Verdens vanskeligste bok?

Noen boktitler er så stilige at de lever et liv uavhengig av boken. Larmen og vreden (1929) av William Faulkner er en slik.

Snappy overskrift, tung bok

Gjennom årene har mang en journalist følt seg ekstra kreativ når vedkommende har spilt på boktittelen i en overskrift. 

I september var det tittelen på et intervju med forfatter Peter Handke i Dagens Næringsliv. Dagbladets anmeldelse av filmen Den store Gatsby lånte boktittelen som overskrift. VG, Samtiden, Bergens Tidende, Universitas og Haugesunds Avis har vært larmende og vrede i spaltene de siste årene, for å nevne noen. Da Torgrim Eggen og Sindre Kartvedt skrev om de 100 mest nødvendige rockalbumene, lånte de også Faulkners tittel.*

Boktittelen er blitt en klisjé som gjør seg godt i tabloidformat.

Selve romanen Larmen og vreden er alt annet enn snappy. Den er kjent og beryktet for to ting:

1. Den er blant de beste som er skrevet på 1900-tallet.

2. Den er et slit å komme gjennom. (Les dette artige blogginnlegget fra en forbannet lesesirkel.)

Som Dylan til Mr. Jones

Noen bøker er vanskelige å komme gjennom fordi de er ekstremt lange. Andre fordi de er ubegripelig kjedelige. Så har vi den tredje kategorien, hvor Larmen og vreden passer inn: Bøker som er tunge fordi de er så kryptiske og komplekse, som forteller deg det samme som Bob Dylan sa til Mr. Jones: "Something is happening here, but you don't know what it is".

Larmen og vredens første kapittel er den mest krevende innledningen jeg har lest: 69 sider med kjeftete dialog mellom folk man ikke aner hvem er. Det er vanskelig å skjønne selv den ytre handlingen i denne sekvensen. Boken åpner seg litt etter dette. Det avsluttende kapittelet oppklarer mye. Oversetter Hans H. Skei har skrevet et etterord du blir atskillig klokere av.

Larmen og vreden er lagt til Sørstatene i de første tiårene av 1900-tallet. Tre brødre forteller sine versjoner av familiens historie. Hoppene i tid er tilsynelatende godt markert med datoer, men ingen av de tre fortellerstemmene er lette å følge. Benjy fordi han er tilbakestående og blander fortid og nåtid (gjerne midt i samme setning), Quentin fordi han holder på å bli gal, Jason fordi han er så rasende på alt og alle. Sentralt i alles fortelling er forholdet til søsteren Candace (Caddy).

Modernisme for full musikk

Larmen og vreden er en del av den litterære epoken som kalles modernismen, som bryter med gamle mønstre for hvordan menneskesinnet skulle framstilles. Faulkner, som andre modernister, går ikke av veien for lange, springende setninger med utradisjonell tegnsetting og kursivering. Han nekter deg å komme inn i en vant leserytme. Du må lese ord-for-ord, hvis ikke faller du av lasset:

"Jeg ville ikke ha Jeg ville ikke ha Jeg vet at du ikke ville det jeg mente ikke å snakke så skarpt men kvinner har ingen respekt for hverandre for seg selv
Men hvorfor gjorde hun Kimingen begynte idet jeg tråkket på skyggen min, men det var kvarterslagene. Diakonen var ikke å se noe sted. tro jeg ville ha kunne ha" (side 87)

Noen bøker er umulige å legge fra seg fordi de trykker på alle de rette knappene. Andre er et slit å komme gjennom, men fester seg i minnet og lokker til å leses igjen (men ikke med det første). Larmen og vreden er en slik bok.

De vanskeligste bøkene jeg har lest:

1. Larmen og vreden, William Faulkner. Lån boken på Sølvberget.

2. Det grønne huset, Mario Vargas Llosa. Et mesterverk, ifølge VG. Jeg stanget hodet i veggen etter 50 tettskrevne sider som jeg skjønte fint lite av, og la den bort.

3. Underverden, Don DeLillo. Tjukk, kompleks, smart og forvirrende.

*Larmen og vreden forbindes med William Faulkner, men uttrykket er ikke hans. Han lånte det fra William Shakespeares "Macbeth", femte akt: "Slukk, slukk, du korte lys; vårt liv er kun en skygge, gjøgleren geberder seg sin times tid på scenen, og høres aldri mer. Det er et sagn lest av en dåre, fullt av ståk og leven uten noen mening." (Gjendiktet av Morten Krogstad, Aschehoug 1996 - "larmen og vreden" er fra en eldre oversettelse.)