Tekst i flukt 10 år!

Å begynne på ny

Norge har mange etablerte forfattere som ikke er utgitt på norsk. Paradoksalt, men sant. Hvert år kommer det forfattere til landet, forfattere som har utgitt bøker som har blitt lest, diskutert, anmeldt, og i flere tilfeller vunnet priser. Forfattere som skriver dikt, romaner, noveller, skuespill, essays og artikler, skjønnlitteratur og sakprosa innenfor ulike stiler og temaer, mange av dem knyttet til aktuelle politiske og verdimessige spørsmål. Forbausende få av disse forfatterne er å finne i norske bokhandlere og bibliotek.

To fellesnevnere forener denne ellers ekstremt varierte gruppen forfattere. Én: De er forfulgt i hjemlandet på grunn av sine ytringer og kommer til Norge som flyktninger – enten ved hjelp av ICORN (International Cities of Refuge Network), eller på egen hånd – med andre ord uten sitt litterære nettverk. Alle norske forfattere vet hvor viktig kolleger, redaktører, forlag, foreningsliv og festivaler er for å kunne lykkes med egen skriving. Tenk bort alt dette. Begynn på null.

To: Forfatterne skriver ikke på norsk. De skriver på arabisk, persisk, tigrinja, bangla, sorani, uighur, oromo, azeri, tsjetsjensk, vietnamesisk … språk som snakkes, skrives og leses av millioner av mennesker, men ikke så mange i lille Norge. I hvert fall ikke i forlagsbransjen, som stort sett har vestlig bakgrunn og leser europeiske språk. Mange av forfatterne lærer seg raskt norsk, for andre tar det lengre tid. Uansett er det naturlig nok få som klarer å opparbeide seg den språkfølelsen som kreves for å skrive litteratur på norsk. De fleste fortsetter å skrive på morsmålet sitt. Mange bidrar til det litterære (undergrunns)livet og opposisjonen i hjemlandet via blogger, podcaster og sosiale medier. Kontakten mellom forfatterne og publikummet de har reist fra er viktig, men hva med publikummet de har kommet til, den offentlige samtalen de nå befinner seg i? Denne kontakten og deltagelsen kan ikke oppstå uten oversettelse og nytt nettverk. Uten dette har den sagnomsuste norske ytringsfriheten liten verdi; den er mer teoretisk prinsipp enn ytrende og yrende praksis.

Ringer som brer seg

Hva er løsningen? Når problemet som i dette tilfellet er både strukturelt og sammensatt, og lett å overveldes av, er ofte løsningen å begynne praktisk og konkret, i håp om at den lille stenen man kaster uti dammen lager et lite plask som skaper stadig større ringer. Tekst i flukt er et sånt lite plask.

Stenen ble kastet for ti år siden. Da organiserte Norsk PEN et oversettelsesverksted på Kapittel sammen med Norsk Oversetterforening. Fire fribyforfattere, Ashur Etwebi fra Libya, Selma M. Yonus fra Irak, Dessale Berekhet fra Eritrea og Sahar Bayati fra Iran, møtte fire norske oversettere og gjendiktere, Gunstein Bakke, Erling Kittelsen, Johanne Fronth-Nygren og Gøril Eldøen til to dagers verksted. Her ble litterære tradisjoner, kulturelle referanser, språklige nyanser og stilistiske grep diskutert til forfatternes arabiske, persiske og tigrinske tekster fant en norsk form. Resultatet ble lest opp for festivalpublikummet, og prosjektet vakte såpass mye begeistring at Oversetterforeningen bestemte seg for å videreføre det som fikk navnet Tekst i flukt i samarbeid med Kapittel.

I de ti årene som har gått har oversettelsesverkstedet og de påfølgende publikumsarrangementene blitt en fast del av Kapittel. Hvert år har likevel hatt ulikt preg – noen år har vært viet ett språk, ett land eller én sjanger; andre år har fokuset vært på de mest aktuelle internasjonale konfliktene eller søkelyset rettet motsatt vei, mot områder som har vært marginalisert i mediebildet. Fra 2017 ble opplesningene utvidet med scenesamtaler som ga publikum et bredere innblikk i forfatterskapene. Ofte har Tekst i flukt-forfatterne tilført festivalens årlige temaer nye vinklinger med ikke-europeiske blikk.

