Norrøn litteratur og middelalderen

Middelalderen strekker seg over tusen år. Det er vanlig å si at middelalderen begynte da Romerriket gikk i oppløsning rundt år 500.

De neste tusen årene til år 1500 betegnes gjerne som middelalderen, og denne perioden deles ofte igjen inn i vikingtid fra ca. år 750 til år 1050, og høymiddelalderen fra ca. år 1050 – år 1350. Sammen utgjør perioden fra 750 – 1350 det vi kaller norrøn tid, med referanse til det gamle språket norrønt.

Da Norge ble kristnet rundt år 1030, kom også det latinske alfabetet. Den siste delen av middelalderen, ca. år 1350 til ca. år 1500, kalles senmiddelalderen.

Bøker var dyrt

Det var ikke så mange som kunne lese og skrive på denne tida. Det mest vanlige var at historier og fortellinger ble overlevert muntlig, fra generasjon til generasjon.

Lenge var skriftlig litteratur forbeholdt noen få i samfunnet. Det var først og fremst kirkens og kongens menn som lærte denne kunsten.

Bøkene var gjerne rikt utsmykket. En håndskrevet bok var svært verdifull. Det tok lang tid å produsere en bok, som ofte var avskrift av andre bøker, og derfor var bøker forbeholdt noen få mennesker.

På midten av 1200-tallet kom kunnskapen om papirproduksjon til Europa. De norrøne håndskriftene er i hovedsak skrevet på dyrehud, gjerne kalveskinn. De måtte prepareres før bruk, noe som var en omstendelig prosess, så dette var et kostbart materiale.

Mot slutten av middelalderen oppfant Johan Gutenberg boktrykkerkunsten, og kombinert med papir som materiale, nådde litteraturen ut til større deler av folket. Bøker gikk fra å være luksusvarer til å bli noe som mange hadde råd til.

Byllepesten som kom til Norge i 1349 førte til at et sted mellom 40 og 60 prosent av befolkningen døde. På denne tida var kirka katolsk, og de fleste skriftlærde var knyttet til kirka. Det medførte at mange ble smitta av pesten, og døde når de skulle gi den døende den siste oljen til den døende.

Nordisk litteratur i middelalderen

Så, hvilke sagaer og skrifter fra middelalderen er det viktig å kjenne til?

Den norrøne litteraturen deler vi gjerne inn i tre hovedkategorier:

Den eldre Edda: Dette er en samling av 10 gudedikt og 13 heltedikt. Disse diktene forteller om gamle dager, men hvem som har skrevet dem er ukjent. Gudediktene har gitt oss god kunnskap om den norrøne mytologien, og det mest kjente er nok «Voluspå» der en volve, eller spåkvinne, spår framtiden og avdekker hemmeligheter fra fortiden. Det kanskje mest kjente heltediktet er «Fåvnesmål» der ormen Fåvne blir drept av Sigurd som vil ha tak i gullet som draken vokter. Sigurd får dermed tilnavnet Sigurd fåvnesbane. «Bane» betyr her «død», at noen blir drept. Denne historien er også kjent i andre deler av Europa, og en annen benevnelse er «Sigurd Drakedreper».

Den yngre Edda, også kalt Snorre-Edda, er skrevet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Snorre Sturlason var en islandsk høvding, historiker, forfatter og skald, altså dikter. Norge ble kristnet i 1030, og lenge levde både norrøn og kristen troslære side om side. Etter hvert overtok den kristne religionen helt. Da Snorre Sturlason satt på Island og skrev ned sagaer i ettertid, var den kristne tradisjonen godt innarbeidet på Island og i Norge, og man kan se flere spor i tekstene av at handlingen finner sted i før-kristen tid, men blir skrevet ned etter kristningen.

Den yngre Edda er en lærebok om skaldekunsten. Skriften er delt i tre hovedbolker; «Gylvaginning», «Skaldskaparmål» og «Håttatal». En god skald måtte ha inngående kjennskap til den norrøne mytologien, og «Gylvaginning» gir en oversikt over dette. «Skaldskaparmål» ramser opp en rekke omskrivinger og forklaringer på disse som skaldene bruker i diktinga si. Den siste delen, «Håttatal» er et langt dikt som Snorre diktet til den norske kong Håkon Håkonsson og jarlen Skule Bårdsson, som levde samtidig som Snorre. I «Håttatal” viser Snorre hvordan ulike versemål kunne brukes av skaldene, og har mange eksempler på disse. Historien om Balders død er kanskje den mest kjente fra denne skriftsamlingen.

Skaldekvad er den siste hovedgruppen av skrifter fra norrøn tid. Skaldekunsten var viktig, og en god skald var høyt ansett. Konger tok gjerne med seg skalder på tokt og i slag, der oppgaven til skalden var å fortelle og gjengi hvor ærefullt kongen hadde beseiret sine motstandere. Skaldene var på en måte sin tids krigsreportere.

