorie, og hvordan hun nekter å godta den som en sannhet, eller "Ledetraad". I stedet skaper Camilla Collett sin egen litteraturhistorie og -kritikk, særlig i de nevnte essayene "Om Kvinden og hendes Stilling" og "Kvinden i Literaturen".

Selboe vektlegger blant annet hvordan Collett identifiserer og kritiserer 1800-tallets store, romantiske litterære motiv: Den døde, unge, vakre kvinnen, og den morbide koblingen mellom erotikk, død og skjønnhet: "Dræb hende! (Tue-la!)", som Collett skriver i "Kvinden i Literaturen".

Stemme til de stumme

Dette er imidlertid ikke et motiv forbeholdt 1800-tallet, men noe som stadig dveles ved, og romantiseres, i litteraturen. Og ikke minst i populærkulturen – for eksempel på film, og i TV-serier.

En av den døde kvinnens åpenbare egenskaper er at hun er stum, og i samtidslitteraturen er det blitt gjort noen interessante forsøk på å gi henne en stemme, via romaner og diktsamlinger. For eksempel Maggie Nelsons' Jane: A murder (2005), Sara Stridsbergs' Kjærlighetens Antarktis (2019) og Gerdur Kristnys' Sjelemesse (2019).

Og nettopp det å gi de tause en stemme, kan sies å være Camilla Colletts' primærprosjekt. I forordet til Fra de stummes Leire skriver hun for eksempel: «Den, som sender disse Blade ud i Verden… er ikke mere, som hun engang var eller syntes at være, det vil sige maatte være. Mindre maaske ved Natur og Anlæg end ved Forholdenes Tryk var hun stille og taus… Men tale vil jeg nu! Kunde mine Ord som Lyn, der splitter, falde ned i alle stumme Sjæle, fortrykte, som min engang var det, kvalte som min!»

Kvinner og dyr

Dette gjelder kvinnen; den ugifte, den gifte, og enken: Sofie, den unge hovedkarakteren i Amtmannens døtre, martres og underlegges av sin egen stemmeløshet, sin egen stumhet. Og Collett sammenliknet seg selv med "Den lille havfrue"– som bytter stemmen mot å bli et menneske, i eventyret av H.C. Andersen – idet hun ble gift, fikk fire barn, og sluttet å skrive brev slik hun tidligere hadde gjort.

Og ikke minst ble Camilla Collett som enke og enslig kvinne på 1800-tallet, mer eller mindre betraktet som død og begravet. Collett måtte skrike – hun betegner selv Amtmannens døtre som et skrik – og bli krigersk, for å bli hørt.

Men det gjelder også Colletts livslange engasjement for dyrenes rettigheter. Litteraturkritikeren Susanne Christensen beskriver det slik i artikkelen "Camilla Collett som feministisk litteraturkritiker" (fra Å bli en stemme): "Fra de stummes lejr? Ja, sandelig. Collett taler ikke alene kvindernes sag, sine søstres sag (...) men hun taler også dyrets sag. Hvorfor dyret? Jo, hun er selv et dyr, hun er dyregjort, hun er stum, hun kan blot ynke sig, udtrykke førspråglige lyde, som ikke kan stå på tryk (...) Jeg ser Collett for meg i de stummes lejr, hun forsøger at skrive, men ser sin hånd; den er en klov, en pote, hun er dyregjort, hun er et lavere væsen."

Camilla og Alexander

Siste halvdel av 1800-tallet var preget av en enorm utvikling på nesten alle områder, og gjennomsyret av nye tanker og ideer, for eksempel om kvinnens posisjon i samfunnet. Kvinnen var nærmest som "det nye mennesket" å regne, og det ble etter hvert vanlig for forfattere å benytte seg av kvinnelige, litterære hovedkarakterer og helter. Likevel møtte Camilla Collett mye motstand i det radikale litterære miljøet, og var på mange måter forut for sin tid.

Vi må derfor spørre med henne, eller med Kielland selv, etter møtet deres i Paris i 1878: Hvorfor vil en pen, ung mann med "ordentlige Flipper" tale kvinnesaken? Og hvorfor er det som om Kielland "dannede mer Par med hende (Collett), enn en Række med Ibsen, Bjørnson og Lie", slik Mathilde Schjøtt skriver?

Schjøtt skriver også, om Kielland og Collett: "Han lignede hende også deri, at han holdt op med at skrive. Thi som alle ved – og føler med Savn: Mens Ibsen, Bjørnson og Jonas Lie ble ved (...) er Kielland lægst forstummet. " (Fra Alexander Lange Kielland, Liv og Værker)

Collett sluttet ikke å skrive, eller å gi ut bøker, før hun ble en gammel dame. Men det er trolig det skjønnlitterære forfatterskapet hennes – som består av en roman og en novellesamling, og noen dikt – Schjøtt referer til her. Kielland holdt heller aldri opp å skrive, han skrev brev hele livet, og så på disse som en viktig del av forfatterskapet sitt. I 1905 ga han dessuten ut sakprosaboken Omkring Napoleon. Men at han ikke kom videre med det skjønnlitterære forfatterskapet sitt, etter bare litt mer enn 10 år, er imidlertid en kjensgjerning. 

Kort som en solrig Sommer i Norden

Mathilde Schjøtt beskriver Kiellands forfatterskap slik: "Kort, glimrende som et Fyrværkeri, der slukner i Natten, var Alexander Kiellands Digterbane. Eller bedre, som en solrig Sommer i Norden, der skynder sig, jager frem hele sit Flor af Vexter, Blomster, Frugter, fordi den ved at Vinteren er nær." (Fra Alexander Lange Kielland, Liv og Værker)

Svaret på spørsmålene ovenfor kan derfor være at Alexander Kielland visste ett og annet om å være stum, om å ikke ha en stemme: Til tross for at han var mann, og fra en velstående familie, var det en lang kamp for Kielland å realisere seg selv som forfatter. Og etter relativt kort tid ble det umulig for ham å opprettholde forfattergjerningen. Og kanskje visste Kielland dette hele tiden, slik sommeren vet at vinteren kommer.

I alle fall brukte han flittig forfatterskapet sitt til å gi en stemme til de stemmeløse: Til enslige kvinner, uekte barn og arbeidsfolk. Til småbyen, regnet og havet. I novelletten "Torvmyr"(1879) lar han en gammel ravn målbære naturens angst for menneskenes ødeleggelse av landskap, plante- og dyreliv.

Og ikke minst fortalte Alexander Kielland Camilla Collett at hva hun ville sagt, om alt han skrev, var av vesentlig betydning.