Poet, forfatter og journalist Ali Hayder

Sakte, men sikkert har ringene spredt seg på flere måter. Geografisk har Tekst i flukt fått utvidelser i form av en skandinavisk versjon, Ratatosk i 2020 i samarbeid med Littfest Umeå og LitXchange i Århus, der fribyforfattere bosatt i Norge, Sverige og Danmark deltok på verksteder sammen, og en global versjon, Text in Flight i København 2024 i regi av ICORN, der åtte forfattere fra ulike europeiske fribyer møtte åtte engelske oversettere til verksted og opplesninger.

I løpet av årene har prosjektet også utvidet seg for å romme eksilforfattere som ikke er del av fribynettverket. Når Tekst i flukt 2025 har gått av stabelen har til sammen 42 eksilforfattere fra 15 land som skriver på ni ulike språk deltatt. 23 oversettere/gjendiktere og tolker har sørget for at det norske publikummet har fått førstehåndsberetninger fra iransk kvinnerettsbevegelse, tsjetsjenske partisaner, eritreisk landsbyliv, uigurer i kinesiske fengsler, syrisk borgerkrig, bangladeshisk barndom, skeive liv i Midtøsten og mye, mye mer. Tematisk og stilistisk er ringene vide og synlige.

Den gode oversettelsen

Så langt det lar seg gjøre har oversettelsene skjedd direkte fra originalspråket; noen ganger har vi måttet gå via engelsk eller jobbe i trespann – forfatter, tolk og oversetter. Det er ikke gjort i en håndvending å utvide norsk forlagsbransje der mangelen på ikke-europeiske språkkunnskaper begrenser hva som oversettes. Vi har fortsatt få profesjonelle oversettere fra store språk som arabisk og iransk. For tigrinja – et språk som har like stor utbredelse som dansk i Norge – er antallet null. Tekst i flukt er derfor også til for å rekruttere, bygge fagfellesskap og øke kompetansen hos oversettere fra underrepresenterte språk. Krusningene sprer seg også her, sakte, men sikkert.

Den iranske journalisten og forfatteren Sahar Bayati og oversetter Gøril Eldøen

Møtene mellom verksteddeltagerne, særlig mellom forfattere og oversettere, står i sentrum for Tekst i flukt. Disse møtene har gitt oss grundigere forståelse av tekstene og dermed høyere kvalitet på oversettelsene enn det som hadde vært mulig uten verkstedet. I mange tilfeller har samarbeidet mellom forfatter og oversetter fortsatt etter festivalen og ført til nye tekster og nye møter. Det kollegiale fellesskapet, muligheten til å nerde om språk og litteratur, å være fagmennesker sammen er uvurderlig.

Etablere nye nettverk

Verkstedet fungerer som en nøkkel til den lukkede norske bokheimen – å bli kjent med kolleger, få kjennskap til «hvordan ting fungerer», oppleve en norske festival – er avgjørende for å kunne virke som forfatter her i landet. Flere av forfatterne har i løpet av en festival sagt at dette er første gang de har fått være forfatter, ikke bare flyktning. Det er til å bli sint av at det ikke skjer tidligere eller andre steder, men om Tekst i flukt kan bidra til at det faktisk skjer, da er ringvirkningene viktigere enn vi skjønte den gangen prosjektet startet.

Litterært er ringene på ti år blitt vide. Oversettelsene fra Tekst i flukt har vært lest opp på en mengde andre festivaler og arrangementer, trykket i aviser, tidsskrifter og antologier; reist land og strand rundt. Tekster fra verkstedene ble også et grunnlag for utgivelser som fribyantologien Å kysse en ørken, å kysse en myr (Aschehoug 2019) og Aschehoug og Leser søker boks tospråklige poesiserie Parallell. Av de 42 forfatterne som har deltatt på Tekst i flukt har i ettertid ni utgitt én eller flere bøker på norske forlag, mens minst 20 av forfatterne har stått på trykk i antologier og tidsskrifter. Sakte, men sikkert blir flere av Norges etablerte forfattere tilgjengelige på norsk …

Tekst av Johanne Front-Nygren