Mange av disse skaldekvadene er bevart, det finnes om lag 250 navngitte skalder fra før ca. år 13001, i tillegg til en god del kvad med ukjente forfattere. Vi vet også at det fantes noen kvinnelige skalder. Torbjørn Hornklove var en av Harald Hårfagres skalder, og i Snorres «Harald Hårfagres saga» blir Hornkloves kvad om slaget ved Hafrsfjord gjengitt. Skaldekvadene er en viktig kilde til informasjon for historikere.

Snorre Sturlason skrev også et viktig verk fra denne perioden som heter Heimskringla. Den handler om de norske kongene. Kongesagaene ble nedskrevetflere hundre år etter at hendelsene faktisk fant sted. De er dermed neppe hundre prosent historisk korrekte, men gir likevel verdifull innsikt i norsk historie. I fortalen til Heimskringla skriver Snorre at «Da Harald Hårfagre var konge i Norge, ble Island bygd». Man antar at det var vanskelige forhold i Norge under Harald Hårfagres styre, og mange nordmenn valgte derfor å reise fra Norge og bosette seg på Island. Denne tida, fra år 830 til 930, refereres til som landnåmstida.

De islandske ættesagaene er også en viktig del av den norrøne filologien. Ættesagaene forteller historiene til ulike slekter, eller ætter, på Island. De mest leste i skolesammenheng er Gunnlaug Ormstunges saga og Gisle Surssons saga. Typiske trekk for sagaene er at de er bygd opp omkring en konflikt som topper seg i et klimaks, ofte et drap. Vi presenteres for slekt og samfunn rundt hovedkarakterene, og blodhevn er ofte et viktig motiv. Ættesagaene starter med å fortelle om slektsforhold mellom personene, og ætt er viktig. Drømmene varsler om noe som skal skje i framtida, og kan være viktige for handlingene til personene. I mange av sagaene hører vi om at en person utfordrer en annen til holmgang for å løse konflikten, det vil si at de møtes på en holme til tvekamp, som vanligvis ender med at den ene parten dør.

Sagaene er ofte fortalt på en nøktern måte, man forteller bare det som er viktig, og dermed blir det en del ellipser i handlingen, det betyr at det kan ha gått år fra den ene hendelsen til den andre, og det som har skjedd i mellomtida har ikke hatt betydning for den handlingen vi følger. Fortelleren er autoral og refererende, noe som gjør at han oppfattes som troverdig. Et annet typisk virkemiddel for denne litteraturen er litotes som betyr «underdrivelse», og er med på å støtte om en nøktern fortellemåte.

Virkemidler i norrøn litteratur

En rekke virkemidler gjør det norrøne språket rikt:

• Allitterasjon er et bokstavrim der de første trykksterke konsonantene i ord er like: «Dronning Ragnhild drømte store drømmer», eller der trykksterke vokaler er ulike: «Ask veit egstande, heiter Yggdrasil».
• Fornyrdislag er et norrønt versemål på 8 verselinjer der hver linje har to trykksterke stavelser, bindes sammen av allitterasjon etter et gitt mønster.
• I en ljodahått er strofa bygd opp av 6 verselinjer med et gitt allitterasjonsmønster. Fast oppbygging av versemål gjør den muntlige overføringen enklere.
• Dråpa er det fineste typen skaldekvad, og er en type hyllingsdikt som ble skrevet til høvdinger og konger. Også her brukes det 8 verselinjer og et visst mønster av allitterasjon, innrim og halvrim.
• Å bruke heiti vil så å bruke et mer poetisk ord enn det vi bruker i dagligtalen, f.eks. «ganger» i stedet for «hest».
• En kenning er en omskriving av et ord, f.eks. «havets hest» i stedet for «båt».

Europeisk litteratur i middelalderen

Hvis vi ser til Europa, ble det naturlig nok skrevet mange flere skrifter enn i Norge og på Island. To verk du bør kjenne til fra denne perioden, er Beowulf og Sagaen om Tristan og Isolde.

Beowulf er et heltedikt på gammelengelsk og regnes som et av Englands litteraturhistories viktigste verker, et nasjonalepos. Epos betyr fortellende diktning. Kvadet som er på over 3 000 verselinjer, er trolig skrevet på 700-tallet og forfatteren er ukjent. Man tror at historien først har eksistert i muntlig tradisjon i Norden, før den ble nedtegner på 1 000-tallet. Selve handlinger finner sted sør i Sverige og i Danmark, og har trekk som ligner på fantasy-sjangeren. Helten Beowulf må sloss mot både menn og en drake.

Ridderfortellingene ble veldig populære over hele Europa fra ca. 11-1200-tallet. Sagaen om Tristan og Isolde er kjent fra flere land, blant annet Frankrike, Spania, Italia og Hellas. Det finnes også en norrøn variant, Tristrams saga fra 1226 som trolig er en oversettelse fra andre språk. Denne teksten er visstnok den eneste teksten som er bevart som inneholder hele fortellingen.

Ridderfortellinger er høvisk litteratur, som betyr «dannet» eller «høflig». Hovedpersonene er gjerne knyttet til hoffet og heltene er riddere. Kjærlighet står sentralt i ridderlitteratur, og det er ofte et trekantdrama med i handlingen.